torsdag 31. desember 2009

onsdag 30. desember 2009

Glass (3)

Butikken er liten og tom. En sorthåret kvinne sitter bak det tunge eikebordet og løser kryssord, julesanger strømmer ut av den gamle radioen. Og det er glasskuler. Over alt. Røde, blå, hvite, med overstrømmende glitter og finurlige tegninger, med stjerner, reinsdyr og røde hus, med juletrær og syngende engler. Tynne, skjøre, vakre til det smertelige, sprekkfulle av knuselighet og vaghet, av fargerike drømmer som aldri holder det de lover. Han holder en mørkeblå opp mot lyset, snur den sakte og forsiktig, lar det svakt skisserte sølvlandskapet fylle hans pupiller til randen, åpne de opp og gi de fred. Så legger han den tilbake. Minuttene kryper sakte over den store klokken på rådhustårnet. Der nede vrimler det av mennesker med bugnende bæreposer og tretthet i blikket, med luer av ull og hunder i bånd, de fleste med et snev av lykke. Hun løfter opp glasskulen med engelen på, en spinkel engel med lange bein og halvåpen munn. Dens slanke fingre holder rundt en sort-blå klarinett.

Kirken ruver over det store torget, gotisk til randen, opplyst og spiss. Inne er det mørkt, glassmaleriet er mest blått nå. Det er stille, skrittene lager ekko på det harde steingolvet, orgelet er stumt i kveld. Og englene er ikke her, de flyr kanskje over de spisse tårnene, ser inn i de opplyste vinduer der menneskehender holder opp stjerner og tenner lys, men ikke her, ikke i denne natt. Her er det stille, her er det dødt og samtidig vakkert til det smertelige, vondt til det fullkomne, stille.

Og sannheten daler over henne, i lange, overbærende flak av lengsel og forståelse, av kjærlighet og glemsel. Her er tilgivelsen, men ingenting er gitt, ingenting er evig.

Han kneler. Hun kneler også, det er lenge siden. Altertavlen er gull og kongelig purpur, sovende i denne sene kveldstimen. For det er ikke nå den skal avsløre sine hemmeligheter. Han legger hodet i de foldete hendene, hun gjør det samme. Øynene svir, men dette er ikke tiden for sorg, mørket letner visst nå, et sted ringer klokkene for noen andre.

Fred over jorden. Menneske, fryd deg.

søndag 27. desember 2009

Glass (2)

Han er gammel.

Hans hår er hvitt og tynt, hans rygg er rund og lutende. Han har på seg en sort frakk av vadmel, den er slitt og grå i kantene. Han går sakte og møysommelig, i en fast vuggende rytme, ser ned for ikke å gli på det hvite fortauet. Hun ser ham gjennom vinduet. Han lener seg mot den overfylte disken, lar blikket hvile på de mørke rugbrødenes skalker, på rundstykkenes hvite hjerter. De unge kvinnene på bakrommet retter på sine forklær med melete hender, ler og hvisker i takt med ovnenes dans, åpning og lukking, oppe og nede, hvitt og mørkt og salt.

Ute snør det. Hornene strør om seg med sorte valmuefrø, bollene rødmer i den syngende varmen. Han snur litt på hodet, peker på solsikkebrødet. Hun fryser litt. Vekslepengene faller på golvet, en lyshåret gutt med sjokolade rundt munnen legger seg på kne, tar de matte myntene i en klissete hånd.

Mannen smiler, rister på det sølvgrå hodet, klapper gutten på skulderen. Den varme luften omslutter henne i det han åpner døren, lukten av nybakt brød legger seg rundt hennes hals og håndledd. Så blir det kaldt igjen.

Markedet er opplyst av gyldne gatelys, de blinker, vaier, flimrer, blander seg med surret av stemmer og vind. Han tar opp det grønne salathodet, veier det opp og ned i den rynkede hånden, kjenner på eplene og den lilla løken, tar opp en neve rosenkål. En mann dytter i henne så hun nesten faller, kassene han bærer lener seg mot kvinnen i det blomstrede tørkleet, hun smetter unna, gjemmer seg bak nærmeste bod, fester blikket på den gamle mannen igjen.

Det er noe stille og lyst over ham, en tone av forsoning, en nyanse sorg. Og savn, slik som hos alle eldre mennesker. Men samtidig en bit av evigheten, av den glødende himmel som aldri blir helt mørk, av englenes skarer og de uendelige kor, et løfte om det som aldri forgår.

Han legger gulrøtter og tomater i den gjennomsiktige posen, veksler et par ord med mannen som selger sigaretter på hjørnet. Røyken stiger opp fra hans sprukne munnviker og svever mot de våte hustakene, blander seg med snøen som faller stadig tettere.

torsdag 24. desember 2009

God jul!

Da ballongen nærmet seg nordpolen følte han en slags glede ved å se alt det hvite, nordlysene i horisonten, til og med kjenne kulden på sine hvite labber. Snart landet ballongen mykt i en snøfonn, og isbjørnen sprang rett inn i sin mammas varme armer. ”Jeg har savnet deg sånn min lille bjørn”, sa hun mens hun nesten klemte han flat. Isbjørnen Atle klemte tilbake, og et stort smilte lyste opp hans snute i det han hvisket i hennes lodne øre:” Mamma, er du helt sikker på at jeg er en isbjørn?”



God jul!
Måtte julefreden senke seg ned over dere og alle dere elsker,
og måtte alle deres ønsker gå i oppfyllelse!


onsdag 23. desember 2009

1 dag igjen

Etter den skumle episoden gikk resten av ferien bekymringsløst og altfor fort. Før isbjørnen Atle visste ordet av det nærmet hans opphold på Mallorca seg slutten. Oksen Ove forsikret han at han kunne komme tilbake når som helst, men det var likevel med et tungt hjerte han sa farvel til alle de nye vennene sine. Tristest var det selvfølgelig å ta avskjed med den vakre flodhesten Filippa, men hun lovet å skrive, og kanskje komme på besøk til nordpolen.

Avskjedens time kom, og isbjørnen Atle krøp opp i den røde ballongen igjen sammen med kaninen Peder, som forsikret Ove at han denne gang skulle være mer forsiktig. Ballongen begynte sakte å stige, og Filippa, Ove og Hektor ble mindre og mindre. I løpet av noen få øyeblikk var hele øyen bare en liten grønn flekk i horisonten. Kaninen Peder var stille for en gangs skyld, og isbjørnen Atle hadde tid til å sitte i sine egne tanker. Han så ned på alle havene og landene og kjente at tristheten sakte forsvant. Han hadde opplevd så mye de siste ukene, og noe sa han at dette var bare begynnelsen. Det var så mange steder å dra til, så mange land å se, så mange ting å oppleve. Han var ikke som de andre isbjørnene, det var store ting i vente for han, snart skulle han nok ut på nye eventyr!

tirsdag 22. desember 2009

2 dager igjen

Han våknet av at noen klødde han bak øret.

”Tusen takk!” Det var Filippas nydelige øyne som kom frem fra tåken.

”Det var svært så modig gjort lille bjørn”, hørte han oksen dundre fra forsetet. ”Og noe uventet, om jeg får lov å si det, å se ett sånt mot og en sånn kraft i en liten isbjørn.”

”Jeg er så stolt av deg”, hvisket Filippa, og nå kjente isbjørnen at han gled bort igjen, men det var i en helt annen tåke…

mandag 21. desember 2009

Last minute






3 dager igjen

De stoppet ikke før isbjørnen traff limoen med forlabbene.
”Skynd dere, hopp inn!”, ropte Ove. ”Jeg tror Bæzo har merket at du er borte!”

Og det var helt riktig, for der kom brunbjørnen stormende gjennom skogen. Filippa hylte, Hektor begynte å gråte. Isbjørnen Atle skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig kjente han en merkelig kraft løfte han opp. Han stod opp på bakbeina og brølte, brølte alt han klarte. Og nå skjedde ting fort. Ove fikk dyttet Filippa og Hektor inn i limoen, og brunbjørnen Bæzo sakket han farten. En isbjørn var det siste han hadde ventet å se her!

”Hopp inn Atle, hopp inn!!!”

Isbjørnen Atle kjente noen dra han bakover, det mørknet for øynene og så besvimte han.

søndag 20. desember 2009

4 dager igjen

I mens prøvde Atle å riste snøen ut av øynene. Det var kaldt, mye kaldere enn han husket det. Men det var ingen tid å dvele ved det nå. Sakte begynte han å krype bortover mot grotten…

Filippa hadde sluttet å gråte når hun så Bæzo storme ut. Det var noe kjent med den stemmen…Men hva var dette? Plutselig dukket det opp en hvit skygge ved siden av henne, det var vel ikke den grusomme Marvin?
”Det er bare meg.”
”Hvem meg?”
”Isbjørnen Atle”

Men det var ikke over ennå. Det så ut som Peder lyktes med å fange brunbjørnens oppmerksomhet, de kunne høre dem hyle på bakketoppen.
”Du må sitte på fanget mitt når vi sklir nedover.”
Filippa skottet bort på han.
”Bare ssså du ikke får noe snø på ddeg”, stammet Atle.

Filippa klemte han uten et ord, og så skled de nedover. Det gikk fort!!! Kanskje litt for fort, de klarte i alle fall ikke å stanse der de skulle, eller var det kanskje det at Hektor ikke hadde helt kontroll? Planen var at hyenen skulle vente i skogkanten, ta Filippa på ryggen og kjøre resten av veien på rulleskøyter, men nå var det plutselig masse labber og snuter overalt, og de tre dyrene rullet nedover skråningen i en stor ball.

lørdag 19. desember 2009

5 dager igjen

Det hadde vært en lang dag for brunbjørnen Bæzo, og han så fram til å drikke sin honning og røyke sin pipe. Men hva var dette for lyd? Det var noen utenfor grotten, noen som ropte og skrek.

”Hallo din stygge bjørn, her er jeg!!!”

Brunbjørnen Bæzo trodde ikke sine egne øyne. Like over tretoppene hang en stor rød ballong, og i kurven hoppet en hysterisk kanin opp og ned.

”Jeg vedder på at du ikke klarer å ta meg, din sleiping! Kom igjen din gale sirkusbjørn, vis meg noen av dine kunstner!!!”

Dette ble for mye for Bæzo. Han satte på sprang oppover åsen, fast bestemt på å vise den frekke kaninen at han slett ikke hadde glemt sine klatrekunnskaper.

fredag 18. desember 2009

6 dager igjen

Slik gikk det altså til at isbjørnen og kaninen klatret opp i ballongen igjen, denne gangen i et mindre hyggelig ærend. Isbjørnen Atle følte seg litt merkelig. Ikke redd, mer spent og konsentrert, ja, nesten helt oppsatt på å lykkes. Nå var alt opp til han!

Det hadde seg slik at hyenen Hektor kjente området rundt grotten ganske godt. Han og Filippa gikk rundt der i mange dager da de rømte fra sirkuset, og han klarte å tegne opp et ganske nøyaktig kart. Nå nærmet de seg, kaninen Peder gav han et oppmuntrende smil, men Atle kunne se at hans labber skalv litt mer enn vanlig.

”Lykke til, lille bjørn!”

Isbjørnen Atle klatret opp på kanten av ballongen. Det var så langt ned, snøen lå tykk over åsen, hans labber begynte også å skjelve, han kunne ikke.. Selvfølgelig skal du gjøre det, skrek noe i hans lille isbjørnhjerte. Hun er der nede, hun er redd og alene, dette er din sjanse til å vise hvem du egentlig er! Og så gjorde han det, kastet et siste blikk på bakken, knep øynene hardt sammen og hoppet.

torsdag 17. desember 2009

Crystals and pearls



Husbands, boyfriends & lovers: please click here

7 dager igjen

”Kom til restauranten etter at de har stengt”, sa kaninen Peder hemmelighetsfullt. ”Vi må ha et kriseråd.”
Stemningen var dyster når isbjørnen Atle kom inn i den stille spisesalen. Det var bare noen få lys som brant på bordene, oksen Ove reiste seg plutselig opp og kom ut fra skyggene.
”Situasjonen er alvorlig”, sa han, og alle nikket.
”Det var måken Marvin, min gamle kompanjong”, fortsatte Ove tungt. ”Jeg skulle ha advart dere før, men jeg trodde ikke han kom til å våge seg på noe sånt”.
”Hvem er han egentlig, måken Marvin?” våget isbjørnen å spørre etter en stund.
”Vi seilte på de syv hav sammen”, forklarte oksen. ”Vi var bestevenner, hadde vært ute flere enn en vinternatt sammen. På en av våre reiser fant vi en stor skatt, en kiste fylt til randen med gull og edelsteiner. Den delte vi som brødre, og jeg bygget dette hotellet for min del, sluttet å seile og opprettet Fondet for Frysende Dyr. Men med Marvin var saken en annen. Han hadde aldri hode for penger, og brukte sin del i løpet av et år, på fisk og annet tull. Han har aldri tilgitt at det gikk så mye bedre med meg, og har bare ventet på det rette øyeblikket til å hevne seg.”
”Men hvorfor Filippa?”, ville isbjørnen vite.
”Fordi han samarbeider med brunbjørnen Bæzo!!!”, hylte hyenen Hektor, som akkurat da kjørte inn i rommet på sine rulleskøyter. Han viftet med et hvitt ark.
”De har sendt et brev, de holder Filippa fanget oppe i fjellene og sier at de skal sende henne tilbake til sirkuset, hvis ikke herr Ove gir dem en million!”.
En forferdelig stillhet senket seg over rommet, lenge kunne man bare høre bølgene slå mot stranden. Så snakket oksen Ove: ”For å samle så mye penger må jeg selge hotellet og stenge Fondet for Frysende Dyr. Jeg er lei for det mine venner, men vår tid på Mallorca er nok omme. ".
Kaninen Peder begynte å gråte.
"Øh, hvorfor kan vi ikke prøve å redde henne", spurte Atle forsiktig. Alles øyne snudde seg mot han.
”Han holder henne i en grotte høyt oppe i fjellene, det er forferdelig kaldt og alltid snø der,” sa Ove. ”Ingen av oss har en sjanse til å komme oss opp dit. Hyenen har aldri vært nærheten av snø og is, vet ikke hvordan han skal takle det.” Hektor smilte unnskyldende.
”Peder blir så redd at han er ubrukelig”, fortsatte Ove, og kaninen nikket mismodig. ”Og jeg, vel, jeg utviklet en stygg allergi mot snø under de mørke årene i julenissens tjeneste, jeg får utslett, hoste og holder på å kveles når jeg så mye som kommer i nærheten av noe kaldt og…”
”Jeg skal gjøre det” avbrøt Atle.
”Jeg vet ikke om du skjønner hvor farlig dette er. Det krever mot. Veldig mye mot.”
”Jeg gjør det”, gjentok isbjørnen med et blikk som skulle stoppe alle kommentarer.”
”Godt” sa oksen Ove og klappet han på ryggen. ”Her er planen..”

onsdag 16. desember 2009

8 dager igjen

Denne kvelden fant isbjørnen Atle Filippa gråtende. ”Jeg syntes jeg så en stor, brun bjørn bak et tre”, snufset hun. ”Men brunbjørner er ikke farlige”, prøvde Atle å trøste henne. ”De er bare store, brune versjoner av meg.”. ”Du forstår ikke”, sa Filippa litt roligere. ”Det var brunbjørnen Bæzo, han vil ta meg og Hektor tilbake til sirkuset”. Atle prøvde å roe henne ned og forklare at det nok bare var innbilning.

For å få tankene hennes over på noe annet fant oksen Ove ut at hun, Atle og Peder kunne dra på en lengre båttur, og tidlig neste morgen tok de med seg niste og satte av sted. Atle og Peder rodde, solen skinte og Filippa satt under sin rosa parasoll og så ganske lykkelig ut igjen. ”Dette var turen var en god ide, ikke sa….”

Kaninen Peder stoppet brått da han merket en stor skygge over båten. Isbjørnen så skremt opp og så den hvite måken med sjørøvertørkle og skylapp over den ene øyet, først nå så han hvor enorm den var, nesten større enn han selv. Før noen av dem rakk å reagere, tok måken Filippa i sine klør og tok henne avsted. Isbjørnen Atle satt som frosset fast, kaninen Peder hylte og hoppet og holdt på velte båten, men det hjalp ikke, snart var måken med den søte flodhesten i klørne en knapt synlig flekk i horisonten.

tirsdag 15. desember 2009

9 dager igjen

Fra den kvelden var isbjørnen og flodhesten nærmest uadskillelige. Hver dag gikk de lange turer på stranden, rodde rundt bassenget, spiste store biter av sjokoladebjørnene og lo høyt når de vokste ut igjen. Kaninen Peder var også en god venn av Filippa, og sammen dro de på lange, spennende turer og utflukter. Av og til fikk de låne den stilige limousinen og de dro på kjøreturer rundt øyen, Peder var en perfekt guide som visste alt om alt og alle. Om kveldene tok oksen Ove dem med på restaurant, han fortalte lange historier fra sint tid som sjøokse, eventyrlige, spennende fortellinger fra de syv hav. Isbjørnen Atle var så lykkelig at han nesten trodde dette var for godt til å være sant, og en kveld skjedde det noe som skulle bekrefte hans uro.

mandag 14. desember 2009

10 dager igjen

På dette punktet i fortellingen gikk nesten robåten på en bassengkant, fordi isbjørnen ble så opptatt av flodhestens historie at han helt glemte å styre. Sammen klarte de to dyrene å dytte båten vekk fra kanten igjen, og Filippa kunne fortsette sin fortelling. ”Slik gikk det altså til at jeg kom hit. Jeg og Hektor snek oss ut under nattens skjul, gikk i fjellene i mange dager for vi omsider kom ned på denne siden av øyen og traff oksen Ove ved en tilfeldighet. Han har aldri vært annet enn snill mot oss”, la hun til, og isbjørnen Atle skjønte at oksen betydde mye for den ensomme flodhestpiken. ”Nå har et par år gått siden vi kom til øyen, og vi er svært lykkelige her. Jeg har en linedans-forestilling for gjestene to ganger i uken, og Hektor har trent opp en gruppe lokale hyener i rulleskøyting og såpbobleblåsing. Oksen Ove er som en pappa for oss”.

”For en fascinerende livshistorie”, utbrøt isbjørnen Atle, plutselig syntes hans eget liv på det fjerne isødet veldig tomt og fargeløst. Men flodhesten Filippa virket oppriktig interessert i alt han hadde å fortelle, og isbjørnen tenkte at i tilegg til å være vakker og sjarmerende, så var flodhesten også en god og tålmodig lytter. De snakket sammen hele natten, og oppdaget at selv om den ene kom fra varmen, mens den andre kom fra is og kulde, så var de likevel beslektede sjeler, og begge ante at dette var begynnelsen på et langt vennskap.

søndag 13. desember 2009

Reader, I married him

11 dager igjen

Atle var overrasket over hvor lett det var å snakke med den sjarmerende flodhesten, han lyttet med åpen snute og glemte helt å ro mens hun fortalte sin spennende livshistorie. Filippa var egentlig en sirkus-flodhest, hun hadde bodd på et sirkus hele livet, og var helt fra barndommen av opplært til å linedanse. Hver kveld tok hun på seg en glitrende tyllskjørt, en tiara på hodet og glitter på hele kroppen, og så måtte hun balansere på en line som hang stramt over manesjen, med en liten sølvparasoll i labben som eneste holdepunkt. ”Orkesteret spilte langt der nede under meg, alles øyne var festet på min grasiøse kropp i det jeg tok det ene luftige spranget etter det andre, som om det var luften, og ikke vannet som var mitt rette element”, fortalte hun. ”Etter forestillingen fikk jeg sjokolade og blomster, publikum elsket meg, men jeg var aldri lykkelig. Det eneste jeg ville var å være fri, og ha en familie. Mine foreldre har jeg aldri kjent, de lever i frihet og enkelthet i det fjerne Afrika, og mine tanker gikk ofte til dem i de mørke netter da trommefanfarene lød utenfor mitt lille vindu, og løvene og elefantene ulte av savn i sine bur”. Filippa var stille en liten stund, og isbjørnen kunne se en liten tåre glitre i hennes vakre øye. ”Men jeg hadde en venn på sirkuset”, fortsatte hun, ”og det var en hyene ved navn Hektor. Den var like ulykkelig som meg og hadde slett ikke lyst å gå rundt manesjen på rulleskøyter mens han blåste såpebobler kveld etter kveld for å underholde et utakknemlig publikum. Sammen begynte vi å planlegge en flukt. Det tok mye planlegging og tankevirksomhet, og så endelig, en mørk tropenatt når sirkuset var på Mallorca, kunne planen settes i gang. ”

lørdag 12. desember 2009

12 dager igjen

Da han våknet igjen, var det allerede mørkt ute, men kvelden var varm, og isbjørnen Atle gikk ut på balkongen sin og så ned. I alle trærne var det hengt opp kinesiske lykter i alle regnbuens farger, rundt omkring gikk festkledde gjester i glitrende kjoler og lyse dresser, og orkesteret spilte en heftig tango. Isbjørnen Atle knøt et rødt slips rundt halsen og gikk ned i hagen. Han så etter oksen Ove og kaninen Peder, da han plutselig fikk øye på en liten flodhest som stod alene under et tre. Hun hadde store, litt triste øyne, og på seg hadde hun en nydelig rosa tyllkjole. På hodet hadde hun en tiara, og isbjørnen Atle tenkte at hun var det vakreste han noen gang hadde sett. Det eneste han ville nå var å snakke med den vakre flodhesten, men han visste ikke helt hvordan han skulle begynne en samtale. Plutselig oppdaget han til sin store forbauselse at også hun stod og så på han, men da han møtte øynene hennes, slo hun fort blikket ned. Da fikk isbjørnen Atle en ide. Han skulle spørre den søte flodhesten om hun ville være med og ro en tur rundt bassenget, flodhester likte jo vann, det ville være en bra måte å bryte isen på. Sakte gikk han bort til treet der han hadde sett henne sist, men plutselig var hun borte. Han så seg skuffet rundt, da han kjente noen prikke han på skulderen. Han snudde seg og så rett inn i flodhestens vakre øyne, med laaange øyenvipper.

”Hei, jeg heter Filippa”, smilte hun. ”Hva gjør en isbjørn som deg på et sted som dette?” ”Øøøh, jeg kom i dag, vant en konkurranse, altså, oksen Ove er fra Nordpolen, og… Ja, vel, det er en lang historie”, stammet isbjørnen Atle, helt betatt av hennes nydelige smil. ”Vel, kanskje du kan fortelle meg den mens vi ror rundt bassenget”, foreslo Filippa og blafret med øyenvippene, og isbjørnen Atle var med ett den lykkeligste isbjørnen på denne jord.

fredag 11. desember 2009

13 dager igjen

Og så var det stranden. Sanden var hvit og myk og herlig å gå i. Isbjørnen Atle sprang mot det lasurblå havet i ville byks og hoppet opp og ned i bølgene. Alt dette virket nesten for godt til å være sant. Plutselig kjente han en merkelig sitring i sine myke nakkehår, og han snudde seg for å se hva som kunne ha framkalt den ubehagelige følelsen. På en spiss stor stein bak han satt det en stor fugl og skulte på han. Fuglen var en måke. Den ene foten var erstattet av en krok og på hodet hadde den et svart tørkle med et dødninghode på. Over det ene øyet hadde den en skylapp, mens det andre øyet stirret ondsinnet på bjørnen. Det var det første uvennlige vesenet isbjørnen Atle hadde møtt på mange dager, så han ble ganske nervøs og litt redd. Han skulle akkurat til å spørre oksen Ove om måken, da oksen foreslo at Atle skulle gå og ta seg en liten hvil før kveldens festligheter tok til. Isbjørnen kunne ikke nekte for at det var mye sannhet i den kloke oksens ord, og tenkte at alt sikkert så lysere ut etter en liten lur.

torsdag 10. desember 2009

LBD



Husbands, boyfriends & lovers: please click here

14 dager igjen

Hotellet så ut som det var laget av hvit, glitrende sukker, noe som senere skulle vise seg å være helt riktig. Inngangen var en imponerende portal med en stor søyle formet som en bjørn på hver side, disse var sjokoladebjørner laget på et underlig vis så de ikke smeltet, og man kunne spise deler av dem fordi de vokste ut med en gang. De kom inn i resepsjonen som var sval og luktet søtt, og isbjørnen Atle oppdaget til sin store forbauselse at det meste på hotellet var spiselig og vokste ut med det samme han hadde tatt en liten bit. Han hadde akkurat prøvesmakt en rosa marshmallows- sofa, da han nesten ble veltet overende av en hylende hyene på rulleskøyter. Oksen Ove tok Atles labb og forklarte rolig at dyret som nettopp hadde sust forbi dem var hyenen Hektor, hotellets underholdnings- og såpebobleansvarlig. Isbjørnen løftet blikket og så at hele rommet var fylt av såpebobler som ble blåst ut av flirende hyener, og han måtte også le. Han kunne brukt flere timer bare på å se seg rundt i resepsjonen, men oksen Ove insisterte på å vise han bassenget og hotellhagen. Isbjørnen Atle ble først blendet av det sterke sollyset, men da han åpnet øynene igjen ble han atter møtt av et syn som fikk han til å gispe av forbauselse. Badebassenget var enormt, det var så stort at man kunne leie robåter og ro på det i flere timer. Det var også et marshmallowsutleie der man kunne låne gigantiske marshmallows som man kunne flyte på en hel dag og så grille de til kveldsmat. Fargerike fontener bruste overalt, vannet fra fontenene smakte som brus og limonade, og kakao de sjeldne dagene det var litt kjølig. Overalt var det også plassert dusjer som det kom alskens herligheter ut av. Det var bare å trykke på en knapp og stå under dusjen med åpen snute, og ut kom det is i alle tenkelige smaker, herlig markjordbærkrem og fargerik gele. ”Du må forresten være litt forsiktig med disse dusjene, så du ikke får noe i feilhalsen og kveles”, advarte oksen Ove. I hotellhagen vokste det også frukttrær, men det var langt fra noe vanlig frukt. Bananene var rosa, pærene blå, eplene lilla og druene en merkelig blanding av gul og oransje. Gresset var fylt av markjordbær og blåbær, og det var de søteste bærene isbjørnen Atle noen gang hadde smakt.

onsdag 9. desember 2009

15 dager igjen

Døren åpnet seg sakte, og ut steg en meget elegant okse i svart dress og mørke solbriller. Han rakte ut hånden til isbjørnen og sa med mørk, vennlig stemme: ”Velkommen til Mallorca, lille venn. Jeg skal gjøre alt for å gjøre ditt opphold her bedre enn den uheldige landingen. ” Ved de siste ordene sendte han et olmt blikk til kaninen Peder som for en gangs skyld faktisk så ut som han skammet seg litt. Så åpnet oksen Ove døren til limousinen og nikket oppmuntrende til Atle, som litt sjenert kravlet inn. Han hadde aldri vært inne i en bil før, men til og med han med sin svært lille erfaring skjønte at dette var en svært fin bil. Den hadde røde skinnseter ( dette fant isbjørnen imidlertid litt merkelig, han hadde nemlig hørt at okser ikke likte den fargen, men på den andre siden så hadde denne oksen bakgrunn i juleindustrien) og et kjøleskap, og oksen Ove serverte med en gang iste som Atle for første gang i sitt liv kunne drikke uten å få frysninger. Mens de kjørte mot hotellet fortalte oksen sin spennende livshistorie, om sin tid med Julenissen og flukten fra Nordpolen, om sine reiser som sjøokse på de syv hav, om skatter, skumle sjørøvere og vakre kuer i hver havn. Isbjørnen prøvde å følge med så godt han kunne, men det var vanskelig når det var så mye å se utenfor. De kjørte gjennom grønne daler der det vokste kaktuser og palmetrær, så kom de til kysten og isbjørnen ble blendet av havets skarpe blåhet. Alt glitret, strålte og smilte til han, og det var VARMT! Solen var overalt, isteen smakte så søtt og lykken spredde seg i den lille isbjørnkroppen. Han var borte i sine egne behagelige tanker da limoen plutselig stoppet med et rykk, og kaninen Peder, som hadde fått sin energi og humør tilbake skrek: ”Nå er vi virkelig her!”. Isbjørnen hoppet ut av limousinen og stanset lamslått av et imponerende syn.

tirsdag 8. desember 2009

Socks of Delight

16 dager igjen

Isbjørnen Atle kom til seg selv lettere fortumlet, den ene labben satt fast i en palme og han dinglet noen ubehagelige meter over bakken. Plutselig hørte han noen grynt og snøft bak seg, og kaninen Peder dukket fram mellom bananfruktene. ”Alt er under kontroll lille bjørn”, kvitret den. ”Oksen Ove kommer personlig for å hente oss, han skal være her veldig snart. La oss nå se om jeg kan få deg ned. En liten landingssvikt bare, ble nok litt overivrig, ballongen er vanskelig å styre når tropevindene setter inn”, bablet kaninen i vei mens den prøvde å vikle isbjørnen løs. Atle hadde litt vondt i den ene labben, men følte seg mye bedre når han hadde alle fire labbene trygt plantet på bakken. Han skulle akkurat til å se seg rundt da en svart limousin kom susende rundt svingen og stanset noen fa meter fra de to dyrene og den ødelagte ballongen.

mandag 7. desember 2009

17 dager igjen

Reisen gikk fort, og tre dager senere ble isbjørnen Atle vekket av et oppspilt hyl: ”Nå er vi her, Mallorca rett forut!”. isbjørnen gned søvnen ut av øynene og så en stor grønn flekk komme nærmere og nærmere. ”Uææææææh!!!”, hylte kaninen lettere hysterisk, og plutselig skjønte isbjørnen Atle at dette var litt mer enn et gledeshyl. Jorden nærmet seg faretruende fort og ballongen var fullstendig ute av kontroll. Det siste han rakk å tenke var at han aldri skulle forlate den trygge jorden mer, og så ble alt svart…

søndag 6. desember 2009

You better watch out, you better not cry...

18 dager igjen

Kaninen Peder var et veldig ivrig lite dyr som likte å gjøre alt så raskt som mulig, så allerede to dager etter den røde ballongens ankomst var de to klare til å sette ferden sørover. Isbjørnen Atle var ganske redd da ballongen lettet og han så sine venner og sin mamma bli til sorte prikker på et stort hvitt isflak, men flammen var så varm og kaninen snakket så fort og morsomt at han snart glemte alle sine bekymringer og lo høyt av glede. Hvor fantastisk det var å fly! Ballongen gled lydløst gjennom skyene, de lignet litt på snø, men var mye varmere, rundere og mykere. Da de fløy gjennom det første skylaget ble isbjørnen Atle blendet av den skarpe solen som lyste i all sin prakt på den knallblå himmelen. De hadde medvind og turen gikk fort. Gjennom skylaget så isbjørnen Atle ukjente byer og land, grønne daler og myke fjell, glitrende elver og uendelige hav. Solen varmet hans hvite pels og han ønsket i sitt stille isbjørnsinn at turen aldri skulle ta slutt.

Kaninen Peder snakket ustanselig. Den kaninen hadde en mening om alt mellom himmel og jord, den var belest og bereist og hadde nok vært ute en vinternatt før. Isbjørnen Atle så med beundring på sin nye, modige og tøffe venn, og ønsket at han også kunne bli sånn en dag når han ble stor. Plutselig innså han at han ikke hadde opplevd noe særlig i sitt korte isbjørn liv, han hadde ikke vært ute på eventyr og aldri hadde han gjort noen heltedåder heller. Men noe sa han at nå kunne alt bli forandret.

lørdag 5. desember 2009

19 dager igjen

Slik gikk det altså til at isbjørnen Atle skulle ut og reise, fly bort med den røde ballongen sammen med den ville kaninen, fly bort fra isødet og de hundre og førti forskjellige typene snø, til oksen Oves luksushotell på Mallorca. Hans mor var svært glad på hans vegne, men også litt engstelig, som mødre ofte er når deres barn skal forlate dem for første gang. Hun hjalp isbjørnen Atle med å pakke en liten sekk, gav ham alle de gode rådene hun kom på, selv om det ikke var så mange, for hun hadde aldri vært borte fra Nordpolen og visste lite om det som foregikk utenfor hennes lille isøde. Alle de andre isbjørnbarna var veldig misunnelige, selv om Atle prøvde å forklare dem at de sikkert ikke hadde likt seg på Mallorca uansett, det hadde nok blitt litt for varmt for de lodne kroppene deres.

fredag 4. desember 2009

Cup of Cheer

20 dager igjen

Kaninen Peder, (det var nemlig en kanin som hadde kommet med den røde ballongen), var et lite rastløst dyr med lange ører, og den stod aldri i ro. Isbjørnen Atle ble faktisk litt skremt av det hyperaktive dyret som hoppet og spratt og ropte og lo. ”Du har vunnet!!”, hylte den. ”Du har vunnet den store konkurransen!!”

Isbjørnen Atle så bort på den entusiastiske kaninen og skjønte absolutt ingenting. ”Hv…hvilken konkurranse?”, fikk den omsider stammet frem. ”Den store frysekonkurransen!”, hylte kaninen oppspilt. ”Ikke si du ikke har hørt om den”. Isbjørnen Atle hadde aldeles ikke hørt om noen slik konkurranse, og når kaninen endelig sluttet å hoppe og la merke til hans forvirrede snute, begynte han å forklare, fort og usammenhengende: ”Oksen Ove har startet et hotell på Mallorca, vel, egentlig er han herfra, oksen altså, de trodde han var et reinsdyr og han måtte dra julenissens slede i mange sesonger før misforståelsen ble oppklart. Vel, han kom seg unna til slutt, har gjort det bra oksen Ove, gjør forretninger så det suser. Men han har ikke glemt sine år i kulden, husker landet der solen er en sjelden gjest, husker sine røtter. Så da han skaffet seg en viss formue var han ikke sen om å opprette et fond for dyr som konstant fryser, han er så elskeverdig at han vil hjelpe de stakkars skapningene som er dømt til et liv i kulden, han vil bringe dem til solen og varmen han selv lever i. Hvert år får noen utvalgte kalde dyr sjansen til å tilbringe noen uker på hans flotte hotell på Mallorca, og han sender sin trofaste venn kaninen Peder, altså meg, kaninen Peder til tjeneste, sender meg ut for å finne et lite dyr som fryser og vil vekk og ta det med til Mallorca for noen uker det aldri vil glemme. Så det så!”. Etter den lange monologen så kaninen fornøyd bort på Atle som skjønte mindre og mindre. ”Rykter sprer seg fort”, la han forklarende til. ”Og en isbjørn som fryser så mye som deg er en sjeldenhet, så nå skal du ut på en reise du aldri vil glemme!”.

torsdag 3. desember 2009

21 dager igjen

Det begynte som en helt vanlig onsdag, eller var det kanskje torsdag? På Nordpolen var alle dager like; kalde, tomme og korte, solen var en sjelden gjest og himmelen minnet mesteparten av tiden om et sprengt blåbær. Men denne dagen skulle vise seg å bli en helt annerledes dag.

Isbjørnen Atle våknet og stakk snuten ut av igloen der han sov, som han gjorde hver morgen. To store snø flak datt ned på hodet hans og fikk han til å løfte blikket. Himmelen var mørkeblå som vanlig, men plutselig så han noe som beveget seg mellom snø fnuggene. Det kom nærmere og nærmere, og snart kunne isbjørnen Atle se at dette noe var rundt, rødt og kunne fly. Hvis han hadde hatt ordforråd til det, ville han nok kalt det uidentifiserte flyvende objektet en ballong. Men isbjørnen Atle hadde aldri sett noe sånt i hele sitt liv, og hele hans oppmerksomhet ble dratt mot flammen som blåste varm luft inn i ballongen og fikk den til å sveve. Under den var det festet en liten kurv med en merkelig skikkelse som begynte å vinke ivrig med en gang den fikk øye på Atle. Ballongen hadde nå begynt å bevege seg mot jorden, og i løpet av et par øyeblikk var flammen slukket, ballongen trygt nede på jorden, og et veldig energisk, sprettende dyr rullet ut og sprang mot isbjørnen Atle.

onsdag 2. desember 2009

Frosty Details

22 dager igjen

Resten av isbjørnbarna drakk iste med ferskensmak til alle måltider, men isbjørnen Atle holdt seg til store kopper med bjørnebærte, som fikk ham til å glemme kulden et øyeblikk og brumme av herlig, dog kortvarig lykke. For så snart koppen var tom, og dette var snakk om virkelig store kopper, så snart den store koppen med te var drukket opp, så begynte de lodne labbene å skjelve, han trakk selskinnslua godt nedover de hvite ørene og drømte om varmere land og bedre tider.

Julen nærmet seg med stormskritt, og Nordpolen var på sitt kaldeste. Alle de andre isbjørnene gledet seg masse til jul, men Atle klarte ikke å tenke på annet enn kulden og mørket, og ønsket om å være et annet sted ble nesten uutholdelig. Dagene ble kortere og kortere, isbjørnen ble tristere og tristere, helt til det en dag skjedde noe som skulle forandre livet hans helt og gjøre ham til en svært lykkelig liten isbjørn.

tirsdag 1. desember 2009

Isbjørnen Atle


Denne fortellingen er min lille desembergave til alle dere.
Det kommer en episode hver dag, fra 1 - 24 desember.

Ha en nydelig adventstid!

Det var en gang en isbjørn som ikke var sikker på om den virkelig var en isbjørn. Den var hvit, myk og het Atle, og mesteparten av tiden gikk den rundt og lurte på hvorfor det alltid var så kaldt.

”Er du sikker på at jeg er en isbjørn?”, spurte isbjørnen Atle moren sin gang på gang, og hun nikket bekreftende, som mødre ofte gjør i slike situasjoner, og laget enda en kopp med varm melk og honning.

lørdag 28. november 2009

fredag 27. november 2009

Silk, mousseline & ruffles


Silk-blend ruffled blouse
Silk mousseline full-length gown
(As seen on Jak & Jil Blog)



Crepe de Chine pleated dress

Husbands, boyfriends & lovers: please click here

tirsdag 24. november 2009

Satin, sequines & velvet



Duchesse satin zip-embellished dress


Sequined zebra-stripe dress


Asymmetric velvet dress


Husbands, boyfriends & lovers: please click here

søndag 22. november 2009

Down the rabbit hole


Down, down, down, 2007

Så forsvant atter noen øyeblikk, fallet fortsatte, gjennom en tunnel, et kaninhull, hun var sikker nå. Fallet som ikke bare var et fall lengre, men noen ledninger som ble koblet fra, noen biter som var blitt satt sammen feil, hun visste uten å vite, lo når hun egentlig gråt. Hun glemte fortere og fortere, spurte spørsmål uten mottakere, klarte ikke å telle til ti. Klarte ikke å telle sekundene eller pustene, for mange tanker kom stadig inn, store, forstyrrende, hjertet dunket fortere, tiden gikk enda saktere, det kom alltid til å være sånn etter dette, hun kunne aldri komme seg ut. For dette var ikke en drøm, dette var virkeligheten og den kunne aldri bli noe annet. Hvordan var ro i det hele tatt mulig når livet i seg selv hadde en ustoppelig rytme som det verken gikk an å komme over eller forbi, når hun selv var en viser på tidens store ur som paradoksalt nok stod stille, uten bevegelse, den eneste tingen hun overhode ikke manglet? Tankene løp vekk uten kontroll, men hun visste at noe var der som en samlende faktor, noe som kunne minne om begrepet sjel, som gjorde menneskene til hvem de var og skilte dem vekk fra hverandre, som sandkorn fra sandkorn og vanndråpe fra vanndråpe. Et øyeblikks overblikk ville være nok til å bringe alt fullstendig på plass, men hvorfor kunne hun oppfatte bare en ting av gangen, en lyd, et lys, en person, og bare lengte etter øyeblikket da hun kunne se alt, da forståelsen ville være et faktum og ikke et vagt punkt på en enda vagere horisont, det som de alle higet etter, men aldri kunne oppnå. Alle, tenkte hun, men mente vel seg selv, for hun visste ingenting om hva andre higet etter, hva som gjorde dem rastløse og holdt dem våken om nettene. Det som en gang var en drøm om udødelighet var blitt normalisert, men forble likevel en mystisk driv, noe som sa henne at hun ikke kunne unnslippe selv om det mange ganger ikke var noe hun heller ville. Smerte blandet med en fryd som var ustoppelig, overdøvet alt annet og gjorde det helt stille rundt henne, så stemmene kunne gjenta, igjen og igjen, at dette var det riktige, det eneste, det ærligste og sterkeste, å satse alt på dette ene kortet. Bare være ene og alene, balansere på kanten av stupet og plutselig innse at fallet er det mest fascinerende, fallet nedover kaninhullet som aldri synes å ende, den evige forandring, alt annen enn den mørke, evige stillstand. Heller falle fra et sted til et annet, glemme før og la etter være dekket av uvitenhetens slør, og la fallet, overgangen i stedet for undergangen, være det eneste viktige, betydningsfulle, sanne.

fredag 20. november 2009

onsdag 18. november 2009

Glass (1)



Glass

”Vær god. Lær å elske. Eldes med ynde.
Låser er svake. Vegger er tynne.”
Fritt gjendiktet etter Jacek Dehnel


Hun har fulgt etter ham en lang stund nå.

Hun vet ikke hvordan det begynte. Men det finnes jo ingen virkelige begynnelser, bare fortsettelser, bare sirkler og kretsløp, evige gjentagelser der det skulle kommet en løsning.

Kvelden er isnende klar. Stjernene har dukket opp, en etter en, stukket fram sine lysende hoder lik liljekonvaller på den store engen, den hun ikke husker så godt lenger. Snøen ligger tungt på de eviggrønne granene, og enda tyngre på sørgepilenes kroner. Tynger dem ned til den kalde jord, der de varmer sine røtter og venter på enda en vår.

Og alt er rognebær og snø. Røde mot det hvite, avventende i den lange natt der mye synes mulig, mer mulig enn på lenge.

mandag 16. november 2009

Mesteraften 2009

En aften med Nacho Duato

for deg kun skal jeg dø, jeg dør for deg.” 
Garcilaso de la Vega



"Por Vos Muero"
Spanias gullalder, den hemmelighetsfulle barokken. Scenografien og kostymene er preget av klare, dype farger: koboltblå, fiolett, turkis. Det begynner med nakenhet og minimalisme, men raskt avløses enkelheten av det iscenesatte og overdådige. Hoffet, som hos Diego Velázquez. Narren. Kostymene. Maskene. Det verdslige som avløses av det sakrale, munkene med de vinrøde kappene, røkelsen som sakte sprer seg utover salen. Og dansen, som den eneste form for kontakt, ustoppelig, uavhengig av alle ytre omstendigheter, som fortsetter gjennom musikken slik den fortsetter gjennom livet, uansett hva som skjer. Men så slutter det, og igjen er de nærmest nakne. De er tilbake der de startet, og kanskje har ingenting blitt forandret. Likevel er det smertefullt å forlate det jordiske, kvinnen i den blå kjolen danser mellom de nærmest gjennomsiktige kroppene, som et minne om det som var og som aldri kan gjenfinnes, annet enn i erindringen.

"Arcangelo"
En henvisning til komponisten Arcangelo Corelli, men samtidig til "erkeengelen" og det himmelske, eller rettere sagt lengselen til paradiset. For dette er det åpne tomrommet uten tid eller stedsangivelse, mellomstedet mellom liv og død. Skjærsilden. Gullfargen preger den øverste delen av scenebildet, som er høyt nok over danserne til å billedliggjøre det uoppnåelige ved det himmelske. Det er også tre vinduer i gulvet, og danserne stanser stadig ved disse: de ser ned, på jorden, på det de har forlatt. De selv er noe mellom engler og mennesker, deres kostymer har et snev av ikonmaleriets gyldenhet, og i likhet med englene i Martha Grahams Diversion of Angels flyr de i 45 graders vinkel. For bevegelsene preges av nettopp vinkler, intrikate små detaljer, de rene linjene som hele tiden knekkes, vris, fordreies. Det menneskelige er fortsatt til stede i relasjonene, og det vedvarer, helt til et av parene brytes opp av et mørkt stoff. For meg mister de sin menneskelighet der og da, der de går med på å skilles, der det å komme videre til neste stadium bryter opp båndet dem i mellom. For i det øyeblikket de får muligheten til å bevege seg oppover mister deres individualitet sin betydning. De blir ett med stoffet og med hverandre, og det eneste som betyr noe er bevegelsen: stigningen som blir denne ballettens fullbyrdelse og avslutning.

"White Darkness"
Det er vanskelig å skrive noe om denne balletten som jeg mener lykkes med å uttrykke et personlig drama det ikke finnes ord for. Den rå scenografien er et vellykket bakteppe for narkotikamisbruket, som billedliggjøres med det hvite pulveret som fra musikkens første takter spres utover scenen, gjør den skitten, kaotisk, farlig. Eugenie Skilnand er fremragende i sin tolkning, kroppen hennes uttrykker avhengighet, desperasjon og oppgitthet med teknisk briljans og et modent kunstnerisk uttrykk. Richard Suttie er også svært overbevisende i sin lavmælte sorg, sine gjentatte forsøk på å redde henne, og til slutt sin forsoning med å bare være en tilskuer til hennes undergang. Sluttscenen i denne balletten er for meg noe av det sterkeste og mest gripende jeg har sett på ballettscenen. Den hvite søylen av et udefinerbart stoff som faller ned på solisten er et eksplisitt og brutalt bilde på hennes undergang. Hennes stillstand er endelig, hennes kropp er fastfrosset i noe som ikke lenger er koreografi. I dette øyeblikket slutter hun å være danser og blir et menneske. Hun knekker sammen, med hodet vridd bakover og håndflatene åpne. Hennes fall under stoffets tyngde er for meg et av de mest vellykkede fysiske uttrykk for menneskets svakhet, hjelpeløshet og dødelighet.

lørdag 14. november 2009

Perlen (9)

Det er mye lengre vei opp til det gamle fyrtårnet enn jeg hadde trodd. Svetten sildrer nedover ryggen, jeg krøller sammen skjørtet og presser det inn under beltet så det skal bli kortere. Det er ikke mye hjelp å få fra stråhatten nå, solen brenner ubarmhjertig, utringingen begynner å bli rød.

Det blir flere fugler jo lengre opp jeg kommer, noen har svart kropp og hvite vinger, noen er pelikaner. De samler seg omkring toppen av åsen, som om de venter på noe. Jeg får en uhyggelig fornemmelse av at noe har skjedd, noe bare jeg og fuglene kan ane. Og så blikket til jenta i skoleuniformen, grumset som skittent glass, stoppet på meg lenge nok til å huske mitt ansikt. Jeg har aldri gjort noe for å bli husket.

De gikk forbi meg i stor fart, det var sånn jeg skjønte de ikke var tilreisende. Det og den yngstes sjokoladebrune hud, solen hadde overøst henne med kyss, nærmest elsket med henne fra den dagen hun ble født. Den eldste hadde på seg en rød uniform, jeg har sett den i gult også, kom over en koloni av skolejenter på veien hit. De flokket seg på den skyggefulle piazzaen, under katedralens ruvende tårn, skulket noen timer for å ta en sigarett, kysse hengslete gutter, stirre på turistene.

Vincent står på skyggesiden av fyrtårnet. Hans overkropp er skjult av staffeliet, det er bare de muskuløse leggene og toppen av sølvmanken som synes. Han nikker til meg, men slutter ikke å male.

Bildet er holdt i blodig rødt. Så mye rødere enn den badende kvinnen av Degas, rødere og vondere enn kjolen til kvinnen han foreviget i operalosjen. Det passer ikke inn. Ikke her, blant fugler med vinger gjennomsiktige av hvithet, blant bølger som ennå ikke når helt opp.

Og det er nå jeg begynner å huske, når jeg står her med solen i øynene, med svetten sildrende fra pannen. Med ett vet jeg at noe er ugjenkallelig borte, at avgjørelsen har blitt tatt og lever sitt stormende, ukuelige liv. Tårene er fastlåst bak øyenlokkene, mine hender er fulle av blemmer. Vincent fortsetter å male. Han smiler, som om han forstår.

Fugler på avveie er sjeldne. Jeg vil ikke vite veien hjem.

torsdag 12. november 2009

Hemmelighetsfull nostalgi


"View of Delft" av Vermeer. 1658 - 1660, Hollands gullalder. Dette maleriets hemmelighetsfulle nostalgi inspirerte impresjonistene, Claudel og Proust. Stillstand, harmoni, men likevel tidens ubønnhørlige gang.


tirsdag 10. november 2009

Perlen (8)

Lysene blinker i et hav jeg ikke lengre vet er der. Våre ord legger seg tett opp til hverandre, men sammenfletningen uteblir. Det er ikke meg han ser. Hans fortelling er fortettet, minner fra et liv som umerkelig glir forbi meg, som ikke har noen sammenheng med mitt her og nå. Til en viss grad er det en befrielse.
”Du er en god lytter.”
Han betrakter meg med oppmerksomhet, men jeg klarer ikke å møte hans blikk. Paret ved siden av har allerede begynt på desserten, lukten av ananas og kaffe iblander seg hans neste historie. Og jeg lytter, men samtidig er jeg fullstendig overgitt mitt eget fravær, det oppsluker og henter meg inn, gir meg rom til å puste. Dette angår ikke meg.
”Hvor kommer du fra?”
De drikker kaffen sakte, kvinnens hender er slanke og små. Mannen tar hennes håndledd og vrir det for å se på klokken, hun løfter blikket, men bare så vidt. Ute er det vindstille, palmene står som ubevegelige voktere av den mørke sand. Flamingoene er bare skygger, deres fjær har blitt sorte.