Where you at? Barcelona!

Her er et annet bilde tatt av Michael, et av mine favoritter, synes det er en mystisk, intens stemning over det, og noen snille sjeler har faktisk sagt at jeg her ligner litt på Noomi Rapace. I dag drar min mormor, mamma og jeg på et aldri så lite middelhavscruise (helt tilfeldigvis det samme cruiset Karla fra Karla's Closet har dratt på med sin familie), så jeg er off the radar en ukes tid. See you in July, my lovelies!   

/model?

Ok, bare veldig kort, for i dag skal jeg la bilder si mer enn tusen ord. Tema er altså Manga/Sin City, fotografen er den eminente Michael Tomala, modellen er undertegnede, the model is wearing et lite Versace for H&M-vidunder jeg har fått hos min kjære Kristin, og location er Hausmania (ut av døren dere ser i bakgrunnen kom det forresten ut to Hausmania-beboere og spurte om jeg var spaner. Er det sånn spanere ser ut nå til dags?) 

Om nevroser i Hundremeterskogen

Darlings, beklager at jeg ikke har postet noe denne uken, men disse siste dagene har bare vært helt crazy, med opptredener på litteraturhus med fremstående poeter og oversettere, photoshoots inspirerte av manga og Sin City, og whatnot. (Håper jeg kan komme med noen bildebevis på det sistnevnte etterhvert, slik at dere kan hjelpe meg å avgjøre om jeg virkelig kan skrive «/ model» på visittkortet mitt, og om det er en karriere jeg evt. kan satse på hvis alt det andre går i vasken. Pluss at dere endelig får se den fantastiske star-trek meets harajuku-girl kjolen)

I dag våknet jeg med vondt i muskler jeg ikke ante jeg hadde, og en meget lett depresjon som alltid kommer etter at man har forberedt seg til noe og grue-gledet seg lenge, og så plutselig er det over, og poff, lufta går ut av ballongen, og man ligger der som en utslitt skinnfell (og når vi snakker om depresjon, visste dere at nesten alle dyrene i Hundremeterskogen kan sies å ha en slags psykiatrisk diagnose? Tigergutt har ADHD, Nasse Nøff har jo åpenbart angst, Petter Sprett har vel en slags narcissistisk personlighetsforstyrrelse, Tussi er dypt deprimert, nærmest suicidal [for som vi alle husker gjør jo hun/han ingenting for å redde seg opp av elven etter at Tigegutt dytter ham/henne uti, og forholder seg også helt likegyldig til tapet av en kroppsdel, nemlig halen], mens Ole Brumm er helt klart spiseforstyrret, dog bulimisk mer enn anorektisk).

Hm, dette ble et merkelig innlegg. Tror jeg likevel skal la det stå som det er, som et slags vitnesbyrd om hvor sliten jeg er, og som et bevis på noe som er litt i tråd med min «kill your darlings»-hypotese: det er de dagene det skjer mest det er minst fornuftig å skrive om. Ha en nydelig, innholdsløs helg, hvor enn dere befinner dere.   

Alien vs. Predator

«Whoever wins, you lose», var det ikke sånn den taglinen gikk? Og er det ikke litt sånn i fotball-EM også, nå når gruppespillene begynner å nærme seg slutten? Enkelte av lagene må jo sitte med akkurat den følelsen. Be that as it may, ut på banen må de uansett, ut der og gjøre gode miner til forhåpentligvis ikke så slett spill (pun intended). Dette får meg til å tro at jeg ikke hadde gjort det spesielt bra i fotball på landslagsnivå, for er det noe jeg er dårlig til, så er det å holde motet oppe i løp jeg mener for lengst er kjørt.

En annen ting jeg er dårlig til er å se fotballkamper der jeg faktisk helhjertet heier på et av lagene, slik tilfellet var med Polen-Russland her om dagen. Jeg har virkelig ikke nerver til dette, jeg blir så utrolig nervøs og lei meg hvis ting ikke går helt som det skal, og dette forklarer jo i alle fall delvis min tilbøyelighet til å snu kappen etter vinden: Et overlevelsesinstinkt som gjør at jeg aldri må tape. Og hvorfor ikke, man er jo nødt til å tape på akk så mange andre arenaer i livet, så da kan man i det minste unne seg den luksusen å alltid heie på det laget som vinner i EM, VM og lignende arrangementer.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Vi har jo, etter å ha sett Prometheus forrige helg, nå kastet oss i gang med Alien-kvadrilogien. Først må jeg si at jeg likte Prometheus meget godt, jeg er jo veldig svak for Noomi Rapace, liker roboter og tilbragte dessuten mesteparten av mine barndoms somre med å lese Erich von Dänikens bøker sammen med min kjære morfar, så man kan virkelig si at denne filmen var right up my alley. Resten av alien-filmene er forsåvidt også kule, men det er en ting som forundrer meg. Det er omtrent de eneste filmene jeg ser sammen med the hubby, der jeg er mindre påvirket enn han er. Og her mener jeg ikke påvirket i betydningen hvor mye whisky vi har innabords, men faktisk redd. For mens jeg sitter uberørt og ser den ene alien-fødselen etter den andre, og a) synes de svarte slimete jævlene egentlig ser litt ut som noe som kunne ha vært med i Jurassic Park, og b) tenker at dette jo er fullstendig usannsynlig, sitter the hubby og skjelver av skrekk i stolen ved siden av.

Underlige greier dette med frykt. Som det skolebokeksemplet på en nevrotiker jeg jo er, så burde jeg vel nettopp være redd for ting som er høyst usannsynlige og helt irrasjonelle, men det er kanskje her forklaringen ligger. For ja, jeg er redd for hunder, tordenvær og menn med øks på verandaen min, men tror og håper at jeg ville beholdt roen i en situasjon der eksempelvis jorden var i ferd med å å bli truffet av en enorm planet, eller utslettet av en gjeng med Vogoner som holder på å lage en ny hypergalaktisk motorvei. Anyway, kanskje jeg innerst inne betrakter en alien(og evt. predator)-invasjon som noe fullkomment sannsynlig, og det er nettopp derfor jeg kan kose meg med disse filmene, mens jeg uberørt knasker sørlandschips og nipper til min cola zero.      

En sommeraften i Kiev

Nei, dette innlegget handler ikke om en løs fortsettelse til Bulgakovs geniale Mesteren og Margarita (en av de beste, om ikke den beste boken som noen gang er skrevet, og den eneste grunnen til at den ikke har fått et eget innlegg er min tidligere nevnte tilbøyelighet til å «kill my darlings», altså ødelegge de tingene jeg bryr meg mest om ved å forsøke å feste dem i skrift). Nei, jeg snakker selvfølgelig om fotball-EM, som forrige fredag ble sparket i gang i Warszawa, og som jeg har fulgt med stor interesse de siste par dagene. (Og her må jeg bare bøye meg i støvet for kommentatorene: Ja, dere er riktignok fortsatt langt unna Arne Scheies høyst individuelle stil, men jeg digger at dere bruker setninger som nettopp «på denne vakre sommeraftenen i Kiev» og ord som «forjettende». Respect!)

Er jeg interessert i fotball? Not so much. Er det fordi jeg synes spillerne er så kjekke? Nja, det finnes jo en og annen pretty boy der ute, og jeg er jo svak for de utseendemessige underdogene også (dette burde ikke komme som en overraskelse for de som har fått med seg at Adrien Brody lenge tronet på min topp 5 liste, sammen med mer obviouse kjekkaser som Leo, Gosling og Eric Northman), så jeg liker for eksempel han med det lange, tjafsete håret på det greske laget, og selvfølgelig Zlatan.

Og her tror jeg vi nærmer oss sakens kjerne: Jeg elsker vinnere! Det er jo derfor jeg ser på sport, på alle sportsgrener som egentlig ikke interesserer meg det minste (da min sportsinteresse er meget ekslusiv og snever og har lagt sin elsk på de tre grenene kunstløp, skihopp og snooker), det er derfor jeg elsker store turneringer som EM, VM og OL, fordi jeg elsker å se dem vinne. Det er mulig dette sier noe litt negativt om meg som menneske, og jeg skal bruke dette EM til å observere mine reaksjoner på disse gutta som trekker t-skjortene over hodet og springer rundt på banen for å ta imot menneskemengdens hyllest, og forsøke å gi dere et svar på hvorfor jeg digger dette så mye. En annen ting jeg skal prøve å forstå er min tilbøyelighet til å snu kappen etter vinden, altså hvorfor jeg i utgangpunktet heier på Sverige pga. Zlatan, hvorpå jeg plutselig kjenner det ukrainske blodet bruse i årene mine med en gang Andriy Shevchenko dundrer inn 2-1 målet.  

Just another day in paradise

Ah, Paradise Hotel, en av mine små guilty pleasures, som jeg denne forsommeren har latt forsøple mandagene mine, sammen med Svenske Hollywoodfruer og America's Next Top Model (takk TV3, dere har virkelig skjønt at trash is king). Og det har ikke vært helt bortkastet tid, fra det sistnevnte programmet har jeg tilegnet meg en helt ny poseringsteknikk, som går ut på å bevege seg veeeeeeldig sakte mens fotografen(e) knipser i vei. Dette forklarer jo hvorfor noen (ytterst få) bilder av meg har blitt mindre bra: Jeg beveget meg rett og slett for fort, det var snap snap, hit the pose, jeg gikk fra en vogue-pose til en marilyn i løpet av et nanosekund, og det er ikke så rart kameraet ikke klarte å holde tritt. Nå har jeg lært.

Anyway, etter disse to kvalitetshowene fulgte Paradise Hotel, og siden jeg denne sesongen bare fikk sett det en gang i uken, ble jeg dessverre ikke like godt kjent med Miquel, Athena, Stian, Iselin og de andre deltagerne som jeg kanskje skulle ønske. Men det er kanskje like greit, for det er spillet jeg skal konsentrere meg om nå, i likhet med hun russiske fra Tromsø som vel gikk ut først uken «e det spillet, kun spillet æ bryr mæ om». Spillet, og dets likhet med livet på litteraturfestival, eller egentlig alle slags bransjetreff, festlige sammenkomster der du treffer mennesker som jobber med det samme som deg og muligens kan ha en innvirkning på din karriere, og de meget intrikate spillereglene som gjelder der.

Først er det presentasjonsrunden, som er veldig viktig, for som vi alle vet, førsteinntrykket er ikke så lett å bli kvitt. På den annen side: Hvis du ikke helt føler at du har publikum i din hule hånd her, så får du mest sannsynlig behov for å overkompensere for dette på festen senere på kvelden, ved å a) drikke deg til mot (ikke den beste strategien), b) snakke veldig mye om deg selv, for å vise hvor kul du egentlig er, og få dem til å forstå at grunnen til at du ikke fikk vist dette på presentasjonsrunden var at Triana Iglesias stod der og pustet deg i nakken i sine umotivert flagrende gevanter, og c) du hører med stor interesse på alt det andre har å fortelle, og holder deg selv og ditt eget liv litt i bakgrunnen. Hvis festen er lang nok og i tillegg ender opp på en brun pub er førsteinntrykket mest sannsynlig visket ut, eller rettere sagt, presset ut av andre inntrykk, som kan være a) du som danser på bordet, forhåpentligvis med alle klærne på, b) du i en høylytt krangel med en person av samme kjønn, c) du som slåss eller blir kastet ut av utestedet og dyttet inn i en taxi.

Jeg ser at dette er et tema jeg kan si mye om, så dette får bare holde som en slags begynnelse. Som en foreløpig bottom line må jeg si dette: Det forvirrende er reglene, eller kanskje mangelen på regler. Hva slags arena er dette: Er det jobb eller er det fest? Er dette dine venner eller bare fremtidige business associates? Og går det an å forene alt dette, og gå ut med æren i behold?

Festivallivets gleder

As promised kommer det her en rykende fersk rapport fra Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Det begynte med en workshop med en polsk poet, fortsatte med et pub-foredrag av Dag Solstad, der undertegnede briljerte med sine Thomas Mann-kunnskaper (for en mer detaljert beskrivelse av dette kan dere sjekke P2's liveoverføring av nevnte foredrag, eller evt. komme og ta en kaffe i Mischkas kunstnersalong), før ferden gikk videre til hagefest på Nansen-skolen (litt høy pensjonist-faktor, men gratis pølser og billig vin) og den obligatoriske quizen, der laget vårt kom på noe jeg mener er en repektabel 14-plass.

Så fortsatte festen ut i de små nattetimer, men det gikk ikke villere for seg enn at jeg klokken ni neste morgen var i gang med frokosten på Birkebeineren Hotell (som denne helgen var et home away from home for alt som kan krype og gå av litteratur- og filmkritikere), før jeg tuslet ned til Lillehammer sentrum og kastet meg i gang med alt fredagen hadde å by på. Favorittene her var utvilsomt Den Nye Arbeiderlitteraturen, med blant annet den meget kule Johan Jönson, og ikke minst samtalen med Thure Erik Lund, som ved siden av å se ut som noen som akkurat har sluppet ut av Dovregubbens Hall (og jeg mener dette på en utelukkende positiv måte) kanskje virker som den kuleste norske forfatteren. Ever. Jeg sier dette uten å ha lest noen av bøkene hans, kun basert på utseende, samtalen og det at han eier et småbruk og presenterer seg som forfatter / snekker, men jeg lover å komme tilbake til dette når jeg har lest meg litt opp.

Hvis jeg her skal konkludere med noe, så viser det seg at a) livet på litteraturfestival ikke er helt ulikt livet på Paradise Hotel (mer om dette i neste innlegg), og b) de forfatterne som appellerer mest til meg for øyeblikket er de som er «keeping it real». Den må jeg vel også utdype en eller annen gang, men det var alt jeg hadde tid til nå. God tirsdag!  

Å mai, du skjønne, ville ...

Mens dere leser dette, er jeg nok midt i en ytterst intellektuell samtale, evt. drikker min tredje kopp med kaffe for å komme meg over nattens bohemske utskeielser og klar for en ny dag med forfattermøter, debatter, poesiopplesninger og what not. Jepp, jeg er på min første festival, og det føles veldig riktig at det er en litteraturfestival (a.k.a. Sigrid Undset dagene) på Lillehammer (a.k.a. Lilyhammer). For to dager siden pakket jeg festivalbagen fra Granitt (endelig er den i sitt rette element og får være med på noe annet enn de sedvanlige weekend-turene til Roma, Amsterdam, St. Tropez etc.), satte opp håret i en stram sekretær / bibliotekar-knute (decent is the new edgy), satte Marc Jacobs brillene på nesen (smart has always been, is, and always will be the new hot) og kastet meg på 08:07-toget til LH. Dere skal selvfølgelig få full rapport fra det ville festivallivet, men enn så lenge tenkte jeg å mimre litt over måneden som har gått. Det har virkelig vært en av de beste mai'ene på lenge, med en meget god miks av nasjonalromantikk, utagerende festing og tropiske tilstander. Her er noen bildebevis: