tirsdag 29. mai 2012

Tatoospotting

Ja, og sommeren kom virkelig til Oslo denne helgen (dette høres ut som begynnelsen på en artikkel i VG eller Dagbladet, beklager). Allerede fredag svinset jeg rundt på Grünerløkka i stroppeløs flower-power kjole uten å kjenne den minste antydning til kulde, etter å ha startet kvelden med en cava og burger på taket på Bar Vulkan. Liker tanken på at vi trekker opp på takene i sommerhalvåret, nærmere solen, nærmere himmelen, og alt blir liksom mer luftig, mer svevende og gjennomskinnelig. Ok, nok daisyaktig poetisk vrøvl (og nei, jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om det er bra eller dårlig å ha en daisy-periode from time to time). Uansett, i god Daisy-ånd dro vi ut på Langøyene tidlig lørdagsformiddag, dette som jo i alle fall rent språklig er det nærmeste Oslo kommer Long Island(s). Der var det bølgeskvulp og måkeskrik, piratfest (som vi desverre ikke fikk være med på pga. manglende kostyme) og faktisk bading  (det siste var nok et resultat av en plutselig overopphetelse av hjernen / solstikk. Det var rett og slett instinktene som kicket inn og fikk meg til å springe inn i det kalde, grumsete, manetbefengte vannet).

Men jeg må bare si det igjen: Jeg elsker Oslo om sommeren. Det blir liksom en helt annen by, folk trekker ut i gatene, parkene er stappfulle, kafeene vrimler av liv (igjen tabloid-språk, kanskje jeg fikk solstikk likevel), folk er lettkledde og viser villig frem hud, som veldig, veldig ofte er prydet av tatoveringer. Er det bare meg, eller er det slik at vi som ikke har tatovering begynner å bli i mindretall? På den ene siden mener jeg at det er en slags ødeleggelse og vansiring av kroppen (uten at jeg ser på dette som noe entydig negativt), men samtidig er det jo fantastisk å ville ha noe som varer og varer, å være så sikker på hvem man er og hva man liker at man faktisk bestemmer seg for å la kroppen sin bære et vitnesbyrd om det. Og ikke minst, for oss «tatoveringstilskuere» gjør jo alle disse bevegelige bildene rundt oss sommeren akk så mye mer fargerik og interessant.    

fredag 25. mai 2012

Seven weeks of staying up all night

You heard the birds sing
Everything will be fine 

Men jeg kan jo bare ta den lette utveien og blame it on the glorious weather, eller som Terje Nilsen ville sagt det: «e det våren, eller e det bare æ?» (Her må jeg presisere at jeg ikke er hundre prosent sikker på at det hadde vært the exact words trubaduren fra nordens New York ville brukt, ettersom lyrics.com har veldig lite å bidra med her, de har ikke Mjelle-sangen engang). Uansett, varmen og solen gjør utvilsomt noe med oss nordboere, sommeren er en slags bølge som skyller over oss, og (for å parafrasere noen andre nordlendinger) «vi vil bare dans!»

Eller, som Eivind Buene påpeker i sin fine artikkel i forrige nummer av Vinduet, det er akkurat som i Bon Ivers Babys: «Summer comes to multiply, to multiply». En dag våkner vi opp, og vi kjenner daisynessen og dizzynessen komme over oss, og det eneste vi vil er å slenge på oss de flagrende gevantene, ligge henslengt i myke hagesofaer eller i enorme stuer med vidåpne vinduer og blafrende gardiner, være lette, eteriske, sommerfuglaktige vesener uten ansvar og kontroll, kort sagt: spend the summer wasting (evt. wasted). Belle & Sebastien får siste ord, jeg skal ut og danse bort sommernatten. Ciao, bellas!

I spent the summer wasted
The time was passed so easily
But if the summer's wasted
How come that I could feel so free

tirsdag 22. mai 2012

I´m busy dancing tango

Daisy Buchanan: So how are things in Chicago? Do they miss me?
Nick Carraway: There's a persistant wall of mourning all along the north shore.
Daisy Buchanan: Oh, how gorgeous! Let's go back, Tom, tomorrow. 

Ja, da er the long dark party of the soul over for min del, i alle fall for en stund. For noen dager det har vært! Fra 16. til 20. mai har vært en eneste, lang fest, med noen små pauser til soving og spising. Festene har vært meget varierte, både hva gjelder mennesker, lokaler og samtale-emner, jeg har hengt ut med alt fra fashion-skribenter til høytstående politikere, danset til min all time favourite Hips don't lie, trance, hip-hop og faktisk også i et uoppmerksomt øyeblikk Det går likar no, drukket champagne og lemongrass-øl, og ellers fremført Swan Lake på verandaen, i tyllskjørt og tiara, med the hubby som Rothbart. Av andre minneverdige antrekk må jeg selvfølgelig nevne min nyeste ervervelse fra Versace for H&M-kolleksjonen, en sak som best kan beskrives som japanese geisha meets star trek. Komplimentene har ikke latt vente på seg, opptil flere (ok, bare en) har spurt om jeg jobber i fashionindustrien, og et par andre (ok, bare en her også) har påpekt min slående likhet med queen Amidala. 

Min kjære Kristin, som har vært på besøk noen dager og vært vitne til denne feste-bonanzaen, påpekte at jeg muligens var i ferd med å gå gjennom en slags Daisy Buchanan-fase, og min første tanke var «that can't be good». Men, og igjen parafraserer jeg Kristin: Det er ikke noen vits i å dvele for mye i hvordan det går til slutt (og egentlig gikk det jo ikke så ille med Daisy, i alle fall ikke sammenlignet med Jay, men det igjen er et etisk spørsmål jeg er for sliten til å tenke grundig gjennom nå). Anyhow, festen er over for denne gang, og jeg skal nå bruke de nærmeste dagene til å tenke litt mer over om jeg virkelig er blitt en slags Daisy, og om denne daisynessen er noe jeg bør omfavne eller undetrykke. Setter stor pris på deres kommentarer og innspill her, kjære lesere.   

P.S. Er det forresten flere enn meg som har gått gjennom livet og trodd at Shakira i sin Objection synger «I'm busy dancing tango» og ikke «Got dizzy dancing tango», som de påstår på lyrics.com? Og er det noen som er enig i at det første faktisk er tusen ganger bedre?

fredag 18. mai 2012

Cracków

Jeg er klar over at tittelen på dette innlegget kommer litt uheldig ut, og mange av dere litt mindre liberale lesere synes kanskje det har vært litt vel mye snakk om crack de siste ukene. Jeg kan berolige dere med at det fortsatt er lite bohemsk opiumrøyking her i gården, mine største drugs er fremdeles cola zero, intrikate ordspill som det ovenfor, og selvfølgelig livet, i all dets uante vendinger. For vips, plutselig befant jeg meg på en Ryanair-flight fra Rygge i hjertet av Østfold, en flyplass-incident som riktignok ikke var så dramatisk som den Douglas Adams beskriver i The Long Dark Tea-Time of the Soul, der «a passenger check-in desk shoots through the roof engulfed in a ball of orange flame, the incident is simply designated as an act of God», og Dirk Gently tenker: «But what God would be hanging around Terminal Two of Heathrow Airport trying to catch the 15:37 to Oslo?». Dette var altså the 18:50 to Krakow, vi steg på flyet til lyden av min favoritt Brandenburgkonsert, bagasjen ble godkjent, flyvertinnene var hyggelige (til tross for at the hubby hadde sagt at de var superstrenge, noe som makes perfect sense når billettene for oss to tur retur koster 500, jeg gjentar, 500 kroner) men nei, snille flyvertinner, vingene datt ikke av, og flyet landet tjue minutter før rutetid, noe som ble feiret med en liten fanfare. I like!

Og så var vi i Krakow. Alltid herlig, og kanskje særlig nå om våren, eller jeg burde kanskje heller si sommeren, for det var faktisk 26-27 grader og sol. Derfor flyttet vi likså godt kontoret ut i byen, og som de urbane og hippe jet-setterne vi jo er, prøvde vi faktisk tre forskjellige kafeer på tre dager: Drukarnia i Podgorze, Baroque på Kazimierz og Milano på Rynek. Av andre høydepunkter kan jeg nevne pannekaker med lever og capirinhas en tropenatt på Plac Nowy, og ellers bare kos og good tiiimes, som Ronny fra p3-morgen ville sagt det.

P. S. Takk for bildene (og turen), Birger og Polly. You rock!          

 Bon Iver For Emma Forever Ago et sted over Østersjøen
 Krakow, by day and by night

 The office day one

 The office day two

 The office day three

tirsdag 15. mai 2012

You crack me up: The Sequel






Etter de utallige forespørslene om å legge ut bilder av superkrakken har jeg (noe motvillig) bestemt meg for å legge ut mitt siste verk. Regner med at Sotheby's ringer allerede i kveld, og så begynner all slitet med å forklare at den ikke er til salgs, at den bare er en prototype, etc, etc. Akk, hva gjør man vel ikke for sine kjære lesere.

Bare for å oppfriske prosessen: Jeg begynte altså med å klippe ut noen inspirerende bilder fra de mange årgangene med Costume jeg har liggende. Deretter beveget jeg meg ned på The Room Formerly Known as Silje-rommet, René-rommet, det noe uorginale gjesterommet, og nå altså inspirasjon&erindrings-rommet / a room of one's own / kunsthåndverk-rommet, kort sagt: where the magic happens. Her brettet jeg ut noen Rema-poser (nei, som de oppmerksomme leserne av denne bloggen for lengst har skjønt, jeg mener absolutt ikke at det enkle ofte er det beste, men jeg digger middagsplanleggeren deres) og begynte med påklistringen. To lange dager og fem lag med lakk senere hadde ikea-krakken gjennomgått en metamorfose og blitt krakken vi nå kjenner som You crack me up. Den ser enda bedre ut live, så gjerne kom innom for å ta en titt, eller hvis dere er fristet til å gjøre det samme med noen av deres gamle møbler og trenger litt eksperthjelp. Eller, what the hell, bare kom innom for en kaffe (dette gjelder selvfølgelig bare de leserne som er venner eller familie av meg, ikke alle dere crazy stalkers der ute), uteavdelingen av Mischkas kunstnersalong er herved erklært åpnet!       

fredag 11. mai 2012

Hjemme er ikke et annet sted (heller)

«Når vi gir opp troen på at vår livsverden er rotfestet, kan vi komme til et punkt der denne mangelen på feste ikke lenger påfører oss eksistensiell angst og fortvilelse, men gir oss en frihet og letthet som til slutt åpner for at vi kan bevege oss. Bevegelse og ubestemmelighet hører sammen; det ene kan ikke forstås uten det andre.» - John Raichman

Bevegelse og ubestemmelighet, ja. Det virker i alle fall ikke som om kunsterne i denne utstillingen (jeg er fortsatt på Ufullførte reiser, det skjer ikke mye spennende i mitt liv) klarer å bestemme seg for om det er bra eller dårlig at ingen av oss har en helhetlig identidet, for ikke å snakke om en helhetlig oppfatning av verden; at spørsmålet «hvor kommer du fra?» egentlig burde bli erstattet av «hvor har du reist?», at vi kontinuerlig er på en rastløs oppdagelsesreise med uhyggelige overraskelser bak hvert hjørne, og hvert sted vi kommer til viser seg som «definitive demonstrasjoner av Brechts motto: "Hver scene for seg"». Eller noe i den duren.

Knut Åsdams Abyss er i alle fall en frustrerende (men ikke desto mindre interessant) filmopplevelse, med personer som virrer rundt i Øst-London, ytrer ord som liksom ikke helt tilhører dem, virker malplasserte og på godt norsk lost, eller for å si det litt mer elegant: «deterritoralisert - mentalt, sjelelig, kroppslig og sosialt. » Åsdam mener visstnok at dette er uunngåelig og kan ha en frigjørende effekt, mens andre mener at det er ikke er noe frigjørende ved stedløsheten, at den derimot virker pulveriserende (på vårt liv, vår identitet, verden?).

Kroksnes foreslår hjemlengsel og det å lengte etter fjerne steder som to sider av samme sak, som altså er lengselen etter å finne seg selv. Jeg er ikke uenig. Kanskje den eneste løsningen er å forsone seg med at vi alle er «kimærer, hybrider og ulovlige bastarder», at ingen av oss bor der de egentlig kommer fra, men ikke klarer å føle seg hjemme noen andre steder heller. Først når vi erkjenner og aksepterer dette, kan vi altså lene oss tilbake, enten det er i godstolen eller flysetet, and wave our existensial anxiety bye-bye. 

tirsdag 8. mai 2012

Ten Thousand Waves

Ufullførte reiser er nok en av de bedre utstillingene jeg har sett siden Ernesto Netos Intimacy på Astrup Fearnley, den med de fantastiske duftskulpturene. Denne er enda mer up my alley, med den meget interessante tematikken som kretser rundt rotløshet og rastløshet, migrasjon og drømmen om tilhørighet, det hjemlige og det uhyggelige, og ikke minst den merkelige følelsen av begjær etter noe man ikke kan få.

Jeg tror min favoritt er Isaac Juliens Ten Thousand Waves, et rom med en ni kanals-videoinstallasjon der Kinas fortid og nåtid vises gjennom en herlig blanding av Shanghai (om ikke nødvendigvis Noon), utsnitt av livet til en luksusprosituert som må prostituere seg for å forsørge sønnen sin, og Crouching Tiger Hidden Dragon'ish aktige flyscener over den pittoreske Guangxi-provinsen, etterfulgt av en slags bakomfilm som viser hvordan disse scenene er laget, og den smertelig vakre Maggie Cheung som en slags marionett i scenearbeiderens hender. Kul musikk, stilige bilder og åndelige former som svever over lerretet, men det aller beste er det interaktive ved denne installasjonen, det faktum at det er helt umulig å se alle ni skjermene på en gang, og at man altså hele tiden har en følelse av å gå glipp av noe, noe som i sin tur fører til at man først streifer hvileløst i lokalet på jakt etter den beste spotten, og deretter setter seg oppgitt ned et sted og slår seg til ro (men bare delvis, på en veldig utilfredstilt måte, fortsatt higende etter helhet) med å ikke få med seg alt. En erfaring som i følge Andrea Kroksnes kan speile «den kinesiske innvandrerens stedløshet». Jeg digger det. Og for å igjen sitere det meget flotte utstillingheftet: «Og slik representerer denne filmen det ypperste av postmodernismens strategier, både teknisk, estetisk og kulturelt.»       

fredag 4. mai 2012

Unfinished Journeys

Et par ord om samtidskunst (nei, dette er ikke enda ett innlegg som omhandler min nye krakk, vel synes jeg at den ble meget flott, men jeg er foreløpig ikke så stormannsgal at jeg vil gå så langt som å kalle den samtidskunst). I går hadde jeg bursdag, og som en del av feiringen valgte jeg å se en utstilling på samtidskunstmuseet med den meget passende tittelen Ufullførte reiser. En veldig fin utstilling som jeg skal skrive om på et senere tidspunkt, men først vil jeg dele noen mer generelle betraktninger om det å se på kunst, og kanskje særlig samtidskunst.

Det første som slår meg er den forholdsvis lange tiden jeg bruker på å venne hjernen min til situasjonen «å se på kunst». Det er for eksempel vanskelig for meg å konsentrere meg om noe noen forteller om et kunstverk og se på kunstverket samtidig, tankene mine flyter i all slags retninger og jeg må kjempe hardt for å fokusere. Deretter er det som om jeg hele tiden leter etter knagger i de forskjellige verkene, knagger som gjør at jeg kan henge de på en erfaring jeg allerede kjenner, presse de inn i verden slik jeg oppfatter den, og på den måten lar jeg dem liksom ikke helt forandre min verdensoppfatning. Det tar i alle fall lang tid før jeg kommer dit at jeg på et eller annet vis hviler i det å ikke helt forstå, å ikke kunne plassere det jeg ser eller hører i en tydelig merket boks, og dempe frustrasjonen over å ikke forstå nok til at jeg faktisk kan oppfatte det som skjer rundt meg.

Ta videokunst for eksempel. Her sliter jeg skikkelig, mest sannsynlig fordi jeg (vi) er så vant til å hele tiden bli bombardert med all slags tv- og filmbilder, og når dette mediet plutselig brukes på en annen måte blir vi (jeg) meget forvirret, frustrert og til tider sutrete. Men erfaringen har vist at man bare må sit it out, gi opp den evige lysten til å spørre «hva er det egentlig jeg ser på her?» og ikke minst oppfølgningspørsmålet «hvorfor viser du meg dette?», og bare stay with it, stay with it til det gjør vondt, både i øynene og i sjelen.

P.S. Mange av dere ikke-dansere der ute har kanskje samme erfaring når dere ser danseforestillinger. Det er vel litt som med The Matrix: mens jeg ser en kode bestående av arabesker, pas de bourrées og soubresauts, sitter dere andre og (når dere ikke planlegger hva dere skal ha til middag) tenker: what the hell is that stupid leap supposed to mean?      

tirsdag 1. mai 2012

You crack me up

La meg si noen ord om mitt nyeste kunstprosjekt. Ja, nyeste, for det er langt fra det første. Senest for et par måneder siden laget nemlig Polly og jeg to lamper / manekenger, as seen i januar-utgaven av det meget luksuriøse Financial Times-bilaget med det velklingende navnet How to spend it. Vi byttet raskt ut «spend» med «make», og etter en travel lørdag hadde vi to prototyper på lampekenger: den ene med et skjelett av en ikea-lampe, noe som førte til litt merkelige hofteproporsjoner, og en annen custom made etter mine mål (som faktisk ikke skiller seg nevneverdig fra målene til Marilyn Monroe), en liten Mischka-kopi av ståltråd, perfekt når Polly skal kjøpe designer kjoler og ikke har alle målene i hodet.

Det nyeste prosjektet mitt (vårt, for det skal sies at det er the hubby som ofte kommer med ideene, jeg er bare den hardt arbeidende kunstneren, han er på en måte pave Julius II, mens jeg er Michelangelo) er en fashion krakk. Fremgangsmåten er enkel: du trenger en liten krakk fra ikea, som du pusser med sandpapir til den blir glatt og fin. Deretter klipper du ut fashionbilder i alle farger og størrelser fra alle motemagasinene du har liggende. Disse klistrer du på krakken med tapetlim, passer på at det blir jevnt, og ser med fornøyelse på alle de nye og uante sammenhengene bildene knyttes sammen til. Til slutt lakker du krakken med klarlakk fra tre til fem ganger, slik at skjøtene ikke vises og den blir glinsende og flott som nyeste nummer av Vogue.

Og vips: jeg har verdens kuleste krakk, en liten sak jeg mener jeg med letthet ville fått solgt på søndagsmarkedet på Blå, og kanskje også muligens på designernes julemarked på DogA (ja, jeg mener definitivt folk burde betale minst 30 kr for å se dette lille vidunderet, og det er litt av grunnen til at jeg ikke legger ut noen bilder.) Dessuten føler jeg at med ferdigstillelsen av dette prosjektet er vi (the hubby og undertegnede) et skritt nærmere det overordnede målet, som er å gi Marianne Aulie og Aune Sand konkurranse når det gjelder å være kjendis-Norges kuleste kunsterpar.