tirsdag 23. april 2013

Arriving at your own door

I går var jeg med på et arrangement om Wisława Szymborska på Litteraturhuset. Szymborska er jo en av mine ubestridelige favorittdiktere, og de siste dagene har jeg prøvd å finne ut hvorfor. Jeg har med vilje prøvd å holde meg unna de litteraturvitenskapelige inngangene til forfatterskapet, i og med at dette selvfølgelig var min «flink pike»-strategi da jeg var med på et lignende arrangement for ett år siden. Men ett år er tross alt gått, og jeg tenkte at det var på tide å teste en annen innfallsvinkel, litt mindre streber, litt mer rockstar. Nei, dette betyr ikke at jeg inntok noen ulovlige substanser før jeg gikk på scenen, men at jeg a) hadde på meg skinny jeans, en litt mer grunge / boho-inspirert topp og converse (tenk Kurt Cobain på en god dag meets Kate Moss på vei fra nachspiel) og b) leste alt mulig annet, i håp om at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å få en åpenbaring av et eller annet slag.

And I've had my vision. Det var søndagskveld, jeg hadde vært på en rolig yogatime der jeg kom nærmere det å stå på hodet enn jeg noen gang har vært tidligere (noe som absolutt ikke betyr at jeg var i nærheten, men jeg fikk i alle fall en følelse av å ha hjertet høyere enn hjernen), og jeg satt og bladde litt i del 6 i Jon Kabat-Zinns Coming to our senses, delen som de skarpe leserne allerede har skjønt nettopp heter «Arriving at your own door». Og plutselig var det som om alt jeg leste på en eller annen måte handlet om Szymborska.

For eksempel dette T.S. Eliot sitatet fra Four Quartets:

We shall not cease from exploration
And the end of all our exploring
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time.

Her var den, følelsen jeg har når jeg leser et Szymborska dikt: Hun begynner med å skissere opp en hverdagslig hendelse eller situasjon, på en presis og nokså nøktern måte, hun forankrer diktet i virkeligheten. Men: hun har en «beginners mind», så hun utvider virkeligheten, snur og vender på den, nærmest vrenger den for å vise alle gråsoner og nyanser, får verden til å funkle som en svarovski-krystall holdt opp mot lyset. Og med ett står vi der med noe jeg vil kalle en «vippende verden», som er et uttrykk fra «Akrobaten»: et av mine favoritt Szymborska-dikt, som, hvis jeg husker riktig, var det aller aller første innlegget på denne bloggen, en slags programerklæring. Det går som følger:

Fra én trapes til
til en annen, i stillheten etter
etter en plutselig forstummet hvirvel, gjennom
gjennom den overrumplede luften, hurtigere enn
enn vekten av kroppen, som igjen
igjen ikke rakk å falle.

Alene. Eller enda mindre enn alene,
mindre fordi han har et lyte, fordi han savner 
savner vinger, savner dem sårt,
savner dem så han tvinges
til beskjemmede svev på fjærløs,
naken oppmerksomhet.

Møysommelig lett,
med dvelende kjapphet,
i velberegnet inspirasjon. Ser du
ham krøke seg til spranget, aner du
hans opprør fra topp til tå
mot den han er, aner du, ser du
hvor listig han smetter ut av sin gamle ham og
for å fange den vippende verden
strekker de nyfødte armene frem for seg - 

vakrere enn alt annet i dette ene
i dette ene, forøvrig alt tilbakelagte, øyeblikk.


Og her var det: det språklige uttrykk for alt jeg føler, fornemmer og tenker om min yogapraksis, men ikke har språk til å uttrykke. Og i yogaen fant jeg nøkkelen til Szymborska. I alle fall en av nøklene. Og der stod jeg, knocking on my own door. (Ok, den siste var kanskje litt på kanten, but that's rock'n roll.)    

Wherever you go, there you are. Your luggage is another story.         

søndag 21. april 2013

K. K. K.

Nei, kjære lesere, jeg refererer ikke til keiser Wilhelms maksime «kinder, küche, kirche», selv om dere ikke skal se bort i fra at jeg kommer nærmere inn på denne parolen i min senere drøfting av den moderne kvinnens særegne problematikk. Jeg snakker om tre andre K'er i mitt liv, nemlig tre venninner, som på mange forskjellige måter var, er og vil fortsette å være uuttømmelige kilder til glede og inspirasjon. Disse tre tilhører den gruppen personer (og jeg er så heldig at jeg faktisk har ti-tolv mennesker i livet mitt jeg kan si dette om, tilgi meg at alle dere ikke blir nevnt her) «who seems not a separate person, but an expansion, an interpretation of one's self, the very meaning of one's soul».

Og nå er det altså slik at disse tre vakre kvinnene har vært og er en del av min yoga-reise. Og selv om jeg fremfor alt er utrolig glad og takknemlig for disse Beatricer som leder meg gjennom praksisens Purgatorio, så finnes det også her noen små problemer jeg ikke kan skyve under teppet. Det er litt som når man kjøper en genser eller et par sko man har sett en venninne ha på seg, og deretter later som om man har hatt dem hele tiden. Jeg føler at yogaen ikke er helt min, at jeg er en slags hermegås, at min yogaidentitet på en eller annen måte blir utvannet ved at den er viktig for noen andre også. Dessuten er det er unektelig noe underlig som skjer med meg idet jeg deler noe av viktighet med mennesker som betyr mye for meg. Og uansett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, så er det en slags sperre (dette har jeg jo skrevet litt om før) som våkner i meg idet jeg deler noe jeg ikke er fullstendig trygg på med noen jeg for så vidt er trygg på, men som jeg like fullt inderlig ønsker at alltid oppfatter meg på aller beste måte.

And I could't help but wonder (ok, jeg lover det er siste gang jeg bruker den frasen, men på den annen side: Hvem kan vel klandre meg for å prøve å være en slags yogaens Carrie Bradshaw every once in a while?) Uansett, her er dagens gåte: Er det er noe litt forstyrrende ved å dele og snakke om sin yoga-praksis med noen som betyr mye for en?

Det mest pinlige problemet er kanskje det det uunngåelige konkurranse-elementet, som det vel finnes et snev av i alle relasjoner, men som spesielt vennskap mellom jenter har et sterkere eller svakere preg av. Det føles teit å si det, men jeg merker at dette iblant blir et slags kappløp, som ikke nødvendigvis handler så mye om hvem som er mykest eller flinkest til å stå på hodet, men hvem av oss som er mest harmonisk. Reflektert. Zen. Som har skjønt greia. Og idet jeg med dette innlegget på mange måter skyter meg selv i foten og muligens melder meg ut av konkurransen, har jeg et stille håp om at jeg i stedet åpner døren til et mer skamløst rom, der vi alle kan åpenbare våre svake og usympatiske sider, og deretter just sit with that for a while.    

(Jeg dedikerer dette innlegget til Kristin, Kari og Kesia. You are the hearts of my heart!)    

fredag 19. april 2013

Bikram (Undertittel: Alt flyter)

Ja, som de skarpeste leserne allerede har gjettet, skal dette innlegget handle om mitt første møte med Bikram Yoga: denne underlige, på akk så mange måter «heite» praksisen. Og her vil jeg ta opp tråden i forrige innlegg. På dette studioets hjemmesider synes det nemlig å være en aldri så liten fokus på hvor «heit» man blir av å drive med dette. Jeg har bare vært på én klasse, og skal selvfølgelig ikke trekke noen konklusjoner på bakgrunn av denne, men jeg tenker at det kan være fint å skrive ned sine inntrykk etter den første timen, selv om jeg er smertelig klar over at alt er i endring, og min opplevelse av Bikram-yoga er nok intet unntak.

Men her er altså mine superamatørmessige observasjoner: (men jeg kan ikke riktig begynne før jeg kommer med enda en digresjon: Saken er nemlig den at selv om jeg som sagt har drevet en stund med yoga, så føler jeg meg stadig som en håpløs amatør. Det er alltid noen i mine omgivelser som synes å ha så utrolig mye mer peiling på dette enn meg, og det er akkurat som om jeg har en slags sperre for å snakke om mitt forhold til yoga i sosiale sammenhenger. Denne forsøker jeg jo nå å bryte ved å skrive om den, men jeg kan ikke unngå å tenke på at denne såkalte sperren også er noe virkelig interessant å undersøke videre. For når blir man egentlig en yogi eller en yogini? Handler det om å ha trent nok, lest nok, meditert nok? Er det noen som er virkelige autoriteter på feltet, og viktigere, kan du stole på dem, eller skal du komme frem til ting på egen hånd? Spørsmål som du, Bikram Yoga, drukner i svette.)

For tilbake til bikramen (er det for eksempel lov å bare kalle den det?), så må altså mitt første og største inntrykk her være all denne svetten. Litt ekkelt, og litt digg. Som min venninne Kesia - som de siste ukene har vært mitt trofaste reisefølge på denne yogareisen - leste et sted, kan man tenke på svetten som «fettet som gråter». Og det er jo vel og bra, eller? Her må jeg først som sist forholde meg til den store elefanten i rommet, nemlig det at jeg allerede er veldig tynn. Som the hubby pleier å si: «du er jo bare skinn og brain». What, tenker dere, hva i alle dager har dette med saken å gjøre. Kanskje ikke så mye, men etter alt dette snakket om «skinny fit» og «psycho skinny» føler jeg at jeg en gang for alle må forsikre dere om at jeg ikke lider av en spiseforstyrrelse. Men, som gammel ballettdanser og dessuten fashionista, har jeg et noe underlig forhold til min egen kropp, og dessuten estetiske preferanser som mange nok ville betraktet som syke. Jeg velger likevel å være åpen om disse, satser på at denne bloggen ikke leses av unge jenter og gutter i sårbar alder, og vil heretter prøve å skrive så rett frem som mulig om den store elefanten som egentlig bare vil være liten, skjør og tynn.

Ok, en litt uklar metafor der på slutten, og det var dessverre alt jeg hadde tid til i dag, ettersom jeg må springe til min neste bikram-time. Men jeg kommer tilbake til «har den som er tynn lov til å snakke om sin estetiske preferanse for det tynne»-paradokset om ikke så lenge. I mellomtiden, mine første inntrykk av Bikram Yoga er som følger:

1) Her handler det om å prestere
2) Man kan ikke lure seg unna
3) Det er mulig at problemene renner av (pun intended)

But I couldn't help but wonder: Er det slik at vi bare er ekstra myke (på fysisk, psysisk og alle slags andre plan) i det kraftig oppvarmede bikram-rommet, eller er det mulig å ta denne mykheten med seg ut i den virkelige verden?

onsdag 17. april 2013

Yogi and the ego

Et desperat forsøk på å gjenskape et Briohny Smith-moment 
Location: En skyskraper, Palermo Soho, Buenos Aires 


Ok, jeg vil gjerne begynne med problemene. Men dette (og alle påfølgende mer eller mindre kritiske innlegg) må ikke tolkes dit hen at yoga for meg ikke først og fremst er en stor kilde til glede og som det så fint heter: «bliss». Men jeg kan ikke skyve under en stol at dette er en vei jeg atter begir meg inn på med akk så mange spørsmål og (dessverre) en ganske så stor dose skepsis. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men sånn har det altså blitt. Let's blame it on my education, jeg har jo tross alt brukt fem år på å lære meg å lese og tolke språk på en kritisk og analytisk måte, og selv om jeg på ingen måte mener at jeg er den skarpeste litteraturviteren i skuffen, så vil jeg likevel tro at det er en del språklige og ikke-språklige fenomener jeg biter meg fast i med en yrkesskadet oppmerksomhet.

Jeg vil begynne med å se litt nærmere på en impuls som dukker opp i meg hver gang jeg begynner å gjøre yoga på en mer daglig basis, nemlig denne fascinasjonen med noe jeg vil kalle yogaens estetiske appeal. La oss eksempelvis ta en fantastisk video av Briohny Smith som jeg for ett år siden så på min gode venninne Kristins fine blogg. And it has haunted me since. Jeg vil være Briohny. Jeg vil befinne meg på det rommet hun trener i, i noe som ganske sikkert må være en penthouse-leilighet i en eller annen superhip bydel i en enda hippere storby, med vinduer fra gulv til tak, med en uoppredd seng der det ganske sikkert ligger en hot mann og betrakter meg, mens jeg varmer opp min smidige, sterke, perfekte kropp.

Og ja, kjære lesere, de mer oppmerksomme av dere har nok allerede funnet i alle fall to feil i denne motivasjonen. For er det ikke litt feil å gjøre yoga fordi man ønsker å være en annen, og der dette ønsket i tillegg motiveres av denne andre personens a) utseende, b) antatte vellykkethet og c) materielle eiendeler? Men på den annen side, sånn er jo livet. I alle fall mitt liv. Det er alltid noen i mine omgivelser som er a) penere / hottere / mer velkledd enn meg, b) smartere, mer berømt og / eller i tillegg en perfekt mor, og c) bor i et større hus og har flere par sko, evt. vesker. Så, slik jeg ser det, har man egentlig bare tre valg:

1. Forsone seg med sin egen middelmådighet og fokusere på tingene man tross alt har fått til.
2. Fokusere på de tingene man ikke har fått til, men ved å si at man egentlig aldri ønsket dem i utgangspunktet, altså ikke si «jeg fikk det ikke til», men «jeg ønsket aldri å få det til», det vil si en «det var jeg som valgte det bort, ikke livet som valgte meg bort»-strategi.
3. Don't let the bastards keep you down. Altså ta opp kampen. Up your game. Fake it till you make it.

Og med disse catchy frasene avslutter jeg dagens innlegg. Jeg er ikke kommet det skritt nærmere en løsning, men et sted i mylderet av overfladisk popkulturelt fjas finnes det kanskje et og annet virkelig problem jeg foreløpig ikke har språk til å nærme meg på en annen måte. 

mandag 15. april 2013

Ballet bitch, welcome back

Treningsblogg skal bli, kjære lesere! Men dette skal ikke bare handle om morgenutskeielser som involverer vekter, tredemøller og en smule anspent stemning mellom undertegnede og the hubby, men om min vei tilbake, forhåpentligvis to my senses, men også til yoga, både som treningsform og livsvalg.

Jeg har jo vært en on and off yogini i godt over ti år nå. Det begynte med timer hos rødhårede Greg i Richmond, en praksis som var ment som en slags motsats til balletthelvetet. Det både funket og not so much. Det var en fin avveksling til timene ved barren og foran speilet, men godeste Greg ga meg masse oppmerksomhet ettersom jeg var en av de mykeste i klassen, og så var kjøret i gang igjen.

Her må jeg komme med en liten digresjon. Det er forbausende mange av mine dansekollegaer fra ballettskolen som har valgt yoga som sin levevei etter endt / mislykket ballettkarriere, og det er en del ting ved dette som er litt underlig / problematisk. For det første: Grunnen til at jeg vet at de er blitt supermyke, supersterke og superskinny yogis og yoginis er at de legger ut en god del bilder og videoer av seg selv i halsbrekkende stunts og posisjoner på Facebook. Det kan godt være at de har et ekstremt bevisst og reflektert forhold til dette, men her er noen tanker jeg gjør meg (og dette egentlig ikke så mye i sammenheng med misunnelsen jeg føler når jeg ser deres tonede kropper med minusprosent av fett i håndstående spagat på diverse thailandske strender, men med at jeg selv har bestemt meg for å supplere Training Day Skinny Psycho Bitch-prosjektet med noen yogatimer).

Jeg har altså vært på to meget forskjellige yogatimer den siste uken. Mer om dette litt senere, nå skal det aller først handle om meg. Jeg føler nemlig at jeg er på en slippery slope rett tilbake til ballettverdens velsignede og forbannede rutiner, regime og struktur. Det er utrolig vanskelig å ikke falle i akkurat de samme fellene som hele min balletterfaring var preget av, der hovedproblemene må sies være 1) å være mer opptatt av hvordan ting ser ut enn hvordan de føles, og  2) denne enorme trangen til å prestere, til å løfte høyere, holde lenger, strekke mer. Og det er med en skrekkblandet fryd jeg kaster meg rett tilbake på the hot but crazy ballerina train (ref. Black Swan samt diverse syreinnholdende skandaler på Bolshoi i nyere tid), nysgjerrig på hvor denne reisen vil føre meg og ikke minst ende.     

torsdag 4. april 2013

I'll kill that cat

Jeg føler at jeg skylder dere en unnskyldning. En stor en. Ikke av typen «the cat ate my keyboard» som ofte brukes av Shini på Park & Cube, eller en enda bedre som en gang ble brukt av en mine forelesere på LIT 2000, også den kattedyrrelatert, nemlig at katten hadde sprunget over tastasturet og slettet hele manuset til forelesningen (noe som vel måtte innebære ikke så mye springing fra kattepusens side, men det at den med sin myke pote trykket delete, om og om og om igjen). But I digress.

Jo, nå skal dere høre. Mars har vært crazy: Jeg har vært på Trollfjellet, sett min mann slå Pippa Middleton (dog ikke May Northug ...) i det kjendisspekkede Engadin-skirennet, stått ti dager på ski (ja, overraskende nok bor det faktisk en liten alpinist i meg, min teknikk er noe uelegant, men jeg er rask som et lyn), vunnet kritikerpris, vært på påskeferie og for første gang i mitt liv hatt omgangssyke (i alle fall siden salmonella-forgiftningene i barndommen, og de teller ikke). Så det er ikke bare denne bloggen som har fått lide, men også 30-dagers planen, som dessverre har gått rett i d.... Og som om ikke dette var nok, så har the hubby innført et treningsregime (uvisst om dette har noen sammenheng med det å bli slått av mammaen til Petter i et [barne]skirenn ...)

Anyway, nå står det i alle fall Training Day i kalenderen min klokken 07:25 alle mandager, onsdager og fredager i all overskuelig fremtid, og jeg kan stolt melde om at the hubby (aka Denzel aka detective Alonzo Harris) og undertegnede (altså Ethan aka Jake Hoyt ) faktisk har klart å trene på dette ugudelige tidspunkt i alle fall en uke. Dialogene mellom oss går omtrent slik:

Jake Hoyt: Oh, shit. Shit!
Alonzo Harris: Boom!
Jake Hoyt: Why did you do this to me?

Så det er i gang igjen, det evinnelige vårprosjektet «From skinny fat to skinny fit», men i år legger vi lista høyere, og målet vil være: «From skinny fit to psycho fit». Så ha meg unnskyldt kjære lesere, og ikke forlat denne bloggen riktig ennå, for hvem vet: kanskje blir dette i april måned noe så spennende som en treningsblogg! Og hvem vet: kanskje treningen gir meg overskudd til å skrive litt mer enn to innlegg i måneden (men jeg tviler litt ...)