Look at those cheekbones

I forrige innlegg kom jeg med en inngående forklaring på hvorfor jeg ikke klarer å skrive om det jeg virkelig elsker, denne underlige tilbøyeligheten (ok, kanskje ikke så underlig når man tar i betraktning at jeg faktisk er litteraturviter) til å kill my darlings, disse drepende dårlige tekstene jeg skriver om de tingene som betyr mest for meg.

Men jeg gir meg ikke så lett. Fail again, fail better, som gode gamle Sam ville sagt det. Så dagens innlegg, det siste i denne iskalde, isklare måneden vier jeg til my new crush: Benedict Cumberbatch i rollen som Sherlock Holmes. Mannen med de mest fantastiske kinnbeina jeg har sett på lenge (eller som det sies i en episode: "Look at those cheekbones, I could cut myself slapping that face") og et intellekt som ikke viker en tomme i skarphet for ... ja, nettopp kinnbeina. Denne speilingen av det lysende presise intellektet i et ansikt som er slående i sin presisjon og symmetri, den iskalde deduksjonsevnen som speiles i øynenes iskalde intensitet, den skjødesløse elegansen og en stemme som vagt minner om professor Snape i Harry Potter, en mann som i likhet med sistnevnte (professor Snape altså, og ikke Harry Potter) er en highly functioning sociopath eller for å sitere BBC-siden som er viet serien: "brilliant, aloof and almost entirely lacking in social graces". Og det viser seg at dette er nøyaktig det jeg ser etter i en mann. Sharp er definititivt the new sexy.

Jeg gleder meg stort til tredje, og håper på en fjerde og femte sesong. Goodbye vampires, hello hunder fra Baskerville, Mycroft og Moriarty. Jeg flytter inn i Baker Street 221 B og har ingen planer om å forlate stedet med det første.

Bad things

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om Pina, filmen som kanskje var årets aller beste filmopplevelse for meg (ja, kanskje til og med kunstopplevelse overhodet), som jeg har sett tre ganger, anbefalt til alle venner og bekjente, snakket varmt om i akk så forskjellige sammenhenger. Og likevel er det noe som stritter veldig i mot når jeg nå skal skrive om den.

Man kunne selvfølgelig ty til en forklaring som synes å presse seg på umiddelbart, nemlig at dette skyldes at filmen handler om dans, dans er ikke-verbalt, eller kanskje rettere sagt ikke-språklig, og ergo må ethvert forsøk på å skrive om dans bli mislykket. Men for det første er jo ikke dette en grunn til å la være å prøve, ettersom vi plutselig befinner oss midt oppi den meget spennende fravær vs nærvær, eller fraværets nærvær-problematikken, umuligheten av å få det til, men nødvendigheten av å prøve, altså noe som gjelder for erindring, skriving, og egentlig livet generelt. Og for det andre: hvis man skulle lykkes med å formidle dans, eller bevegelse gjennom en annen kunstform, så tenker jeg at dette måtte ha vært skrivingen, ettersom skriving også finner sted i tid, den ene setningen følger etter den andre, den endrer, utfyller, forklarer eller forvansker, og er slik ikke helt ulik arabeskene som glir over i pas-de-bourrées eller grand-jetéene som ofte foregripes av glissades.

Nei, her må det være noe annet, noe som ligner mer på den følelsen jeg hadde da jeg ville skrive om True Blood. Greit, nå skjønner jeg at det er mange balletomaner der ute som river seg i håret over at jeg våger å sammenligne noe som muligens er tiårets dansefilm med en vampyrserie, men hear me out. Jeg ELSKET første (og forsåvidt andre) sesong av True Blood. Det var virkelig love at first sight, eller for å parafrasere Jace Everett: When they came in, the air went out. Og skygger fulle av tvil var kommet for å bli, for uansett hvor hardt jeg prøvde, så klarte jeg ikke å verbalisere det fantastiske med denne serien. Klarer det fortsatt ikke. Det er som en mørk, intens, altoverskyggende forelskelse, en selvdestruktivt begjær som foregår et sted i det språkløse (nei, jeg snakker ikke bare om Eric Northman og Bill Compton), en fascinasjon som blir for sterk til å uttrykkes og formidles videre, før den har passert.

Og dette er den utrolig triste konklusjonen: Jeg klarer ikke å skrive om de tingene jeg virkelig elsker, i alle fall ikke før den første intense følelsen har brent ut. Det jeg derimot klarer er å skrive om ting jeg har et litt mer kjølig og ambivalent forhold til, alle mine trashy guilty pleasures jeg egentlig burde skamme meg litt over. Så der har dere det, kjære lesere: Jeg klarer ikke å skrive om Pina (ennå), men på denne blogen er dette fraværet tydeligvis et av de største kvalitetsstemplene man kan få.

Trash is king

Men før jeg går tilbake til fotografiet, Marilyn og Susan Sontag, må jeg bare si et par ord om Svenske Hollywoodfruer, det vil si prøve å komme litt nærmere inn på det jeg vil klassifisere som my love affair with trash. Et tidligere utslag av denne manifesterte seg i at jeg begynte å se på Paradise Hotel mot slutten av den norske sesongen, og deretter (til min store overraskelse) fortsatte å tilbringe lyse sommernetter med å se den danske versjonen, en fascinasjon som i stor grad må sies å skyldes den akk så kjekke københavnske sjarmøren Gleager. Men det stopper ikke der.

Og nå sitter jeg altså klistret til tv3 hver mandag 20:30, og ser på disse fire svenske damene som lever livet i Hollywood. Jeg elsker selvfølgelig, som alle andre, Marias fascinasjon med dusker og hennes nydelige blonde lokker, Isabellas totalt forvrengte verdensbilde, Agnes-Nicoles selvoppfatning som ikke har den minste forbindelse med virkeligheten, og Pernillas fantastiske konversasjoner med datteren Erica av typen: Det var bra at du spydde nå Erica, det var Jesus som ville det, husker du ikke vi ba til Jesus om at du måtte bli frisk, og nå har han gjort sånn at du har fått bort all slimet i halsen og kan synge "Somewhere over the rainbow". Du vil vel stå på scenen Erica, det er ikke bare mamma som vil det?

Men hva er det som gjør meg så varm om hjertet når jeg ser disse fire? Lenge trodde jeg (og dette var kanskje særlig i forbindelse med Paradise Hotel) at disse programmene rett og slett fikk meg til å føle meg så bra fordi jeg følte meg deltagerne (jeg vil her ikke gå til det skritt å bruke ordet "bånnfolk" som en god venn av meg fra Sarpsborg har introdusert) fullstendig overlegen, og at jeg innså dybden og meningen i mitt liv på en veldig mye tydeligere måte når jeg så Gleager hviske de samme søte ordene til femte jente på rad mens saltvannet dryppet nedover hans veltrente, solbrune brystkasse. Men hvis det hadde vært så enkelt kunne jeg jo likså godt bare nøyd meg med Jakten på kjærligheten eller Tore på sporet (ok, litt mindre saltvannshår og veltrente brystkasser der, men dere skjønner tegningen). Nei, her må vi dypere, til det jeg vil kalle luksusfaktoren. Kanskje ikke så mye tilfelle i Paradise, men absolutt til stede i Hollywood. Og nå kjære lesere, hør min skammelige innrømmelse: Samtidig som jeg forakter disse damene, så er jeg dypt, dypt misunnelig!

En meget kompleks følelse. En jeg absolutt ikke er stolt av. Ja, en verden der dagens viktigste avgjørelse er valget om du skal ta på hårspray eller ikke er en forferdelig, skremmende, grusom verden, men ... hvis vi er fullstendig ærlige og ser lengst inn i dypet av vår sjel: Er det ikke også en verden vi alle drømmer oss bort til en gang iblant? Vår triste, pinlige versjon av luksusproblemenes trashy paradise?

(Og her er det på plass med en unnskyldning til the hubby: Polly, endelig begynner jeg å forstå din mangeårige fascinasjon med Paris Hilton. Som så mange ganger før er du lysår foran meg når det kommer til akseptasjon av motstridighetene som herjer i den menneskelige psyke!)

Your natural state

Det er en ting til jeg har tenkt på i forbindelse med poseringen, og det kan hende at dere (og kanskje særlig de av dere som kan mye mer om yoga enn undertegnede) vil finne dette alt for far fetched og 'out there', men hey, det er fredag, det er karneval, og jeg har et behov for å la ånden min sveve litt ukontrollert på områder jeg kanskje vet alt for lite om. So here goes: Hva om vi tenker oss poseringen (nå snakker jeg først og fremst om posering foran kamera, men bare fordi det er posering satt på spissen, posering i sitt aller reneste uttrykk, mens jeg egentlig mener at vi kontinuerlig poserer, for oss selv, for andre, DET ENESTE SOM ER BAK MASKEN ER EN ANNEN MASKE!), hva om vi altså tenker oss at poseringen har en viss likhet med yogaposisjoner. Og hva om vi videre tar utgangspunkt et sitat jeg liker veldig godt, som går som følger: "You cannot do yoga. Yoga is your natural state. What you can do are yoga excercises, which may reveal to you where you are resisting your natural state".

Aha. Her jeg vil jeg prøve meg på en halsbrekkende tese: Hva om vår posing (både foran kamera og ellers i livet) også er vår 'natural state', og ikke nok med det: Måten vi poserer på kan altså fortelle oss noe om det som skjer i vårt indre. For et paradoks! Og vi som trodde (eller dere, jeg trodde egentlig aldri det) at poseringen var noe unaturlig, en forvridning og forvrenging av vårt bilde, og her viser det seg at ikke bare er den vår mest naturlige tilstand, men i tillegg avslører den mørke sannheter om hvor vi (fysisk eller psykisk) motsetter oss denne tilstanden. Konklusjonen må jo bli at 1) Vogue-posen og alle andre poser absolutt ikke er passé, og 2) Valget mellom å hit the vogue-pose eller ta en Marilyn (eller for den saks skyld Jackie, eller, what the hell, en vampire-pose) trenger ikke å bli tatt en gang for alle. Vi har egentlig ikke noe annet valg enn å fortsette å posere, men hvis vi gjør dette på en bevisst måte kan denne poseringen lede oss til selvinnsikt (for å ikke snakke om hvor mye sikrere vi vil føle oss på den røde løperen når nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris endelig kommer).

Poseringens pseudo-nærvær (dvs. "Marilyn og meg")

Men samtidig tror jeg Marilyn brukte kroppen sin som et forsvar mot kameraets misbruk, at hun (bevisst eller ubevisst) forsto det Susan Sontag skriver om i essayet "I Platons hule", nemlig at "å fotografere er å tilegne seg den tingen som fotograferes". Og videre:"Å fotografere folk er å begå et overgrep mot dem, man ser dem som de aldri ser seg selv, man får kunnskap om dem som de aldri kan ha om seg selv; det gjør folk til objekter som man kan eie rent symbolsk."

Og blir det ikke da slik at den eneste måten man kan forsvare seg mot dette overgrepet er nettopp å posere og på den måten ta en slags kontroll over erfaringen andre mennesker har av deg? Jeg har alltid (bevisst eller ubevisst) følt meg nærmest tvunget til å posere med en gang det var et kamera i nærheten, og nå ser jeg en gylden anledning til å bevise at dette var langt fra bare betinget av min forfengelighet og selvsentrering. Nei, dette var mitt hederlige forsøk på å ta kontroll over den visuelle koden, og om ikke ta kontroll så i alle fall være i et samspill med fotografen, et svar til hans uutalte aggressivitet, et forsvar mot å blir fortolket uten å ha den minste innvirkning på dette, en protest mot at dette utsnittet av mitt liv skulle bli fanget uten min innvirkning. Ved å posere (og da gjerne i en så kunstig pose som mulig, nettopp ved å prøve å suge inn kinnene, kaste frem den ene skulderen og presse navlen langt inn i korsryggen) speilte jeg på en måte den fordelen man får ved å holde et kamera foran ansiktet, også jeg ble plutselig en aktiv part, jeg mestret situasjonen.

Og ikke nok med det. Jeg vil faktisk si at jeg gjorde mer enn å mestre den, av og til klarte jeg faktisk å skape en illusjon av at jeg for eksempel har høye kinnbein (noe som er så langt fra sannheten som mulig, noe som alle som har sett mine hamsteraktige bollekinn live kan bekrefte), og på den måten ikke bare kontrollerte jeg fortolkningen: Jeg skapte faktisk en fortid som var uvirkelig. Og ikke nok med det: Jeg har også lagt til meg vanen å se gjennom folks kameraer før jeg går hjem fra fest, for å slette de dårlige bildene jeg kan finne, og gjennom min nøye utvalgte profilbildesamling på Facebook har jeg faktisk klart å få noen av vennene mine til å tro at alle bildene som tas av meg er bra. Hvis ikke dette kan regnes som en meget aktiv bearbeidelse og nykonstruksjon av fortiden, så vet ikke jeg.

Men nå ble det kanskje litt mye om meg og litt lite om Marilyn (og inni meg ber jeg inderlig om noen av dere nå tenker: Men er ikke egentlig det two sides of the same coin?). Uansett, jeg lover å trekke meg mer i bakgrunnnen i neste innlegg, og håper at Marilyns veldreide skikkelse skal bli et fruktbart utgangspunkt for mine videre undersøkelser av fotografiet.

Animal-like unselfconciousness

Noe av det mest fascinerende med Marilyn Monroe var hennes evne til å stå foran kamera. Hun hadde en utrolig kjemi med både filmkameraet og fotografiapparatet, og det er det siste jeg vil forsøke å gå litt nærmere inn på nå. I artikkelen "Unsexing Marilyn" i NYRB skriver Lee Siegel at kamera elsket henne fordi "the camera, a piece of technology far removed from nature, ironically hates artificality. It adores pure animal-like unselfconciousness". Dette kan jo virke merkelig med tanke på at jeg i alle fall alltid har hatt et bilde av Marilyn som noen som nettopp kunne posere, men hvis jeg skal prøve å forstå dette, så tror jeg at hennes posering var mer et utslag av noe intuitivt, dette var ikke en vogue-posering med innsugne kinn, albuer i siden og kragebein som ser ut som noe som kan poppe ut av huden hvert øyeblikk, men tvert imot bare en sensuell bruk av sin rene fysiske form, en uanstrengt omarrangering av sine attributter, noe som på et eller annet nivå var ubevisst, utrent, og derfor til en viss grad uskyldig.

Og til og med jeg, som alltid har vært en stor fan av nettopp vogue-posen, av fashionbildene som viser kroppen som noe forvridd, forvrengt, nærmest kjønnsløst, må si at jeg nå blir mer og mer fascinert av nettopp Marilyns bruk av mediet. Og jeg lurer på: Er det noe vi har gått glipp av? Var kanskje hennes uskyld noe hun også brukte veldig bevisst og dermed absolutt ikke uskyldig, var det en fordobling, en skyldig uskyld som likevel gav oss skinnet av uskyld, og var det dette som var genialiteten i hennes relasjon til kamera? Og er noe slikt mulig i dag? Eller for å omformulere spørsmålet litt og med dette gjøre det enda mer aktuelt: Er vogue-posen passé?

Hvor ble det av Dawson?

For det er utvilsomt noe med Marilyn. Jeg vet ikke om det skyldes det faktum at denne filmen viser henne som sårbar, vimsete og rett slett veldig psykisk ustabil, noe som gjør at jeg umiddelbart identifiserer meg med henne (jeg er stygt redd for at svaret faktisk er så enkelt, men la oss late som om jeg er litt mer kompleks enn det), eller om jeg bare har utrolig respekt for alle som klarer å benytte seg av det de har fått fra naturens side, det være seg intelligens, sangstemme eller hofter. Den foreløpige konklusjonen er at jeg er nysgjerrig på Marilyn, jeg synes hun er interessant fordi hun var så forbannet ulykkelig, og jeg er ikke lenger så sikker på at man gifter seg med en Jackie og ikke en Marilyn (eller for den saks skyld at det at man er en kvinne noen vil gifte seg med nødvendigvis er noe kvalitetsstempel eller noe man skal være så altfor stolt av. Sånn kjære feminister, der fikk dere den).

Bare helt til slutt vil jeg gjøre dere oppmerksomme på en liten kuriositet: Marilyn spilles av Michelle Williams, henne vi alle kjenner som den blonde, hotte baben Jen Lindley i Dawson's Creek, mens Katie Holmes (som vi alle selvfølgelig husker som mørkhårede, supersmarte Joey i den samme serien) spiller Jackie i en serie om The Kennedys. Dette kan neppe være tilfeldig, er uhyre interessant med tanke på hvor like karakterene de begynte sin karriere med er nettopp Jackie og Marilyn, vekker igjen mange spørsmål om hvor avgjørende utseendet (og kanskje i dette tilfelle særlig hårfargen) egentlig er, og ikke minst spørsmålet: Hvor er det blitt av guttene fra Dawson's Creek? Hvordan har det gått med Dawson og Pacey og han kjekke homofile broren til hun syke, tynne, var det Amy hun het? Anyone? Let me know hvis dere vet hvor de har blitt av, og ikke minst har noen teorier om hvorfor gutta ble en skammelig "one hit wonder", mens jentene kroner på stjernehimmelen og får tolke akk så legendariske skikkelser.

(Bildene er fortsatt fra Las Palmas, and guess what: fortsett obsessed med de slitte sydlandske veggene.)

Marilyn vs Jackie

Jeg begynner februar som jeg endte januar, med noen spørsmål som opptar meg og som jeg drister meg til å prøve å finne ut av rett for øynene på dere, kjære lesere. Neste punkt på agendaen (og noe jeg mener er en helt naturlig fortsettelse av "er zombiene de nye vampyrene / er englene de nye zombiene-debatten") er: Er Marilyn den nye Jackie?

Nå er det kanskje slik at dette er et spørsmål som er litt vanskeligere, ettersom det (ikke så vidt jeg vet i alle fall) ikke er helt klart om det er en konsensus om at den ene er bedre enn den andre. Ja, Jacqueline er super classy, super stylish, de ermeløse kjolene og store solbrillene will never go out of style, og med rette ble hun døpt "Her Elegance" av en eller annen designer, men det er ikke til å stikke under en stol at til tross (eller kanskje på grunn!?!) av alt dette var det Marilyn som kom på den geniale ideen om synge Happy Birthday Mr. President, og stjal showet både på det ene og på det andre plan. (Jeg kjenner at dette vekker så utrolig mange spørsmål av typen "Hva er det alle menn egenlig liker aller best selv om de anstrenger seg veldig for å overbevise omverdenen om noe helt annet, og i hvilken grad er det idiotisk av kvinner å forholde seg til dette som om det ikke var et faktum" som jeg dessverre ikke har tid til å gå nærmere inn på her, men vær tålmodige, vi vil nok komme til bunns i det også en vakker dag)

Undertegnede har alltid vært en stor fan av Jackie. Akkurat som i Shakira-Beyoncé debatten trodde jeg at saken var biff (Shakira selvfølgelig, hips don't lie!), og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt frasen "You don't marry a Marilyn, you marry a Jackie" og blafret med øyenvippene på en meget intellektuell måte, men etter å ha sett My week with Marilyn må jeg si at jeg er litt usikker. Vil gjerne høre deres synspunkter på dette, kjære lesere. To be continued ...

P.S. Tusen takk for bildene pappa, alle er fra gamlebyen i Las Palmas.