The Nightmare Before Christmas

The Nightmare Before Christmas

When in doubt, wear heels

Husbands, boyfriends & lovers: please click here

Silk, mousseline & ruffles

Silk-blend ruffled blouse

Silk mousseline full-length gown

(As seen on Jak & Jil Blog)

Crepe de Chine pleated dress

Husbands, boyfriends & lovers: please click here

Black Velvet

Satin, sequines & velvet

Duchesse satin zip-embellished dress

Sequined zebra-stripe dress

Asymmetric velvet dress

Husbands, boyfriends & lovers: please click here

Down the rabbit hole

Down, down, down, 2007

Maggie Taylor

Så forsvant atter noen øyeblikk, fallet fortsatte, gjennom en tunnel, et kaninhull, hun var sikker nå. Fallet som ikke bare var et fall lengre, men noen ledninger som ble koblet fra, noen biter som var blitt satt sammen feil, hun visste uten å vite, lo når hun egentlig gråt. Hun glemte fortere og fortere, spurte spørsmål uten mottakere, klarte ikke å telle til ti. Klarte ikke å telle sekundene eller pustene, for mange tanker kom stadig inn, store, forstyrrende, hjertet dunket fortere, tiden gikk enda saktere, det kom alltid til å være sånn etter dette, hun kunne aldri komme seg ut. For dette var ikke en drøm, dette var virkeligheten og den kunne aldri bli noe annet. Hvordan var ro i det hele tatt mulig når livet i seg selv hadde en ustoppelig rytme som det verken gikk an å komme over eller forbi, når hun selv var en viser på tidens store ur som paradoksalt nok stod stille, uten bevegelse, den eneste tingen hun overhode ikke manglet? Tankene løp vekk uten kontroll, men hun visste at noe var der som en samlende faktor, noe som kunne minne om begrepet sjel, som gjorde menneskene til hvem de var og skilte dem vekk fra hverandre, som sandkorn fra sandkorn og vanndråpe fra vanndråpe. Et øyeblikks overblikk ville være nok til å bringe alt fullstendig på plass, men hvorfor kunne hun oppfatte bare en ting av gangen, en lyd, et lys, en person, og bare lengte etter øyeblikket da hun kunne se alt, da forståelsen ville være et faktum og ikke et vagt punkt på en enda vagere horisont, det som de alle higet etter, men aldri kunne oppnå. Alle, tenkte hun, men mente vel seg selv, for hun visste ingenting om hva andre higet etter, hva som gjorde dem rastløse og holdt dem våken om nettene. Det som en gang var en drøm om udødelighet var blitt normalisert, men forble likevel en mystisk driv, noe som sa henne at hun ikke kunne unnslippe selv om det mange ganger ikke var noe hun heller ville. Smerte blandet med en fryd som var ustoppelig, overdøvet alt annet og gjorde det helt stille rundt henne, så stemmene kunne gjenta, igjen og igjen, at dette var det riktige, det eneste, det ærligste og sterkeste, å satse alt på dette ene kortet. Bare være ene og alene, balansere på kanten av stupet og plutselig innse at fallet er det mest fascinerende, fallet nedover kaninhullet som aldri synes å ende, den evige forandring, alt annen enn den mørke, evige stillstand. Heller falle fra et sted til et annet, glemme før og la etter være dekket av uvitenhetens slør, og la fallet, overgangen i stedet for undergangen, være det eneste viktige, betydningsfulle, sanne.

Surrounded

Surrounded, 2004

Maggie Taylor

Glass (1)

Glass

”Vær god. Lær å elske. Eldes med ynde.

Låser er svake. Vegger er tynne.”

Fritt gjendiktet etter Jacek Dehnel

Hun har fulgt etter ham en lang stund nå.

Hun vet ikke hvordan det begynte. Men det finnes jo ingen virkelige begynnelser, bare fortsettelser, bare sirkler og kretsløp, evige gjentagelser der det skulle kommet en løsning.

Kvelden er isnende klar. Stjernene har dukket opp, en etter en, stukket fram sine lysende hoder lik liljekonvaller på den store engen, den hun ikke husker så godt lenger. Snøen ligger tungt på de eviggrønne granene, og enda tyngre på sørgepilenes kroner. Tynger dem ned til den kalde jord, der de varmer sine røtter og venter på enda en vår.

Og alt er rognebær og snø. Røde mot det hvite, avventende i den lange natt der mye synes mulig, mer mulig enn på lenge.

Mesteraften 2009

En aften med Nacho Duato

”for deg kun skal jeg dø, jeg dør for deg.” 

Garcilaso de la Vega

Den norske opera & ballett

"Por Vos Muero"

Spanias gullalder, den hemmelighetsfulle barokken. Scenografien og kostymene er preget av klare, dype farger: koboltblå, fiolett, turkis. Det begynner med nakenhet og minimalisme, men raskt avløses enkelheten av det iscenesatte og overdådige. Hoffet, som hos Diego Velázquez. Narren. Kostymene. Maskene. Det verdslige som avløses av det sakrale, munkene med de vinrøde kappene, røkelsen som sakte sprer seg utover salen. Og dansen, som den eneste form for kontakt, ustoppelig, uavhengig av alle ytre omstendigheter, som fortsetter gjennom musikken slik den fortsetter gjennom livet, uansett hva som skjer. Men så slutter det, og igjen er de nærmest nakne. De er tilbake der de startet, og kanskje har ingenting blitt forandret. Likevel er det smertefullt å forlate det jordiske, kvinnen i den blå kjolen danser mellom de nærmest gjennomsiktige kroppene, som et minne om det som var og som aldri kan gjenfinnes, annet enn i erindringen.

"Arcangelo"

En henvisning til komponisten Arcangelo Corelli, men samtidig til "erkeengelen" og det himmelske, eller rettere sagt lengselen til paradiset. For dette er det åpne tomrommet uten tid eller stedsangivelse, mellomstedet mellom liv og død. Skjærsilden. Gullfargen preger den øverste delen av scenebildet, som er høyt nok over danserne til å billedliggjøre det uoppnåelige ved det himmelske. Det er også tre vinduer i gulvet, og danserne stanser stadig ved disse: de ser ned, på jorden, på det de har forlatt. De selv er noe mellom engler og mennesker, deres kostymer har et snev av ikonmaleriets gyldenhet, og i likhet med englene i Martha Grahams Diversion of Angels flyr de i 45 graders vinkel. For bevegelsene preges av nettopp vinkler, intrikate små detaljer, de rene linjene som hele tiden knekkes, vris, fordreies. Det menneskelige er fortsatt til stede i relasjonene, og det vedvarer, helt til et av parene brytes opp av et mørkt stoff. For meg mister de sin menneskelighet der og da, der de går med på å skilles, der det å komme videre til neste stadium bryter opp båndet dem i mellom. For i det øyeblikket de får muligheten til å bevege seg oppover mister deres individualitet sin betydning. De blir ett med stoffet og med hverandre, og det eneste som betyr noe er bevegelsen: stigningen som blir denne ballettens fullbyrdelse og avslutning.

"White Darkness"

Det er vanskelig å skrive noe om denne balletten som jeg mener lykkes med å uttrykke et personlig drama det ikke finnes ord for. Den rå scenografien er et vellykket bakteppe for narkotikamisbruket, som billedliggjøres med det hvite pulveret som fra musikkens første takter spres utover scenen, gjør den skitten, kaotisk, farlig. Eugenie Skilnand er fremragende i sin tolkning, kroppen hennes uttrykker avhengighet, desperasjon og oppgitthet med teknisk briljans og et modent kunstnerisk uttrykk. Richard Suttie er også svært overbevisende i sin lavmælte sorg, sine gjentatte forsøk på å redde henne, og til slutt sin forsoning med å bare være en tilskuer til hennes undergang. Sluttscenen i denne balletten er for meg noe av det sterkeste og mest gripende jeg har sett på ballettscenen. Den hvite søylen av et udefinerbart stoff som faller ned på solisten er et eksplisitt og brutalt bilde på hennes undergang. Hennes stillstand er endelig, hennes kropp er fastfrosset i noe som ikke lenger er koreografi. I dette øyeblikket slutter hun å være danser og blir et menneske. Hun knekker sammen, med hodet vridd bakover og håndflatene åpne. Hennes fall under stoffets tyngde er for meg et av de mest vellykkede fysiske uttrykk for menneskets svakhet, hjelpeløshet og dødelighet.

Perlen (9)

Det er mye lengre vei opp til det gamle fyrtårnet enn jeg hadde trodd. Svetten sildrer nedover ryggen, jeg krøller sammen skjørtet og presser det inn under beltet så det skal bli kortere. Det er ikke mye hjelp å få fra stråhatten nå, solen brenner ubarmhjertig, utringingen begynner å bli rød.

Det blir flere fugler jo lengre opp jeg kommer, noen har svart kropp og hvite vinger, noen er pelikaner. De samler seg omkring toppen av åsen, som om de venter på noe. Jeg får en uhyggelig fornemmelse av at noe har skjedd, noe bare jeg og fuglene kan ane. Og så blikket til jenta i skoleuniformen, grumset som skittent glass, stoppet på meg lenge nok til å huske mitt ansikt. Jeg har aldri gjort noe for å bli husket.

De gikk forbi meg i stor fart, det var sånn jeg skjønte de ikke var tilreisende. Det og den yngstes sjokoladebrune hud, solen hadde overøst henne med kyss, nærmest elsket med henne fra den dagen hun ble født. Den eldste hadde på seg en rød uniform, jeg har sett den i gult også, kom over en koloni av skolejenter på veien hit. De flokket seg på den skyggefulle piazzaen, under katedralens ruvende tårn, skulket noen timer for å ta en sigarett, kysse hengslete gutter, stirre på turistene.

Vincent står på skyggesiden av fyrtårnet. Hans overkropp er skjult av staffeliet, det er bare de muskuløse leggene og toppen av sølvmanken som synes. Han nikker til meg, men slutter ikke å male.

Bildet er holdt i blodig rødt. Så mye rødere enn den badende kvinnen av Degas, rødere og vondere enn kjolen til kvinnen han foreviget i operalosjen. Det passer ikke inn. Ikke her, blant fugler med vinger gjennomsiktige av hvithet, blant bølger som ennå ikke når helt opp.

Og det er nå jeg begynner å huske, når jeg står her med solen i øynene, med svetten sildrende fra pannen. Med ett vet jeg at noe er ugjenkallelig borte, at avgjørelsen har blitt tatt og lever sitt stormende, ukuelige liv. Tårene er fastlåst bak øyenlokkene, mine hender er fulle av blemmer. Vincent fortsetter å male. Han smiler, som om han forstår.

Fugler på avveie er sjeldne. Jeg vil ikke vite veien hjem.

Hemmelighetsfull nostalgi

"View of Delft" av Vermeer. 1658 - 1660, Hollands gullalder. Dette maleriets hemmelighetsfulle nostalgi inspirerte impresjonistene, Claudel og Proust. Stillstand, harmoni, men likevel tidens ubønnhørlige gang.

Perlen (8)

Lysene blinker i et hav jeg ikke lengre vet er der. Våre ord legger seg tett opp til hverandre, men sammenfletningen uteblir. Det er ikke meg han ser. Hans fortelling er fortettet, minner fra et liv som umerkelig glir forbi meg, som ikke har noen sammenheng med mitt her og nå. Til en viss grad er det en befrielse.

”Du er en god lytter.”

Han betrakter meg med oppmerksomhet, men jeg klarer ikke å møte hans blikk. Paret ved siden av har allerede begynt på desserten, lukten av ananas og kaffe iblander seg hans neste historie. Og jeg lytter, men samtidig er jeg fullstendig overgitt mitt eget fravær, det oppsluker og henter meg inn, gir meg rom til å puste. Dette angår ikke meg.

”Hvor kommer du fra?”

De drikker kaffen sakte, kvinnens hender er slanke og små. Mannen tar hennes håndledd og vrir det for å se på klokken, hun løfter blikket, men bare så vidt. Ute er det vindstille, palmene står som ubevegelige voktere av den mørke sand. Flamingoene er bare skygger, deres fjær har blitt sorte.

Berlinmuren 1961-1989

Hekta på sitrondrops

Verdens utmattelse og byrder

En slags følelse av løsrevethet

Høye tårn og dype brønner

Etter å ha sett programmet "Ei rituell verd" husket jeg plutselig Japan. Det merkelige, minimalistisk-psykotiske Japan, landet som for meg ble Haruki Murakamis univers. Jeg dedikerer derfor de kommende dagene til Toru Okadas og Mai Kasaharas (for å ikke glemme Kreta og Malta Kanos) forvirrende, underlige, smertelig vakre verden som i desember 2008 også ble litt min.