torsdag 30. desember 2010

Nøtteknekkeren (3)

De sminker henne. Øyenvippene blir sorte og lange, munnen får en merkelig bue under alt det røde. Ansiktet er blekt og fremmed, håret blir trukket enda lengre tilbake. Hun kjenner en stramming bak øyenlokkene, men vet det vil gå over. Sånn er det alltid. Sånn må det være.

Hun sparker i boksen med harpiks, sceneteppet vaier og avslører en dypere rød. Bak det bølger stemmer og latter, melodier som blir til hvisken i takt med belysningens demping. Og så er det ikke noe mer enn silken som skjærer seg inn i anklene hennes, og armene som hviler på den tykke luften.

Da hun kom ut var vinden stilnet. Gatene var hvite og myke med den nye snøens berusende renhet.

Hun kjente en hånd på skulderen. En nummenhet blandet seg med varmen som plutselig slo over henne, og noe bølget og slo og tillot ingen tvil. Og de stod der, helt i ro, i skyggen av det hvite operahuset, under trærne som blinket med gullstøv og glitter, med blikkene løftet mot den mørkeblå himmelen med stjerner som edelsteiner og renskåret glass.

Klokkene ringte i St. Martin’s in the Fields. De ringte i St. Paul’s og i Westminster Abbey, de klinget og sang på hele Themsens bredder. Og snøen falt og falt og falt, og la seg som silke i hennes hår.

tirsdag 28. desember 2010

Nøtteknekkeren (2)

- Har du ventet lenge?

Han hadde på seg den mørkegrå dressen, smilte med en svak unnskyldning i blikket, la hodet litt på skakke på den spesielle måten Hun ristet på hodet, rørte skjeen sakte rundt i den oransje koppen, duften av chai steg opp mot herubinene som la sammen sine lyse hoder på kafeens tak. Ute snødde det, men ikke mye, små, lette snøfnugg som svevde lenge før de falt og ble borte på den sorte asfalten.

- Du vet at dette er noe jeg må gjøre?

Han satt urolig, heiset de brede skuldrene opp mot kasjmirskjerfet, pusten var kort og overfladisk. Hun nikket, det ene hårstrået falt ut av den stramme frisyren, en svak duft av parfyme bredde seg over bordet.

Og med ett var alt over før det hadde begynt. Belysningen ble dempet og lysene ble tent, ordene summet mellom dem som små gyldenbrune bier med lange følehorn og klissete vinger, fulle av honning og livgivende nektar, sultne på håp, forløsning og fred.

- Lykke til i kveld.

Hun svarte ikke, snudde seg så vidt i det glassdøren smalt igjen bak henne, tidsnok til å se mattheten i øynene hans.

søndag 26. desember 2010

Nøtteknekkeren

Det var mørkt når hun våknet.

Hun hadde lagt seg tidlig og sov tungt, sånn var det alltid på denne tiden av året. De mørkeblå gardinene var tett trukket for, hun kunne høre morgentoget tute på sin søvnige ferd gjennom forstedene.

Kaffen var sort og blank, sukkeret skinte på den røde duken. Hun lot minuttene passere, prøvde å kjenne etter, gjenfinne forandringen og sikkerheten, bli varm og tilfreds og våken. Søtheten strømmet fra det ferske bringebærsyltetøyet, hun lukket øynene et øyeblikk, vugget fram og tilbake på den hvite stolen.

Ute var det kaldt. Hun snurret skjerfet en ekstra gang rundt halsen, knep fingrene sammen i de store vottene. Juletrærne lyste i alle vinduer, sendte ut menuetter av blåhet og gull. Noe ble mykt inni henne på sånne dager, åpent og forsvarsløst, men også fredfullt.

Hun kunne kjenne forventingen i magen, som en bløt, skummende såpeboble på bristingens rand, med vage former og skjøre spor av letthet, plassering og flukt. Hver bevegelse var motstridig og lunken, pusten stanset for tidlig og nektet å fylle et eneste tomrom. Svale toner strømmet ut gjennom pianoet, la seg mellom de sorte stolradene, hvilte på golvene av eik.

Covent Garden var fylt med fargerike boder, i trærne rundt markedet hang det små lys. Dukketeatret var satt opp for sesongen, de små marionettene lå livløse i de fløyelsrøde boksene. En sortkledd mann hang opp en lyskaster. Hun gikk med raske skritt mot kafeen, gjemte seg i det rosa skjæret og stengte vinden ute.

torsdag 23. desember 2010

Glass




Det skjøre glasset på juletrekulene jeg husker fra barndommen, som jeg plutselig ble minnet om av et utstillingsvindu jeg så fra trikkevinduet for et par uker siden. Rød glasskål med røde epler som står på mitt andre spisebord. Glass med champagne, mimosas i en kald New York-leilighet. Glassdøren jeg en juleaften for lenge siden så en blå englevinge bak, den samme døren som jeg nå og for alltid kommer til å forbinde med morfar. Skjørt, tynt, knuselig, forfinet. Som glass.

tirsdag 21. desember 2010

Snö



Som smykkene som minner om snøkrystaller, overfloden av inntrykk som omkranser hals og håndledd, stjernene og fnuggene som hviler på huden. Som snøen som falt da jeg var liten, og jeg stod med nesen og pannen trykt helt inntil kjøkkenvinduet i Ogrodowa i Nowa Huta, og hvis jeg bare så på den lenge nok, så var det ikke den som kom ned, men det var jeg som var i et romskip på vei oppover, høyere og høyere, mot himmelen som var mer grå enn blå.

lørdag 18. desember 2010

Paljetter og ull





Den silketynne ullen hos Missoni, isbjørnene til Stella McCartney. Silke og ull, forfinet og røft, varmt og kaldt, stikkende og mykt på samme tid. Mye svart, men alltid med paljetter, glitrende, funklende, strålende, foranderlig. Månesand og stjernestøv, fløyel og gull.

onsdag 15. desember 2010

Something wicked this way comes





Fantastiske fotografier av Annie Leibovitz for Vanity Fair, av begynnelsen på dette eventyret som det er vanskelig å ikke sette i sammenheng med jul. Den lille gutten under trappen, han som har blitt voksen mens hele verden ser på, som fortsetter å overbevise og røre meg med sin sorg, sitt mot og sin ærlighet. Så Flitwick, Quirrell og Hooch, professorene i Charms, Defense Against the Dark Arts og Flying. Dumbledore og McGonagall, den mektigste trollmannen i verden og den mektigste kvinnen på Hogwarts. Mørke, mystiske Snape, the half-blood prince og master of potions. Og til slutt Ron: bestevennen, alltid i skyggen av den utvalgte Harry og den briljante Hermione, lojal, enkel og noe introvert, og glimrende i wizard chess.

mandag 13. desember 2010

lørdag 11. desember 2010

Shabby Chic


Skjevt, krokete og pistrete. Juletrærne skal altså ikke lenger ha den perfekte amerikanske Disney-formen, men være tynne, uregelmessige og rare. Det liker jeg. Ja til det kaotiske, uferdige og estetisk forvirrede.

onsdag 8. desember 2010

Stjärna






Finne den ene tingen som kan være et utgangspunkt for pyntingen av treet. For det kan ikke bare være stjerner og hjerter eller, gud forby, nisser. Det må være et tema, tradisjonelt som rødt og gull, litt mer innovativt som blått og sølv, originalt som orkideer i reagensrør eller helt edgy som Miami Vice meets Gatsbys og Daisys Long Island.

I år er inspirasjonen sko. Og ikke minst historien de bærer: Først skøytene som mer tilhørte min mamma, som aldri så en lutz, axel eller salchow, men som like fullt strammet seg rundt våre for tynne legger, mens de skjærte gjennom den grå isen foran boligblokkene. Så silkeskoene jeg elsket og hatet, med båndene som skar seg inn i de slitne anklene, med den lyse rosafargen som bleknet under harpiks og calamine, som ikke så sjeldent ble farget av blod. Og nå juveler som smykker vristen og snor seg rundt anklene, ikke Manolos eller Louboutins riktig ennå, men like fullt krystaller fylte med lykke.

søndag 5. desember 2010

Den gyldne hale


Det var et vertshus. Det var bare en av de mange adventskalendere, og jeg husker bare bruddstykker fra dem alle. Snøen i skomakergata som alltid lå i et perfekt lag på fortauene og trappene, de røde tåspisskoene til Stina. Gullnøklene i vertshuset, nøye plassert på en av de 24 hyllene, tegnet for kamel og juletrefot. De tre nissene som prøvde å fikse propellen, den store kassen med juletrepynt og værmeldingen som gradvis ble dårligere og dårligere.

Og så min egen, som min mamma lager, som paradoksalt nok blir større år for år. Det var kanskje bare de første årene pakkene var små nok til å kunne henges på veggen. Så var det de fem røde boksene. Og nå papir, forskjellig hver dag, med sløyfer og bånd og lapper og ord, rørende og overraskende og utrolig søtt. Så mye å være takknemlig for.

torsdag 2. desember 2010

Silver white winters






Desember. Min favorittmåned. En av de beste tingene jeg vet i hele verden, og den mest konkrete av de. Ikke så utflytende som sommermånedene, der man egentlig aldri kan være sikker på begynnelse og slutt, som strekker seg fra mai til august, eller kanskje fra april til september. Sånn er det ikke med desember. Den er fortettet, klar og overskuelig, med sine 31 vakre dager og glitrende netter. Men hvorfor er den så viktig for meg? Er det fordi vinteren her får sitt klareste uttrykk, vinteren jeg har elsket siden mitt snødronningkostyme i barnehagen, en kjærlighet som har blitt forsterket og utdypet gjennom årene i Nord-Norge? Eller er det fordi den er fylt til randen med "bright copper kettles and warm woolen mittens, brown paper packages tied up with strings, sleighbells and crisp apple streudels", for å ikke snakke om "snowflakes that stay on my nose and eyelashes"? Med andre ord: "my favorite things", de som jeg har og hadde og vil ha, og som jeg skal vie de kommende ukene til å dvele ved.

tirsdag 30. november 2010

lørdag 27. november 2010

onsdag 24. november 2010