onsdag 31. mars 2010

...then we take Berlin



God påske! Og endelig, etter erindringens og L. Cohens Berlin venter nå det ekte, med den sammenslyngede tiden, storbyens diskurs, terskelsonene. Beriket og evig forandret av Walter Benjamins Barndom i Berlin. Byens topografi, tydelig merket av alle menneskene som har bodd der. Spor er avlagt i tingene, gir de en gjenklang som pipler gjennom bevisstheten. Vi reiser for å få løfter vi ikke kan få tilgang til, for å tenke med ørene. Vi skal dit for å gå oss vill, for bare på den måten kan man forstå Berlin.

søndag 28. mars 2010

The monkey and the violin



"And I thank you for those items that you sent me
The monkey and the plywood violin
I practiced every night, now I'm ready
First we take Manhattan, then we take Berlin"
Leonard Cohen

torsdag 25. mars 2010

Asleep in the twilight zone






Propeller Island City Lodge

"I don't like your fashion business mister
And I don't like these drugs that keep you thin
I don't like what happened to my sister
First we take Manhattan, then we take Berlin"

mandag 22. mars 2010

What shall the history books read?


Lt. Aldo Raine: You know, where I'm from... 
Col. Hans Landa: Yeah, where is that, exactly? 
Lt. Aldo Raine: Maynardville, Tennessee. 
[pause] 
Lt. Aldo Raine: Up 'ere, when you engage in what the federal government calls "illegal activity" but what we call "a man tryin' to make a livin' for his family sellin' moonshine liquor," it behooves oneself to keep his wits. Long story short, we hear a story too good to be true... it ain't. 
Col. Hans Landa: Sitting in your chair, I would probably say the same thing. And 999 point 999 times out of a million, you would be correct. But in the pages of history, every once in a while, fate reaches out and extends its hand. 
[pause]
Col. Hans Landa: What shall the history books read? 


Inglourious Basterds. Og det er de virkelig, alle som en. Men samtidig er de fascinerende, innfløkte, skarpe. Overdrevne til det teatralske. Tragikomiske og uforståelige, likevel menneskelige nok til at latteren stanser i halsen.

Cristoph Waltz er glimrende som Col. Hans Landa, med sin utstuderte, systematiske og elegante ondskap, med gester og mimikk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Brad Pitt er også overbevisende som Lt. Aldo Raine: intens, forvirret, gal. Og sånn er de alle. De har forlengst overskredet galskapens grense og kan aldri gå tilbake. Brutaliteten, ondskapen og løgnen blir en nødvendighet, akkurat som døden blir en nødvendig konsekvens av de fleste handlinger.

Fiksjon i fiksjonen, film i filmen, kinoen som stedet der krigen skal avsluttes. For det er nettopp gjennom filmen Shosanna Dreyfus får sin hevn, der hun fyller hele skjermen med sitt ansikt og gjentar: "My name is Shosanna Dreyfus and THIS is the face... of Jewish vengeance!". Brannen, kaoset og volden er så vakker som den bare kan være hos Tarantino. Dette er den fullkomne omskrivingen av historien, tilfredstillende grusom, rå og fylt med mening.

Jeg kan ikke annet enn å være enig med Lt. Aldo Raine i det han i filmens siste scene utbryter: "You know somethin', Utivich? I think this might just be my masterpiece." 

fredag 19. mars 2010

I'm guided by a signal in the heavens




"I'm guided by a signal in the heavens
I'm guided by this birthmark on my skin
I'm guided by the beauty of our weapons
First we take Manhattan, then we take Berlin"

tirsdag 16. mars 2010

First we take Manhattan...

Bokprogrammet med Siri Hustvedt. Leiligheten hun deler med Paul Auster i Brooklyn. Det er noe rørende ved hennes lett nordiske skjønnhet, iblandet porselensaktig skjørhet og en sjarmerende uro. Hun skarrer på r'ene når hun snakker norsk, språket hennes blir med ett litt umodent og unyansert, hun blir et barn igjen.

Hennes siste bok har tittelen The Shaking Woman or a history of my nerves, og slik beskrives den i en anmeldelse i The Guardian: "She was accustomed to her personal pathologies; she cherished them, even, as part of her identity. But when the shaking repeated itself, again in public, unpredictably and seemingly disconnected from emotion, she decided to launch a quest to find the shaking woman within herself, 'a Mr Hyde to my Dr Jekyll, a kind of double'."

Hun får meg til å huske NYC, tenke at på en eller annen merkelig måte henger alt sammen, at hennes nerver har en sammenheng med min uro, og at mestring er mulig, tross alt. Og kanskje ikke bare mulig, men spennende, interessant og verdt hvert eneste øyeblikk av tvil, usikkerhet og frykt.





"They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin"

fredag 12. mars 2010

Fallitt

Et seminar om oversatt litteratur med tema "fallitt". Hvorfor vil vi lese om det?

Kanskje fordi den rammer de menneskene som har satset alt, som har lykkes for alles øyne, og som nå derfor må gå under med alle som publikum. Fordi den ligger innfelt i fremskrittet. Fordi vi alle vet at for å spille fallitt, så må man spille.

Og det går nedenom og hjem. I Påskeparaden av Yates, der det visstnok ikke går stort bedre enn i hans Revolutionary Road. I Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler, Svermen av Schatzing, Margaret Atwoods The Year of the Flood.

Å feile som en nærmest nødvendig konsekvens av å i det hele tatt ha mot til å prøve. Men også som den menneskelige utviklingen i sin ytterste konsekvens, vitenskapens fallgruve, en verden fylt med Ikaroser på sin utrettelige ferd mot solen.

Og vi lytter, lar oss forundre og engasjere av krisen som drivkraft. Av de uslepne, ensomme, engstelige stemmene, av drømmene som brister og rammene som oppløses. Den nye syndfloden. De store og de små sammenbrudd. Menneskelig og ideologisk fallitt.

Krisens beundrere. Kaosets tilhengere. Konkursens ivrige supportere som lar seg drive med av nederlagets storhet, av det befriende, uforpliktende, ansvarsløse i undergangen. For den guddommelige komedie er i ferd med å bli erstattet av den menneskelige tragedie, men fortsatt er det nedstigningen til Inferno som er det mest interessante.

onsdag 10. mars 2010

We're all mad here


Alice in Wonderland. Jeg husker fortsatt boken min mamma leste til meg, og som jeg etterpå fortsatte å lese, igjen og igjen. Jeg husker fallet gjennom kaninhullet, jenta som nesten druknet i sine egne tårer, kaninen, flamingoene og teselskapet, en verden jeg på en merkelig måte følte meg helt hjemme i.

Så hva er det som fascinerer meg slik med Lewis Carrolls fantastiske univers, nå reaktualisert (og noe forvridd) i Tim Burtons versjon? Først og fremst tanken om galskapen som eneste og beste mestringsstrategi i en verden som aldri svarer til forventingene. Frihet fra fornuft, normer og form, som samtidig innebærer en overgivelse til de mørke kreftene i oss selv, til galskapen som hviler under hvert tilsynelatende rolige åndedrag, hvert voksne valg, hver veloverveide replikk. Dette er en historie om å møte sin egen frykt, ansikt til ansikt, uten hverdagens lindrende slør, uten den trygge strukturen av konvensjoner. Om å beholde barndommen som tilstand, om å aktualisere den ved behov og aldri, aldri tillate seg å miste den av syne.  

Jeg liker Burtons tolkning, med nydelige Mia Wasikowska som gang på gang utbryter "Curiouser and curiouser!", geniale Johnny Depp som fortsetter å spørre: "Why is a raven like a writing desk?". Jeg liker at filmen fremhever Alices valg om å følge den hvite kaninen, hennes vanskeligheter med å passe inn som billedliggjøres av det at hun alltid er enten for liten eller for stor. Jeg elsker kostymene, karakterenes litt melankolske selsomhet, det estetiske kaos og den milde, bittersøte tristheten som duver i bakgrunnen.     

For sannheten er vel den at vi alle trenger et kaninhull å falle ned i. Vi trenger alle noen som stryker oss over vår feberopphetede panne, mens de sier: "Yes. You're mad. Bonkers. Off your head. But I'll tell you a secret - all the best people are."   

mandag 8. mars 2010

Til min mamma

"Vi trenger hjerter som kjenner dypet i vårt vesen
og likevel satser alt på oss, selv når hele verden snur oss ryggen."
Karl Gutzkow

Til henne som er min venn, min støtte, mitt opphav og min begynnelse.
Til henne som alltid har lyttet til mine historier.

Gratulerer med dagen!

fredag 5. mars 2010

Hodet ute av vater

Igjen er jeg fanget i Murakamis fantastiske univers, denne gang i form av romanen Dans, dans, dans. Jeg ville gjort mye for å få muligheten til å tilbringe en natt på dette hotellet...

"Et mystisk hotell.
Det fikk meg til å tenke på en biologisk blindgate. Et genetisk tilbakeskritt. Et naturens lune som hadde skysset en organisme inn på feil vei, uten mulighet for å snu. Den vektoren som driver utviklingen videre, var satt ut av spill, en levende art satt igjen ensom og forlatt bak historiens forheng, i Landet som tiden glemte. Og uten at noen hadde gjort noe galt. Ingens skyld, ingen redning mulig.
Hotellet skulle aldri vært bygd der det lå. Det var den første tabben, og siden ble alt bare verre. Det var som når en skjorteknapp kneppes feil, hvert forsøk på å rette det opp hadde ført til en annen nydelig - for å ikke si elegant - røre. Det var liksom ingenting som var riktig. Samme hva man så på, grep man seg i å skakke aldri så lite på hodet. Ikke nok til å volde virkelig skade, heller ikke nok til å virke særlig rart. Hvem vet? Kanskje vente man seg til den vinklingen på tingene (men hvis man gjorde det, kunne man aldri mer betrakte verden uten å holde hodet ute av vater).
Det var Hotell Delfinen. Det normale, det var det som manglet. Rot opp og rot i mente, til metningspunktet var nådd, og i en ikke altfor fjern fremtid måtte det uvergelig bli oppslukt i tidens malstrøm. Det var noe enhver kunne se ved et øyekast. Et stusslig sted, bedrøvelig som en trebent svart hund i dyvått desemberregn. Triste hoteller fantes overalt, ja vel, men Delfinen var i særklasse. Hotell Delfinen var innbegrepet av tristhet. Hotell Delfinen var tragisk."

mandag 1. mars 2010

Shoot the moon


dancingmadlybackwards
En perfekt ballett å begynne denne kvelden med, denne 'quadruple bill' som er noe av det mest vellykkede jeg har sett Nasjonalballetten gjøre de siste årene. I dette første stykket er dansen og bevegelsen i fokus. Danserne er sorte silhuetter mot den rosa bakgrunnen, ansiktsløs perfeksjon med linjer som aldri synes å ende, med teknisk bravur som tar pusten fra meg. I forkant av premieren har Gakuro Matsui øvd inn åpningssoloen til fullkommenhet, bare for å lære at han skal danse den baklengs. Han gjør dette overbevisende, uten musikk, med den forvanskede bevegelsen i fokus. Så går teppet ned, bare for å gå opp igjen sekunder senere, denne gangen til Peteris Vasks vakre Viatore. Resten av danserne er ren styrke og presisjon, sirklene og vendingene preger det koreografiske uttrykket. David Dawsons koreografi minner litt om Forsythe, gir meg noen assosiasjoner til mesterlige In the middle somewhat elevated. Med jevne mellomrom løper danserne i sirkler rundt scenen, fram og tilbake, for å billedligjøre tidens ustoppelige gang. De går aldri av scenen, alle soloene og duettene har vitner, tause tilskuere. Dansen synes å være mer for dem enn for publikum, det er ikke henvendelse og formidling, men heller dans i sitt reneste uttrykk. Den er ikke skapt for å bety, men for å være tilstede i et ustoppelig nærvær, større enn livet selv.

The Wake
Timene etter en begravelse. Øyeblikkene der man prøver å forsone seg med tapet, som fortsatt er så intenst, overstrømmende og nært. Uslipt sorg. Døden som en tilstedeværelse i scenebildet, både i bakteppet danserne bryter seg gjennom, og i skikkelsene i grå frakker som preger scenen med jevne mellomrom. Dette er en helt annen Jo Strømgren, med en dybde og en mystikk han lykkes med. Danserne er mer menneskelige enn i den forrige balletten, Ingrid Lorentzen som alltid overbevisende, Lisa Nielsen med en imponerende modenhet i uttrykket. Kostymene er også talende, med den røde fargen som en illustrasjon av livet, blodet som fortsatt strømmer gjennom disse kroppene, enn så lenge. For enhver begravelse er jo egentlig en påminnelse: om at klokkene ringer også for oss, om at det vil komme en dag da det er vår tur til å forbli bak forhenget.

Access
Sølvi Edvardsens nydelige duett føles som en bonus. Det er først og fremst Christopher Kettner som hedres her, i det som er hans siste sesong med Nasjonalballetten. Men det er gjennom samspillet med Victoria Herbert at han kommer til sin rett som danser, akkurat slik den vellykkede relasjonen har evnen til å få frem det beste i oss. Og det er relasjon det handler om her. Om å få tilgang til et annet menneske, en tilgang der flere og flere rom åpnes for hver bevegelse, der nærheten går i bølger, men der den samtidig øker og vokser i ektehet. Den eneste rekvisitten er en gjenstand som går fra å være en pidestall, til å bli en seng, deretter en vegg, for så å skyves ut og etterlate scenen tom og danserne til seg selv. Og det ender i overgivelse til den andre, en overgivelse som samtidig ikke slutter å ta, og som synes å være den fullkomne tilfredstillelse.

Shoot the moon
Her mangler jeg ord. Dette er dansekunst på høyeste nivå, et stykke som får meg til å glemme tid og sted, som får hårene til å reise seg på armene og tårene til å presse på. Paul Lightfoot og Sol León har laget en koreografi som lykkes fullstendig med å uttrykke den menneskelige eksistensens balansering på randen av galskap. De fem danserne er kunstnere med et kroppspråk og en mimikk som rører ved det dypeste i meg, og den stående applausen de får etter endt forestilling vitner om at det er flere som sitter igjen med det samme inntrykket.

Eugenie Skilnand og Phillip Currell er flotte sammen, hun i sin lavmælte desperasjon, han i sine forsøk på å holde henne hos seg. Så er det Parvaneh Scharafali fra Nederlands Dans Theater. I henne smelter teknikk og uttrykk sammen til en enestående rolletolkning, med en mimikk som er en stumfilmstjerne verdig. Det fantastiske spillet i hennes ansikt fanges av kameraer og gir oss muligheten til å se henne gå fra sorg, til sinne, til lidenskap, til glede, til galskap i løpet av sekunder. Samtidig kan vi følge hennes tekniske briljans: de intrikate bevegelsesmønstrene og det glimrende samspillet med Kristian Alm og Silas Henriksen. Det er kanskje hos Alm galskapen får sitt tydeligste uttrykk: en moden, overmoden kjærlighet som omdannes til raseri og hat, som ender i vanvidd som beveger seg på grensen til det suisidale. Og Silas Henriksen, med sin ungdom, styrke og tydelighet, med selvsikkerhet og kraft i partnerarbeidet, levende til smertegrensen.

Dette er mennesker innestengte i et perfekt interiør, i rom med tapeter, vinduer og dører, mellom vegger som ikke kan brytes ned uansett hvor hardt man skyver, dører som ikke kan og ikke bør åpnes, vinduer som man bare kan hoppe ut av. De skylder kanskje på månen, på en ytre kraft som driver dem til å følge sine instinkter, lyster og innerste lengsler. Innestengt i sine perfekte kropper, bak guddommelig vakre ansikter, drevet av misrettet lidenskap og nagende samvittighet, der friheten alltid betales med skyld. Men inntrykket ballettens siste bevegelse etterlater i meg er at noen ganger er nettopp denne skylden helt nødvendig for et annet menneske. Slik den unge mannen tar imot den voksne kvinnens essens, lar henne bli helt avgjørende for alt han gjør resten av sitt liv. Dette gjør tilgivelse mulig. Det gir oss retten til å prøvende hviske: forlat oss vår skyld.