torsdag 15. august 2013

So long, and thanks for all the fish

Og da er tiden kommet, kjære venner, for å sette en slags strek. For tro det eller ei, men denne bloggen har altså eksistert i fire år. Tenk det: I fire lange år har den og dere vært trofaste følgesvenner på min sjels berg-og-dal-bane, og det har til tider krevd gode nerver, sikkert både fra min og deres side. Men nå, 485 innlegg senere, skal altså all min (mørke, desperate, euforiske, maniske) energi gå til ett prosjekt, nemlig (tadadada): jeg skal prøve å skrive. EN BOK.

Famous last words for mange, jeg er klar over det, men like fullt: I will give it a try. Leap and the net will appear og alt det der. Jeg sier ikke at dette er slutten på bloggen, men en pause på ubestemt tid. Så dere er fri til å bedra meg med andre fashion / fotballfrueblogger, men må love at dere samtidig venter i spenning på boken, og vil komme tilbake when Mischka returns.

Med andre ord: I release you, bare for å komme tilbake om et par uker, måneder, år (?) og med bitterhet utbryte: We were NOT on a break!  




lørdag 10. august 2013

Spøkelseshistorier

I går så jeg traileren til Evil Dead: en ny skrekkfilm, eller rettere sagt en remake av en gammel. Jeg så den ikke av fri vilje (det var snarere to store, tøffe menn jeg tilbrakte fredagskvelden sammen med som absolutt måtte se den, i et halvmørkt rom og med lyden på full styrke), og jeg så heller ikke hele, ettersom det heldigvis var noen sofaputer lett tilgjengelig.

Men det lille jeg så, og som har festet seg på netthinnen min, sikkert til evig tid (les: til jeg blir tvunget til å se en skrekkfilm som er enda verre) er følgende: a) en blek liten jente med svart hår og store øyne i en skog b) en blek liten jente med svart hår og store øyne under et bord, nynnende på en barnesang c) noen som blir dratt ned i en kjeller.

Når jeg skriver dette er det lyst ute, jeg har kaffen min, fuglene synger, og jeg har akkurat spist et speilegg. Og plutselig er det som om de tre tingene ikke er så skumle lenger, og jeg legger merke til at dette egentlig kunne ha vært minner fra barndommen min (ikke det med kjelleren kanskje). Men jeg var jo selv en sånn liten jente, med mørkt hår og store øyne, gikk i skogen, satt under bordet og sang. Var ikke vi alle? Og her slår det meg at gode gamle Freud hadde rett her også (og til alle Freud-kjennere der ute, og kanskje i særlig grad min mamma: bear with me, for jeg har ikke lest ham nøye, og det neste er mer en fri assosiativ tolkning av noe jeg tror Freud har skrevet): det vi er redd for er Das Unheimliche, the uncanny, the opposite of what is familiar. Det som tilsynelatende er noe vi kjenner igjen og som i utgangspunktet var noe varmt, godt og koselig, men som med ett er blitt til det mest uhyggelige av alt, et slags mørke og ondskap som eksploderer rundt oss og truer med å utslette oss for alltid. Pluss det å bli dratt ned i mørke kjellere, les: underbevisstheten vår.

Vel, jeg har ikke mer fornuftig å si akkurat nå. Og - dagslys og kaffe til tross - plutselig er det litt skummelt likevel.     

søndag 4. august 2013

The little things

Bare et lite postskriptum til gårsdagens, eller rettere sagt, nattens innlegg. Og ikke av typen «jeg mente ingenting av det jeg skrev, for jeg var full /trøtt/ deppa/manisk e.l.», men heller en slags fortsettelse, akkurat som om tankene har fått utvikle seg videre i drømme og ting har blitt klarere eller til og med annerledes i løpet av et par timer.

For det jeg tror gårsdagens tre filmer også handler om, er motet til å la noe lite bety noe stort. Det å våge å innrømme for seg selv at av og til er det små, bitte små ting som kan være det som faktisk utgjør en forandring. I forhold til Hvit kommer dette kanskje mest til uttrykk i Kieslowskis opptatthet av detaljer. Jeg så to korte dokumentarer om måten han arbeider på etter å ha sett filmen, og ble utrolig fascinert av hvor opptatt han var av måten Julie vinket på, tok i Karols hånd, tok imot nøklene. Akkurat som om personligheten hennes kom til uttrykk i nettopp disse små tingene.

I de to siste filmene handler det vel også om å tillate seg selv å føle noe igjen. Det synes jo å være problemet både for Celine og Jessie, og Charlotte og Bob. De er numne, kanskje ikke deprimerte, men det er akkurat som om de på et tidspunkt har bestemt seg for at ting ikke lenger får lov til å bety noe, har lukket seg for alt de opplever, blitt fjerne, både fra verden og følelsene sine. Mot slutten av begge filmene er det noe som løsner. Man ser det kanskje klarest i Lost in Translation, der både Scarlett og Bill plutselig blir så utrolig menneskelige og varme i ansiktene. Og dette har kanskje ikke så mye med verken menneskene eller situasjonene man befinner seg i. Ja, de er den utløsende faktoren, men det løsner først og fremst i oss selv. Det er der endringen skjer, og det er vi som må invitere den inn («Mr. Northman, would you please come in?»-style).

Og apropos ingenting: tenk at nå, etter gårsdagens year of the flood- / dommedagstemning skinner solen inn på rommet mitt, som om ingenting hadde skjedd.

Love Stories Light

For første gang denne sommeren har jeg tilbrakt lørdagkvelden med å se film. Tre filmer faktisk. Det er lenge siden jeg har sett så mange filmer rett etter hverandre (sist gang var vel på en transatlantisk flight), og jeg må si det er veldig fint å forsvinne inn i noen andres verden for en del timer. Samtidig har det tatt kortere tid enn for eksempel å lese ut bok, og har gitt meg en fin følelse av closure.

Det interessante er at det i løpet av kvelden har utkrystallisert seg et slags tema som jeg vil kalle Love Stories Light. I begynnelsen av kvelden trodde jeg riktignok at temaet var Julie Delpy, og dere har kanskje allerede gjettet at jeg begynte med Kieslowskis Hvit. Denne har jo aldri vært min favoritt i trilogien, jeg tror jeg liker både Blå og Rød bedre, men it's growing on me. Jeg liker veldig godt kontrasten mellom Paris og Warszawa, digger han som spiller Mikolaj, de morsomme dialogene, og selvfølgelig Julie Delpy, her som sint, hevnlysten pusekatt. Og også her er det jo en slags Love Story (om enn ikke light), riktignok svart, med en trist happy ending(?)

Så kom turen til Before Sunset. Denne har jeg sett utallige ganger før, jeg elsker Delpy og Ethan Hawke, de til tider keitete samtalene, og Paris. Jeg liker utrolig godt hvordan forholdet deres utvikler seg i løpet av denne halvannen timen, der hver detalj har en betydning: hvordan lyset faller på ansiktene deres, pausene de gjør før de sier et ord, alle de doble og triple betydningene, hvordan det hele er så ladet, men med en slags lett intensitet, en uforpliktende begjær-kjærlighet-desperasjon-eufori-stemning det er veldig vanskelig å definere, men som er akk så fascinerende. Den plutselige stillheten idet de er i trappeoppgangen hennes, måten hun, og deretter han holder katten, den lille valsen hun synger, og deretter Nina Simone, og at det hele sakte glir ut til en varm, uklar, men likevel meningsfylt avslutning.

Og så toppet jeg det hele med Lost in Translation. En av mine store favoritter, filmen som nok har en stor del av skylden for at vi dro til Tokyo på bryllupsreise og at Japan kanskje er det eneste landet i verden jeg ville flyttet til på dagen. Og de er så fine, Scarlett og Bill, med alt som blir antydet, alt det underspilte, med den ville byen som en fantastisk ramme rundt deres ganske så nedtonede mimikk. Og her også er det en slags rytme, musikalitet i måten relasjonen deres utvikler seg på. Det er så lite, og samtidig så mye som skjer disse dagene, det er viktig og uviktig på samme tid.

I begge disse filmene er det en hendelse - eller kanskje rettere sagt et tidsrom - man deler med en person som er mer eller mindre viktig for en, og dette blir på en eller annen måte avgjørende for hvordan resten av livet til begge personene utvikler seg. Jeg vet ikke hvor mye jeg tror på at det virkelig er sånn, men tanken er ganske fin. Det at det finnes så mange slags love stories, om man nå i det hele tatt kan kalle dem det. For det er virkelig en letthet i dette, uutholdelig til tider, men samtidig nødvendig. For det er kanskje ikke alltid det alvorlige og viktige som er av avgjørende betydning. Av og til er det nettopp den kvelden eller uken ingenting skjedde som utgjør en forskjell, som gir deg et puff i en eller annen retning, som overbeviser deg om at you're not hopeless.        

tirsdag 2. juli 2013

Teach us to sit still

Og akkurat idet dere trodde at dere var kvitt meg og kanskje allerede har slettet denne bloggen fra deres favoritter: TITT TEI! Etter et såpass langt fravær kommer vi vel ikke unna et «hva har skjedd siden sist» innslag, so here goes:

1. Har sett The Great Gatsby. Elsket den. Virkelig elsket den. Og dere kjenner meg, jeg klarer ikke å skrive noe fornuftig om det jeg elsker, så nøyer meg med å si at Leo er vidunderlig, Daisy er fortsatt en av mine store guilty ideals, og kostymene ... jeg har ikke ord.

2. I forlengelsen av forrige punkt: Har funnet en kjole på Høyer Luxury som kunne glidd rett inn på en av Jay's fester, et solgult frynsevidunder fra Stella McCartney med en prislapp på ... 15 000 kr. Altså en månedslønn (på en god måned, that is).

3. Har nesten lest ut Tim Parks' Teach us to sit still. Dette er ikke en ren bokanbefaling, for meg ble boken egentlig først interessant på side 248, der Tim endelig begynner med litt hard core meditation, men av en eller annen grunn føles det veldig riktig at både han og leseren må gå en lang, tung og en smule kjedelig vei for å komme til sakens kjerne. Som for Tim foreløpig synes å være: for å bli mindful, må han slutte å skrive. For alt er bare ord, ord, ord. Overanalysering, oververbalisering. Selvinnsikt, selvanalyse, selvros forkledd som selvkritikk. Språket står i veien for det oppmerksomme nærværet.

Og her skulle jeg ønske at jeg kunne si at det samme har skjedd med meg, at jeg i løpet av den siste måneden har sett det som en nødvendighet å fjerne meg fra språket, ordene og blant annet denne bloggen, og kommet nærmere harmoni og fokus på øyeblikket. Det er ikke helt riktig. Men jeg har, bevisst eller ubevisst, tatt en pause fra både skriving og trening. Ikke for å foregripe, men det føles som om større ting er i vente, og som om jeg bare sitter der og venter, venter, venter ... forhåpentligvis på noe verdifullt. Enn så lenge har jeg fortsatt en lang vei å gå, og paradoksalt nok føles det som om jeg må sitte stille en lang, lang stund før jeg kan komme noen vei.           

mandag 27. mai 2013

Daisyness

«And so with the sunshine and the great bursts of leaves growing on the trees, just as things grow in fast movies, I had that familiar conviction that life was beginning over again with the summer.»
F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby

Ja, da har den begynt å snike seg inn på meg igjen, denne Daisy-dizzynessen som jeg led av i fjor på omtrent samme tid. I år kan man jo si at den kommer som bestilt, med den nye filmen og greier. Har ikke sett den, og vet ikke helt hva jeg skal tenke på bakgrunn av de heller lunkne tilbakemeldingene som har nådd min lille hule fra diverse krinker og kroker av cyberspace. Jeg elsket jo både Romeo +  Julie og Moulin Rouge!, men litteraturens Jay Gatsby og Daisy Buchanan er virkelig mine store darlings, og jeg er redd for at ikke engang hr. Luhrmann can pull that off.

Ja visst, han kunne ikke valgt noen bedre enn Leo, men hun blonde dama fra Drive ... Really? Jeg vet at hun har virkelig noen store fans der ute, men for meg er hun bare litt ... slapp ... uskarp ... uinteressant. Mange vil kanskje si at dette er veldig Daisyiske kvaliteter, men jeg har alltid oppfattet queen D som slapp, men på en dramatisk måte, uinteressert, som jo er noe helt annet enn uinteressant, og nærmest så skarp at hun blir uskarp. Neida. Joda. Uansett har daisy-dizzynessen sneket seg innpå meg, jeg gjør ikke annet enn å slange meg på hvite hagesofaer med enorme puter i blomsterhavet på verandaen, drikker martinis og ser sommerkveldene gli unna i en rosa dis / rus.

I wish. Å nei du, denne streberen har brukt de siste dagene til å grave i jorda og pusse glass (a.k.a. plante blomster og vaske vinduer), og det er foreløpig ikke en eneste grandios sommerfest i sikte. Men om den kommer, så er jeg klar. For å danse bort sommernatta og alt det der. For å la sommeren komme og multiply, som Bon Iver så fint synger. Så bare vent, kjære lesere, innleggene blir sikkert både færre og enda mer Morten Harket-aktige enn dette.


«And I like large parties. They're so intimate. At small parties there isn't any privacy.»

mandag 20. mai 2013

Parts, sides, crosscurrents and nuances

«It is impossible to say a thing exactly the way it was, because what you say can never be exact, you always have to leave something out, there are too many parts, sides, crosscurrents, nuances; too many gestures, which could mean this or that, too many shapes which can never be fully described, too many flavors, in the air or on the tongue, half-colors, too many.»
Margaret Atwood, The Handmaid's Tale 

fredag 17. mai 2013

The truth

I solemnly swear 
to tell the truth
part of the truth
along with some
shit I made up 

Ok, kjære venner, veldig kort i dag, for det er jo den store nasjonaldagen i en uslåelig kombo med en forhåpentligvis vårlig langhelg pluss den store eurovision-finalen, så både dere og jeg er (eller burde være) godt nedi champagneglasset, dancing the night away. Men sitatet ovenfor er bare for godt til ikke å deles, eller hur? Og ain't that the truth? Og kanskje trenger det ikke å være så veldig mye mer komplisert enn som så, både hva gjelder skriving, selvinnsikt og livet i sin herlige, ubegripelige, uhåndterlige helhet. Jeg sier ikke mer. I mellomtiden kan dere kose dere med noen gamle blinkskudd fra 17. maier og eurovisions past. We are all one og hipp hipp ....










onsdag 15. mai 2013

Min Kamp

Ladet tittel, jeg ser den. Men akk så dekkende, både i forhold til skriving og yoga, livet generelt, men aller mest selvfølgelig i forhold til Knausgård og hans imponerende prosjekt, som jeg nå har begitt meg inn på igjen.

Jeg begynte å lese den for tre år siden, omtrent på denne tiden av året. Jeg kom bare gjennom bind 1, og selv om det var deler av det jeg synes var aldeles glitrende, så var det noe som gjorde at jeg stoppet der.  Men nå er jeg blitt for gammel til å bekymre meg alt for mye om å gjøre ting i riktig rekkefølge og gjennomføre ting i sin helhet, så jeg hopper likså godt over bind 2, 3, 4 og 5, og kaster meg rett inn i sjette og siste del: En bok som både imponerer og avskrekker allerede med sin rent fysiske størrelse. For den er stor. Diger. Og tung. Det er så vidt jeg klarer å holde den oppe, og ofte må jeg støtte den opp med en pute for ikke å bli helt utslitt i armene (dette sier jo kanskje et og annet om at Training Day-opplegget på et eller annet sted og nivå har feilet, men nok om det). Og bare ved sin fysiske tilstedeværelse i verden, altså det at den er et bokstavelig talt j... tungt objekt, så imponerer denne delen meg. Stort.

Jeg innrømmer først som sist at jeg ikke har tenkt å lese hele. Og mens vi er i den nådeløse ærlighetens hjørne, så må jeg også innrømme at jeg har gjort en lignende manøver med Prousts På sporet av den tapte tid. Her har jeg også lest første bind, pluss deler av siste. Og selv om jeg på ingen måte vil stå frem og si at dette var nok, så sitter jeg igjen med en følelse av at det uansett ikke ville vært nok å lese Prousts verk i sin smertefulle helhet, alle syv bindene, fra perm til perm. Akkurat som det ikke er nok å lese alle syv bindene syv ganger, og heller ikke sytti syv. Og saken forholder seg på samme måte med Thomas Mann, Virgina Woolf, W.G. Sebald. And the list goes on. Du kan lese én setning om og om igjen resten av livet ditt, og samtidig som du aldri kan være sikker på at du har forstått den riktig, så er det akkurat som om den likevel på en eller annen måte har forandret deg. For alltid.

Ok, der var den pompøse opptakten som gjør sitt beste for å matche innleggstittelen unnagjort. Og selv om jeg kanskje ikke vil plassere Knausgård helt i samme klasse som de tidligere nevnte forfattere, så er det noe i Min Kamp som gir meg en lignende lesererfaring. Men bare noen av delene. For jeg leser som sagt kun det som interesserer meg, som i dette tilfellet begynner rundt side 230 der Knausgård skriver om jeg-et hos Gombrowicz, og som akselererer i den midterste delen med tittelen Navnet og tallet. Men til gjengjeld er leseropplevelsen min under noen av disse fragmentene nærmest en mystisk erfaring. Det er som å se White Darkness av Nacho Duato, eller den siste scenen i John Crankos Onegin. Det er som å høre på Bach.

Og her må jeg skynde meg å komme med et lite etterspill, som et stakkarslig forsøk på å normalisere det siste utsagnet.  For det jeg er aller mest takknemlig for (og som min fascinasjon med Knausgårds prosjekt muligens er sterkt farget av) er at Min Kamp har bragt meg tilbake til lesningen. Og jeg oppdager at jeg i lesningen møter på mye av de samme problemene som når jeg prøver å skrive eller gjøre yoga. Konsentrasjon. Dedikasjon. Vende blikket mot selvet og samtidig heve seg over det. Heavy shit, med andre ord. Og en kamp som man egentlig er nødt til å tape, i denne fragmenterte verden som bombarderer oss med inntrykk og uttrykk, i dette tillærte språket som gjør oss så blinde at vi uten skam kan kaste rundt oss med klisjeer av typen «bombardere med inntrykk». Og likevel finnes det små øyeblikk der man synker ned i teksten, der selvet opphører og samtidig blir ekstremt tydelig, der Karl Oves sta boring i jegets kjerne berører oss dypt der inne, nettopp på grunn av (den ironiske?) avstanden han tillater oss å beholde til hele prosjektet (og dermed kanskje livet).             

søndag 12. mai 2013

Monsters, Inc.

I går var jeg på et lørdagsforedrag på litteraturhuset med den meget fengende tittelen Sjøuhyrenes storhetstid. Jeg var riktignok litt skuffet, ettersom jeg gikk dit med en slags forventning om at dette var et av de tilfellene der hovedpersonen går på denne typen foredrag, og før hun vet ordet av det suges hun inn i et eller annet bilde, står der i et fett Game of Thrones-inspirert antrekk og ender opp med å måtte slåss med ekte sjøuhyrer (ref. Narnia-serien og en rekke andre bøker av denne typen undertegnede forleste seg på i sin ungdom). Men sett bortsett fra det var det en glimrende måte å tilbringe en lørdags ettermiddag på, ikke minst på grunn av et lenge etterlengtet gjensyn med kraken («a sea creature of monstrous proportions, controlled by Davy Jones») fra Pirates of the Caribbean-filmene og den legendariske scenen der captain Jack Sparrow - etter først å nærmest ha blitt druknet av slim fra den allerede nevnte kraken - tar opp sitt sverd, setter på seg kapteinshatten, og sier «Hello beastie», mens han fryktløst løper inn i det enorme sjøuhyrets gap.

Men ikke nok med det. Dette foredraget - ved siden av å gi meg et uvurderlig innblikk i skjebnene til spruteren, den menneskevennlige skaten og det tyske sjøsvinet - fikk meg til å tenke på mine egne monstre, og for å si det sånn: Det er ikke akkurat få av dem. Og på samme måte som sjøuhyrene hadde en pedagogisk betydning for menneskene som trodde på dem og fryktet dem, så velger jeg å tro at de små og store uhyrene i min monsterbedrift kan brukes til noe fornuftig.

Denne bloggen er jo et sånt monster. Jeg føler at jeg forsømmer den litt, og hver gang jeg begynner å skrive etter noe jeg oppfatter som et for langt fravær, så er det som om jeg på en eller annen måte må forholde meg til dette, noe som gjør at energien min går til å finne på unnskyldninger i stedet for bare å skrive. Det samme er tilfelle med yogapraksisen min. Det er i alle fall fem, om ikke ti verdifulle minutter som går til en slags rettferdiggjøring av forsømmelsene og latskapen min, i stedet for å bare get on with it. Så er det denne skepsisen. Både i forhold til skriving og yoga melder jo dette unngåelige spørsmål seg med jevne mellomrom: Hva i alle dager er vitsen? Og jeg tror at svaret må være at det får man dessverre aldri vite. Og det er nettopp det som er poenget. Akkurat som med tro: hvis du hadde visst det helt sikkert, så ville det ikke vært noen vits å tro. Men samtidig: Du hadde ikke lett etter meg hvis ikke du allerede hadde funnet meg. Eller noe sånt.

Nei, kjære lesere, jeg kommer ikke med noen svar i dag heller. Men jeg tror jeg er et ørlite skritt nærmere å forsone meg med disse monsternes (eller heter det monstrenes? hva er egentlig flertallsformen av monstre?) eksistens, med alle disse hindringene og skepsisen som dessverre kommer til å være til stede både i skrivingen og yogapraksisen min. Nødvendigheten og umuligheten av å fortsette, som mitt litteraturvitenskapelige pretensiøse alter ego ville sagt det. Så mye og så ofte som jeg klarer. Så konsentrert og så dedikert som jeg kan være. Og jeg klarer nok aldri å bli kvitt dem: krakene, havmennene og sjøormene som ligger der og ulmer i min bevissthets avgrunnsdype hav. Men kanskje, bare kanskje, klarer jeg å gi dem navn. Oppdage hva de egentlig er. Forstå hvilke andre (forhåpentligvis litt mer normale vesener) de er sammensatt av. Og bare det ville jo være noe, ikke sant? 

tirsdag 23. april 2013

Arriving at your own door

I går var jeg med på et arrangement om Wisława Szymborska på Litteraturhuset. Szymborska er jo en av mine ubestridelige favorittdiktere, og de siste dagene har jeg prøvd å finne ut hvorfor. Jeg har med vilje prøvd å holde meg unna de litteraturvitenskapelige inngangene til forfatterskapet, i og med at dette selvfølgelig var min «flink pike»-strategi da jeg var med på et lignende arrangement for ett år siden. Men ett år er tross alt gått, og jeg tenkte at det var på tide å teste en annen innfallsvinkel, litt mindre streber, litt mer rockstar. Nei, dette betyr ikke at jeg inntok noen ulovlige substanser før jeg gikk på scenen, men at jeg a) hadde på meg skinny jeans, en litt mer grunge / boho-inspirert topp og converse (tenk Kurt Cobain på en god dag meets Kate Moss på vei fra nachspiel) og b) leste alt mulig annet, i håp om at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å få en åpenbaring av et eller annet slag.

And I've had my vision. Det var søndagskveld, jeg hadde vært på en rolig yogatime der jeg kom nærmere det å stå på hodet enn jeg noen gang har vært tidligere (noe som absolutt ikke betyr at jeg var i nærheten, men jeg fikk i alle fall en følelse av å ha hjertet høyere enn hjernen), og jeg satt og bladde litt i del 6 i Jon Kabat-Zinns Coming to our senses, delen som de skarpe leserne allerede har skjønt nettopp heter «Arriving at your own door». Og plutselig var det som om alt jeg leste på en eller annen måte handlet om Szymborska.

For eksempel dette T.S. Eliot sitatet fra Four Quartets:

We shall not cease from exploration
And the end of all our exploring
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time.

Her var den, følelsen jeg har når jeg leser et Szymborska dikt: Hun begynner med å skissere opp en hverdagslig hendelse eller situasjon, på en presis og nokså nøktern måte, hun forankrer diktet i virkeligheten. Men: hun har en «beginners mind», så hun utvider virkeligheten, snur og vender på den, nærmest vrenger den for å vise alle gråsoner og nyanser, får verden til å funkle som en svarovski-krystall holdt opp mot lyset. Og med ett står vi der med noe jeg vil kalle en «vippende verden», som er et uttrykk fra «Akrobaten»: et av mine favoritt Szymborska-dikt, som, hvis jeg husker riktig, var det aller aller første innlegget på denne bloggen, en slags programerklæring. Det går som følger:

Fra én trapes til
til en annen, i stillheten etter
etter en plutselig forstummet hvirvel, gjennom
gjennom den overrumplede luften, hurtigere enn
enn vekten av kroppen, som igjen
igjen ikke rakk å falle.

Alene. Eller enda mindre enn alene,
mindre fordi han har et lyte, fordi han savner 
savner vinger, savner dem sårt,
savner dem så han tvinges
til beskjemmede svev på fjærløs,
naken oppmerksomhet.

Møysommelig lett,
med dvelende kjapphet,
i velberegnet inspirasjon. Ser du
ham krøke seg til spranget, aner du
hans opprør fra topp til tå
mot den han er, aner du, ser du
hvor listig han smetter ut av sin gamle ham og
for å fange den vippende verden
strekker de nyfødte armene frem for seg - 

vakrere enn alt annet i dette ene
i dette ene, forøvrig alt tilbakelagte, øyeblikk.


Og her var det: det språklige uttrykk for alt jeg føler, fornemmer og tenker om min yogapraksis, men ikke har språk til å uttrykke. Og i yogaen fant jeg nøkkelen til Szymborska. I alle fall en av nøklene. Og der stod jeg, knocking on my own door. (Ok, den siste var kanskje litt på kanten, but that's rock'n roll.)    

Wherever you go, there you are. Your luggage is another story.         

søndag 21. april 2013

K. K. K.

Nei, kjære lesere, jeg refererer ikke til keiser Wilhelms maksime «kinder, küche, kirche», selv om dere ikke skal se bort i fra at jeg kommer nærmere inn på denne parolen i min senere drøfting av den moderne kvinnens særegne problematikk. Jeg snakker om tre andre K'er i mitt liv, nemlig tre venninner, som på mange forskjellige måter var, er og vil fortsette å være uuttømmelige kilder til glede og inspirasjon. Disse tre tilhører den gruppen personer (og jeg er så heldig at jeg faktisk har ti-tolv mennesker i livet mitt jeg kan si dette om, tilgi meg at alle dere ikke blir nevnt her) «who seems not a separate person, but an expansion, an interpretation of one's self, the very meaning of one's soul».

Og nå er det altså slik at disse tre vakre kvinnene har vært og er en del av min yoga-reise. Og selv om jeg fremfor alt er utrolig glad og takknemlig for disse Beatricer som leder meg gjennom praksisens Purgatorio, så finnes det også her noen små problemer jeg ikke kan skyve under teppet. Det er litt som når man kjøper en genser eller et par sko man har sett en venninne ha på seg, og deretter later som om man har hatt dem hele tiden. Jeg føler at yogaen ikke er helt min, at jeg er en slags hermegås, at min yogaidentitet på en eller annen måte blir utvannet ved at den er viktig for noen andre også. Dessuten er det er unektelig noe underlig som skjer med meg idet jeg deler noe av viktighet med mennesker som betyr mye for meg. Og uansett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, så er det en slags sperre (dette har jeg jo skrevet litt om før) som våkner i meg idet jeg deler noe jeg ikke er fullstendig trygg på med noen jeg for så vidt er trygg på, men som jeg like fullt inderlig ønsker at alltid oppfatter meg på aller beste måte.

And I could't help but wonder (ok, jeg lover det er siste gang jeg bruker den frasen, men på den annen side: Hvem kan vel klandre meg for å prøve å være en slags yogaens Carrie Bradshaw every once in a while?) Uansett, her er dagens gåte: Er det er noe litt forstyrrende ved å dele og snakke om sin yoga-praksis med noen som betyr mye for en?

Det mest pinlige problemet er kanskje det det uunngåelige konkurranse-elementet, som det vel finnes et snev av i alle relasjoner, men som spesielt vennskap mellom jenter har et sterkere eller svakere preg av. Det føles teit å si det, men jeg merker at dette iblant blir et slags kappløp, som ikke nødvendigvis handler så mye om hvem som er mykest eller flinkest til å stå på hodet, men hvem av oss som er mest harmonisk. Reflektert. Zen. Som har skjønt greia. Og idet jeg med dette innlegget på mange måter skyter meg selv i foten og muligens melder meg ut av konkurransen, har jeg et stille håp om at jeg i stedet åpner døren til et mer skamløst rom, der vi alle kan åpenbare våre svake og usympatiske sider, og deretter just sit with that for a while.    

(Jeg dedikerer dette innlegget til Kristin, Kari og Kesia. You are the hearts of my heart!)    

fredag 19. april 2013

Bikram (Undertittel: Alt flyter)

Ja, som de skarpeste leserne allerede har gjettet, skal dette innlegget handle om mitt første møte med Bikram Yoga: denne underlige, på akk så mange måter «heite» praksisen. Og her vil jeg ta opp tråden i forrige innlegg. På dette studioets hjemmesider synes det nemlig å være en aldri så liten fokus på hvor «heit» man blir av å drive med dette. Jeg har bare vært på én klasse, og skal selvfølgelig ikke trekke noen konklusjoner på bakgrunn av denne, men jeg tenker at det kan være fint å skrive ned sine inntrykk etter den første timen, selv om jeg er smertelig klar over at alt er i endring, og min opplevelse av Bikram-yoga er nok intet unntak.

Men her er altså mine superamatørmessige observasjoner: (men jeg kan ikke riktig begynne før jeg kommer med enda en digresjon: Saken er nemlig den at selv om jeg som sagt har drevet en stund med yoga, så føler jeg meg stadig som en håpløs amatør. Det er alltid noen i mine omgivelser som synes å ha så utrolig mye mer peiling på dette enn meg, og det er akkurat som om jeg har en slags sperre for å snakke om mitt forhold til yoga i sosiale sammenhenger. Denne forsøker jeg jo nå å bryte ved å skrive om den, men jeg kan ikke unngå å tenke på at denne såkalte sperren også er noe virkelig interessant å undersøke videre. For når blir man egentlig en yogi eller en yogini? Handler det om å ha trent nok, lest nok, meditert nok? Er det noen som er virkelige autoriteter på feltet, og viktigere, kan du stole på dem, eller skal du komme frem til ting på egen hånd? Spørsmål som du, Bikram Yoga, drukner i svette.)

For tilbake til bikramen (er det for eksempel lov å bare kalle den det?), så må altså mitt første og største inntrykk her være all denne svetten. Litt ekkelt, og litt digg. Som min venninne Kesia - som de siste ukene har vært mitt trofaste reisefølge på denne yogareisen - leste et sted, kan man tenke på svetten som «fettet som gråter». Og det er jo vel og bra, eller? Her må jeg først som sist forholde meg til den store elefanten i rommet, nemlig det at jeg allerede er veldig tynn. Som the hubby pleier å si: «du er jo bare skinn og brain». What, tenker dere, hva i alle dager har dette med saken å gjøre. Kanskje ikke så mye, men etter alt dette snakket om «skinny fit» og «psycho skinny» føler jeg at jeg en gang for alle må forsikre dere om at jeg ikke lider av en spiseforstyrrelse. Men, som gammel ballettdanser og dessuten fashionista, har jeg et noe underlig forhold til min egen kropp, og dessuten estetiske preferanser som mange nok ville betraktet som syke. Jeg velger likevel å være åpen om disse, satser på at denne bloggen ikke leses av unge jenter og gutter i sårbar alder, og vil heretter prøve å skrive så rett frem som mulig om den store elefanten som egentlig bare vil være liten, skjør og tynn.

Ok, en litt uklar metafor der på slutten, og det var dessverre alt jeg hadde tid til i dag, ettersom jeg må springe til min neste bikram-time. Men jeg kommer tilbake til «har den som er tynn lov til å snakke om sin estetiske preferanse for det tynne»-paradokset om ikke så lenge. I mellomtiden, mine første inntrykk av Bikram Yoga er som følger:

1) Her handler det om å prestere
2) Man kan ikke lure seg unna
3) Det er mulig at problemene renner av (pun intended)

But I couldn't help but wonder: Er det slik at vi bare er ekstra myke (på fysisk, psysisk og alle slags andre plan) i det kraftig oppvarmede bikram-rommet, eller er det mulig å ta denne mykheten med seg ut i den virkelige verden?

onsdag 17. april 2013

Yogi and the ego

Et desperat forsøk på å gjenskape et Briohny Smith-moment 
Location: En skyskraper, Palermo Soho, Buenos Aires 


Ok, jeg vil gjerne begynne med problemene. Men dette (og alle påfølgende mer eller mindre kritiske innlegg) må ikke tolkes dit hen at yoga for meg ikke først og fremst er en stor kilde til glede og som det så fint heter: «bliss». Men jeg kan ikke skyve under en stol at dette er en vei jeg atter begir meg inn på med akk så mange spørsmål og (dessverre) en ganske så stor dose skepsis. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men sånn har det altså blitt. Let's blame it on my education, jeg har jo tross alt brukt fem år på å lære meg å lese og tolke språk på en kritisk og analytisk måte, og selv om jeg på ingen måte mener at jeg er den skarpeste litteraturviteren i skuffen, så vil jeg likevel tro at det er en del språklige og ikke-språklige fenomener jeg biter meg fast i med en yrkesskadet oppmerksomhet.

Jeg vil begynne med å se litt nærmere på en impuls som dukker opp i meg hver gang jeg begynner å gjøre yoga på en mer daglig basis, nemlig denne fascinasjonen med noe jeg vil kalle yogaens estetiske appeal. La oss eksempelvis ta en fantastisk video av Briohny Smith som jeg for ett år siden så på min gode venninne Kristins fine blogg. And it has haunted me since. Jeg vil være Briohny. Jeg vil befinne meg på det rommet hun trener i, i noe som ganske sikkert må være en penthouse-leilighet i en eller annen superhip bydel i en enda hippere storby, med vinduer fra gulv til tak, med en uoppredd seng der det ganske sikkert ligger en hot mann og betrakter meg, mens jeg varmer opp min smidige, sterke, perfekte kropp.

Og ja, kjære lesere, de mer oppmerksomme av dere har nok allerede funnet i alle fall to feil i denne motivasjonen. For er det ikke litt feil å gjøre yoga fordi man ønsker å være en annen, og der dette ønsket i tillegg motiveres av denne andre personens a) utseende, b) antatte vellykkethet og c) materielle eiendeler? Men på den annen side, sånn er jo livet. I alle fall mitt liv. Det er alltid noen i mine omgivelser som er a) penere / hottere / mer velkledd enn meg, b) smartere, mer berømt og / eller i tillegg en perfekt mor, og c) bor i et større hus og har flere par sko, evt. vesker. Så, slik jeg ser det, har man egentlig bare tre valg:

1. Forsone seg med sin egen middelmådighet og fokusere på tingene man tross alt har fått til.
2. Fokusere på de tingene man ikke har fått til, men ved å si at man egentlig aldri ønsket dem i utgangspunktet, altså ikke si «jeg fikk det ikke til», men «jeg ønsket aldri å få det til», det vil si en «det var jeg som valgte det bort, ikke livet som valgte meg bort»-strategi.
3. Don't let the bastards keep you down. Altså ta opp kampen. Up your game. Fake it till you make it.

Og med disse catchy frasene avslutter jeg dagens innlegg. Jeg er ikke kommet det skritt nærmere en løsning, men et sted i mylderet av overfladisk popkulturelt fjas finnes det kanskje et og annet virkelig problem jeg foreløpig ikke har språk til å nærme meg på en annen måte. 

mandag 15. april 2013

Ballet bitch, welcome back

Treningsblogg skal bli, kjære lesere! Men dette skal ikke bare handle om morgenutskeielser som involverer vekter, tredemøller og en smule anspent stemning mellom undertegnede og the hubby, men om min vei tilbake, forhåpentligvis to my senses, men også til yoga, både som treningsform og livsvalg.

Jeg har jo vært en on and off yogini i godt over ti år nå. Det begynte med timer hos rødhårede Greg i Richmond, en praksis som var ment som en slags motsats til balletthelvetet. Det både funket og not so much. Det var en fin avveksling til timene ved barren og foran speilet, men godeste Greg ga meg masse oppmerksomhet ettersom jeg var en av de mykeste i klassen, og så var kjøret i gang igjen.

Her må jeg komme med en liten digresjon. Det er forbausende mange av mine dansekollegaer fra ballettskolen som har valgt yoga som sin levevei etter endt / mislykket ballettkarriere, og det er en del ting ved dette som er litt underlig / problematisk. For det første: Grunnen til at jeg vet at de er blitt supermyke, supersterke og superskinny yogis og yoginis er at de legger ut en god del bilder og videoer av seg selv i halsbrekkende stunts og posisjoner på Facebook. Det kan godt være at de har et ekstremt bevisst og reflektert forhold til dette, men her er noen tanker jeg gjør meg (og dette egentlig ikke så mye i sammenheng med misunnelsen jeg føler når jeg ser deres tonede kropper med minusprosent av fett i håndstående spagat på diverse thailandske strender, men med at jeg selv har bestemt meg for å supplere Training Day Skinny Psycho Bitch-prosjektet med noen yogatimer).

Jeg har altså vært på to meget forskjellige yogatimer den siste uken. Mer om dette litt senere, nå skal det aller først handle om meg. Jeg føler nemlig at jeg er på en slippery slope rett tilbake til ballettverdens velsignede og forbannede rutiner, regime og struktur. Det er utrolig vanskelig å ikke falle i akkurat de samme fellene som hele min balletterfaring var preget av, der hovedproblemene må sies være 1) å være mer opptatt av hvordan ting ser ut enn hvordan de føles, og  2) denne enorme trangen til å prestere, til å løfte høyere, holde lenger, strekke mer. Og det er med en skrekkblandet fryd jeg kaster meg rett tilbake på the hot but crazy ballerina train (ref. Black Swan samt diverse syreinnholdende skandaler på Bolshoi i nyere tid), nysgjerrig på hvor denne reisen vil føre meg og ikke minst ende.     

torsdag 4. april 2013

I'll kill that cat

Jeg føler at jeg skylder dere en unnskyldning. En stor en. Ikke av typen «the cat ate my keyboard» som ofte brukes av Shini på Park & Cube, eller en enda bedre som en gang ble brukt av en mine forelesere på LIT 2000, også den kattedyrrelatert, nemlig at katten hadde sprunget over tastasturet og slettet hele manuset til forelesningen (noe som vel måtte innebære ikke så mye springing fra kattepusens side, men det at den med sin myke pote trykket delete, om og om og om igjen). But I digress.

Jo, nå skal dere høre. Mars har vært crazy: Jeg har vært på Trollfjellet, sett min mann slå Pippa Middleton (dog ikke May Northug ...) i det kjendisspekkede Engadin-skirennet, stått ti dager på ski (ja, overraskende nok bor det faktisk en liten alpinist i meg, min teknikk er noe uelegant, men jeg er rask som et lyn), vunnet kritikerpris, vært på påskeferie og for første gang i mitt liv hatt omgangssyke (i alle fall siden salmonella-forgiftningene i barndommen, og de teller ikke). Så det er ikke bare denne bloggen som har fått lide, men også 30-dagers planen, som dessverre har gått rett i d.... Og som om ikke dette var nok, så har the hubby innført et treningsregime (uvisst om dette har noen sammenheng med det å bli slått av mammaen til Petter i et [barne]skirenn ...)

Anyway, nå står det i alle fall Training Day i kalenderen min klokken 07:25 alle mandager, onsdager og fredager i all overskuelig fremtid, og jeg kan stolt melde om at the hubby (aka Denzel aka detective Alonzo Harris) og undertegnede (altså Ethan aka Jake Hoyt ) faktisk har klart å trene på dette ugudelige tidspunkt i alle fall en uke. Dialogene mellom oss går omtrent slik:

Jake Hoyt: Oh, shit. Shit!
Alonzo Harris: Boom!
Jake Hoyt: Why did you do this to me?

Så det er i gang igjen, det evinnelige vårprosjektet «From skinny fat to skinny fit», men i år legger vi lista høyere, og målet vil være: «From skinny fit to psycho fit». Så ha meg unnskyldt kjære lesere, og ikke forlat denne bloggen riktig ennå, for hvem vet: kanskje blir dette i april måned noe så spennende som en treningsblogg! Og hvem vet: kanskje treningen gir meg overskudd til å skrive litt mer enn to innlegg i måneden (men jeg tviler litt ...) 

torsdag 21. mars 2013

Blue china

«I find it harder and harder every day to live up to my blue china.»
Oscar Wilde

onsdag 20. mars 2013

Snowflakes

«No snowflake ever falls in the wrong place»

tirsdag 19. mars 2013

Pretty intellectual things

«In a sense, all the rest of my life I've been trying to do intellectual things that would attract beautiful boys.»
Michel Foucault

søndag 17. mars 2013

Saints, sinners & intellectual superstars

Tenk at det har gått en hel måned siden sist! Men sånn er det, moteukene og pavevalget har krevd sitt, jeg har dessuten vært en aldri så liten tur på Trollfjellet (og som vi alle vet er det ikke sjeldent det på slike Trollfjell sniker seg inn en slags, hva skal jeg si, sløvhet i tilværelsen, og det er lettere sagt enn gjort å komme seg ut og ikke minst ned). Men noe jeg i alle fall har hatt rikelig med tid til er å sette meg inn i visningene for høsten 2013, og har plukket ut tre favoritter jeg anbefaler dere alle å sjekke ut så snart dere har anledning.

Oscar de la Renta
Dette var først og fremst en stor overraskelse, i og med at jeg ikke kan huske å bli spesielt begeistret for denne designeren de siste årene. I fjor likte jeg forsåvidt de grandiose «a new Cinderella is born»-kjolene helt mot slutten av visningen, men ellers vekket disse klærne ingen store følelser. Men i år var det kjærlighet fra første blikk, noe som nok delvis skyldes at årets kolleksjon var et samarbeid mellom herr de la Renta og Galliano. Hvis jeg skulle beskrevet den med et ord, ville jeg sagt «mellomkrigstid»: uroen som ulmer mellom linjene, men som dempes ned av en ekstravagant eleganse og noe jeg vil kalle «silkedesperasjon».

Prada
Miuccia har klart det igjen (og nei, jeg snakker ikke om det faktum at den forrige paven la sin elsk på de røde skoene fra nettopp dette motehuset)! Flere enn meg har beskrevet denne kolleksjonen som «done-undone». Det litt tilfeldige, skjødesløse, som samtidig understreker en stilsikkerhet som er få forunt. Fantastiske snitt som brytes opp på en dristig måte, en voksen, men likevel uforutsigbar eleganse som får meg til å tenke «intellectual superstars».

Dolce & Gabbana
Som alltid en strålende kolleksjon som strømmer rett ut av hjertet på den italienske baRocke sjelen, og som denne gangen skriver seg rett inn i både den politiske og kirkelige debatten ved å rett og slett være noe Suzy Menkes i New York Times kalte «a metaphor for church and state». Og for å å sitere Suzys dom: «The mix was already mindblowing. With a sound track from Federico Fellini's films and a finale of lace dresses glowing fire red, the effect was surreal.» Dette var ikke engler og demoner, men gypsy royalty meets saints & sinners, og i år som i fjor bøyer jeg meg i støvet. Bedre kan det ikke gjøres!

  

søndag 17. februar 2013

She wants all the things

Ved siden av en gjenoppvekket fascinasjon for Tarantino og en relativt ny fascinasjon for Hitchcock, bruker jeg mye av kveldene mine til å se Girls. Denne serien er jo blitt en snakkis på alt fra kulturkanalen P2 til Instagram, der det på sistnevnte ble oppstandelse etter den femte episoden i sesong to som sist søndag ble sendt i USA. Noen mener dette var helt «Antonioni-style» og kan ikke få rost Dunham nok med ord som amazing, perfect, samt utbrudd a la «You really are a voice of a generation!», mens andre mener at denne episoden er «very Sex and the City», og hater det.

Og dette er interessant. Jeg har fra begynnelsen oppfattet denne serien som et slags ironisk ekko av SATC (der den festligste parallellen må være hovedpersonens on and off boyfriend Adam som en slags Mr. Big: Adam er nemlig kun big i betydningen veldig høy, han insisterer på å kalle Hannah for «kid» og bruker ordet «fuck» på alle slags festlige og uventede måter, men der slutter også likheten, for mens den originale Mr. Big har penger, stil og til tross for sin drittsekkaktighet en slags klasse, så er Adam arbeidsledig, medlem i AA og har lettere psykiske problemer. Pluss at han helt ut av det blå tar av seg klærne, og / eller begynner å tisse på folk). Jessa er en type Samantha, egoistisk og fullstendig fokusert på sine seksuelle og ikke-seksuelle behov, Marnie er en tvangspreget, lettere kynisk og karrierefokusert Miranda, mens Shoshanna har en del likhetstrekk med forknytte og naive Charlotte. Og man kan selvfølgelig si at Hannah er en slags Carrie, med sin noe ufokuserte tilnærming til verden og kanskje særlig sin egen skriving.

Men mens frøken Bradshaw på en merkelig måte klarer å finansiere en lekker Manhattan-leilighet og en imponerende Manolo Blahnik-kolleksjon med sin ikke så imponerende skriving, i tillegg stadig får nye oppdrag i New York times, Vogue, og på toppen av det hele klarer å lande en bokkontrakt, får lov til å ringe i børsnoteringsklokken på Wall Street og gå en visning på New York Fashion Week, så står Hannahs trolig høyst gjennomsnittlige skrivetalent og litterære ambisjoner («I'm planning on writing an article that exposes all my vulnerabilities to the entire internet») mer i stil med hennes lite glamorøse Brooklyn-livsstil. Men selvtilliten har de til felles. Eller snarere: et stort ego kombinert med liten selvtillit, og til tider manglende selvinnsikt. Eller som eks-kjæresten til Hannah sier: «We're all just living in Hannah's world! And it's all Hannah Hannah Hannah all the time.» Og til tross for dette, eller kanskje nettopp derfor (det er vel gjort forskning på at dansere veldig ofte sliter med nettopp stort ego og liten selvtillit), så digger jeg begge to. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at min drøm er å være en slags Carrie-Hannah, med klesstilen og kroppen til den første og hjernen til den siste.

Og med dette skriver jeg meg rett inn i debatten, og mange der ute (som forhåpentligvis ikke er lesere av denne bloggen) blir nok litt sinte. For er det ikke typisk at enda en tynn kvinne sitter der og liker andre tynne kvinner og med dette bidrar til å forsterke det tynne idealet i motebransjen, showbiz og de fleste andre bransjer. Og dette kan nok stemme. Men for det første kan jeg ikke gå gjennom livet og unnskylde meg for de estetiske preferansene ballett og fashion har innprentet på meg. Og for det andre føler jeg at dette ikke er saken. Jeg må virkelig si at jeg ikke forstår de menneskene som beskriver Girls som en serie om stygge, tjukke mennesker i NYC. For det er de virkelig ikke. Shoshanna, Jessa og Marnie er alle pene, tynne damer med kul klesstil, og også Hannah er godt innenfor quirky-styggpen-attraktiv gruppen. Ja, hun har noen kilo for mye på kroppen, men de som ser dette som en viktig kvalitet ved rollen hun spiller, mener jeg har misforstått litt.

Det interessante med disse jentene, og kanskje særlig Hannah, er forvirringen. Det at det ikke lenger finnes lette løsninger. At det ikke hjelper å ha karriere, bekreftelse fra venner og det andre kjønn og et velfylt klesskap, men at vi alle trenger noe mer. Eller alt. All the things. Problemet er bare at vi aner ikke hva disse «tingene» er. Er det materielle ting, er det suksess, karriere, barn? Er det å leve for hele tiden å samle nye opplevelser, gode eller dårlige, teste nye ting, teste, presse, og til slutt viske ut sine egne grenser? Forholde seg til det å bli voksen? Takle sin ensomhet? Føle det man vil? («I'm an individual and feel how I feel when I feel it», som Hannah pleier å si.) Jeg vet ikke. Serien handler om alle disse tingene, men på en komisk, ikke-uttømmende måte, vi kommer ikke et skritt nærmere en løsning uansett hvor mange episoder vi ser, eller hvor mange ganger vi ser dem. Men vi får litt av den samme følelsen som når vi kommer tilbake etter å ha tatt en kaffe eller en øl med noen venner. Nei, vi har ikke gjort noe fornuftig, vi har ikke oppnådd noe, vi har ikke kommet nærmere en løsning, men likevel er noe blitt forløst i oss. Vi har fått en bekreftelse som er mindre forpliktende enn den vi får fra familie eller en partner, en bekreftelse som ikke krever eller forventer noen prestasjoner, som baserer seg på de øyeblikkene vi tilbringer sammen med disse menneskene vi ikke elsker, og føler at dette, akkurat dette her, er livet. Verken mer eller mindre.

Og slik er det med meg og Girls. Hver episode er en tilnærming til livet, men bare til overflaten, til det som ikke har en funksjon eller er skritt på veien til noe større, men bare er. Det som er viktig fordi det finnes, fordi det i bunn og grunn er det eneste vi har tilgang til og det eneste vi kan være sikre på: Livet som en stor, kaotisk fest der man er sammen med sine venner og en fyr man er forelsket i, mennesker du i aller høyeste grad bryr deg om, men som likevel ikke kan gi deg en form for grounding. Men de er der, de ser deg (eller sine mer eller mindre presise versjoner av deg), og når du sier «Please don't tell anyone this, but I want to be happy», så klarer de å holde en hemmelighet. Og de holder deg i hånden, så du i det minste slipper å keep dancing on your own.   

fredag 8. februar 2013

I like the way you die, boy

Dr. King Schultz: How do you like the bounty hunting business?
Django: Kill white people and get paid for it? What's not to like?

Django ... (The D is silent) Er det bare meg, eller er det andre der ute som mener at alle Tarantinos filmer egentlig kunne hatt tittelen Inglorious Basterds, og taglinen «Revenge is a dish best served cold»? For iskalde drittsekker er de, alle som en, blodet spruter, dog på en ytterst estetisk, småkomisk måte. Mr. T. har vel selv uttalt at han er ytterst fascinert av hevn, og hva mer er, han mener det er få ting folk liker bedre å se på kinolerrettet enn nettopp der rache.

Jeg er ikke uenig. Jeg ville ikke kanskje ikke kalt dette gladvold, men det er utvilsomt vakker vold. Jeg ser at dette er problematisk, men like fullt: for en estetiker som meg er dette de eneste voldsfilmene jeg klarer å se med øynene vidåpne, og med (her passer det seg endelig å bruke det noe oppbrukte ordet) skrekkblandet fryd. Pluss at castingen er genial. Leo, Samuel L. Jackson, strålende Jamie Foxx som Django, og en fantastisk rolletolkning av Christoph Waltz som Dr. King Schultz. Jeg vrir meg av glede i kinostolen hver gang den sistnevnte åpner munnen og lirer av seg velartikulerte, überpresise monologer, krydret med fremmedord og urgermanske (!) legender. Priceless!  

Jeg liker at alt er så, hva skal jeg si, fullendt, gjennomført, lekkert gjort. Dialogene, monologene, lydene, ansiktsuttrykkene. Det er egentlig lite som kan måle seg med en Tarantino film. Han lykkes kanskje ikke alltid, og jeg vil ikke si at alle filmene jeg har sett er mesterverk. Men mange er det. Egentlig veldig mange. Det er noe med atmosfæren, personene, det stilige i det grusomme og det estetisk/komiske i det onde. De små detaljene, R'en som brennes inn i kinnet på Django og kona, r for runaway, men selvfølgelig også revenge, blodet som spruter over de hvite blomstene på bomullsplantasjen som - i likhet med den gule dressen til Uma i Kill Bill - synes å være skapt utelukkede for nettopp å få blod over seg. Og jeg spør, som Django: What's not to like?

Til slutt: Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker eller misliker at Tarantino på Woody Allensk vis fortsetter å dukke opp i sine filmer, for etter min mening er det lite tvil om hvilken side av kameraet han gjør seg best på. Men når det er sagt: Quentin er nok hakket mer selvironisk enn Woody, og uten å røpe for mye, he goes out with a bang denne gangen. Det skal han ha. 

tirsdag 5. februar 2013

Girls interrupted

Ok, da har luften omsider gått ut av ballongen, jeg har landet i hverdagen (jeg vil ikke si hardt, men heller ikke mykt som i den pudderhvite snøen som for øyeblikket laver ned utenfor vinduet mitt). Reality bites, er vel det jeg prøver å si. Og - når vi først er inne på de gode, gamle Winona-filmene - undertegnede går gjennom en aldri så liten girl, interrupted fase.

Neida, det er slett ikke så ille. Eller det er vel ikke ille i det hele tatt. Jeg gjør akkurat det jeg vil, har masse fine oppdrag, jobber med det jeg liker aller best, har alt jeg trenger og mere til. Problemet er bare at den der takknemligheten og lykkerusen over hverdagen umerkelig har fadet bort, plutselig er det ikke lenger så interessant å pusse fjernkontrollene med q-tips og vodka, og jeg gleder meg ikke like mye over mitt overfylte klesskap og mine cognac-fargede sko.

Med andre ord: luksusproblemdyret har overmannet meg. Det skulle ikke mer til enn en måned tilbake i gamlelandet og hverdagslivet før jeg plutselig går tilbake til mange av mine gamle nevrotiske handlinger og tankemønstre, kjører meg ned i kjelleren (og ikke på den gode Petter Northug-måten) og nages av dårlig samvittighet for alle tingene jeg ikke får gjort (i stedet for å entusiastisk krysse av det jeg faktisk får unna i løpet av en dag / uke / måned). Med atter andre ord: Det var naivt å tro at «a vague sense of unease» og «escalating panic» skulle bli borte i et smug i Rio eller et sted i Urubambadalen. De ventet selvfølgelig her hjemme, i de to boksene jeg har laget spesielt for dem, og de har ikke tenkt seg noe sted med det første.

Men det finnes lyspunkter: Snart er årets fashionweeks over oss igjen, og jeg kan igjen la The Collection-appen bli min nye bestevenn i de lange, mørke kveldene. Og dessuten er det en ny sesong av Girls i emning. Og som vi alle vet er det jo lite som hjelper like mye på humøret som det å se girls som er hakket mer interrupted enn en selv. 

onsdag 23. januar 2013

Do you hear the people sing?

Les Miz altså ... Dette må jo bare være tidenes musikal. Glem operafantomer og vietnamesiske gledespiker, hvis du skal se musikal på det store lerretet, this is it. Så får det heller bare være at det tar litt tid å venne seg til at absolutt alle replikkene som ytres i denne filmen blir sunget - ja, det må også innrømmes først som sist - på en mer eller mindre pompøs, pretensiøs og lettere patetisk måte. But who cares? Og, noe som kanskje er viktigere, kan alle dere ærede filmkritikere fortelle meg hvordan man skal synge «Who am I» eller «Death: Come to me» på en nøktern, lavmælt og sindig måte?

Med andre ord: Jeg mener at i musikalgenren, og kanskje spesielt i denne musikalen, er det på ingen måte et mål å «keep it cool». Ja, det tar tid å venne seg til at filmkameraet kjøres helt tett inn på skuespillernes ansikter under nesten alle solo-partiene, og jeg måtte se ned et par ganger under Anne Hathaways «I dreamed a dream», men jeg tror ikke nødvendigvis dette skyldes overspill eller hennes «Oscar-søknad», som enkelte har kalt denne scenen. Ja, hun sperrer opp de enorme øynene, hun er snauklipt, blodig og avmagret, og utstråler intens desperasjon fra første til siste strofe, men er ikke det poenget? Hvis man først skal synge (!) om total fornedrelse og verdens blodige urettferdighet, så tror jeg dette er måten å gjøre det på.

Jeg liker også de artige detaljene (som for eksempel det enorme franske flagget som slepes gjennom søla helt i begynnelsen av filmen). Hvis jeg skal si noe negativt, så er Russel kanskje litt for hederlig som Javert, men det er nok fordi The Gladiator og A beautiful mind sitter litt for fast i ansiktet hans. Men jeg må si at jeg igjen ble utrolig fascinert av dynamikken mellom de «ulykkelige» parene i denne historien: Javert og Valjean (nesten like kule som Pacino og de Niro i Heat), hele tiden dette spørsmålet om hvem som egentlig har loven på sin side og de parallelle skjebnene deres (jeg bare ELSKER når Javert synger «I was born with scum like you, I am from the gutter too!»), og selvfølgelig Eponine og Marius. Jeg hadde glemt hvor kul Eponines rolle er (og hvor kjedelig Cosette egentlig er i forhold), og synes Samantha Barks gjør en nydelig «On my own» og «A little fall of rain». Eddie Redmayne er også perfekt som Marius, akkurat passe fregnete og guttete til ikke å være den typiske Hollywood-kjekkasen, men akk så tiltrekkende likevel.

Og så liker jeg at de bare kjører på. «Look Down» som kommer tilbake i forskjelige settinger, «Red and Black» og «One Day More» i fantastiske fellesscener, lille Cosette og Gavroches hjerteskjærende barnestemmer, og selvfølgelig Javerts «Stars» og til slutt «Soliloquy». Og akkurat når du tror det er over, når du er utslitt, utgrått og endelig har revet ned alle kyniske og ironiske forsvarsmurer, smeller de til med «Empty Chairs at Empty Tables». Epic!   

fredag 11. januar 2013

Hverdagsmagi

Ok, hverdagen er kanskje ikke helt magisk, men den er i alle fall utrolig fin. Jeg storkoser meg på hjemmekontoret og i mitt lille Oslo, og synes dette var helt fortreffelig å komme tilbake til. Og jeg har begynt det nye året med en rekke små endringer som forhåpentligvis vil øke livskvaliteten ytterligere.

Det første er 30 dager planen, funnet på «apartment therapy»-bloggen. Ja, den høres litt ut som noe kommunistene hadde elsket, men frykt ikke, her i gården er det fortsatt bedre død enn rød som gjelder. Denne planen er intet annet enn en elegant måte å fordele husarbeidet på 20 minutter om dagen, hver eneste dag (og så får man en fridag de månedene som har 31 dager, pluss man må ta i et ekstra tak i februar). Dette gjør at a) man slipper skippertakene og det å grue seg til å bruke en halv dag på husarbeid innimellom, b) man får gjort de tingene undertegnede i alle fall aldri tar seg tid til under en vanlig ryddeøkt, som for eksempel tørke støv av fjernkontrollene eller vaske stekeovnen, c) man fullfører en liten ting hver dag som man med fornøyelse kan krysse av på listen.

For meg har dette foreløpig funket som bare farsken. Jeg skal gi dere fullt innblikk i hvordan dette går videre, på denne bloggen som plutselig har blitt til en slags husmor-blogg. Vi får se hvor lenge det varer. Enn så lenge: Keep saving the world, one room at a time! 

onsdag 2. januar 2013

Happy new year, miss Sophie

Ja, mine kjære, da har 2013 kommet over oss. Siden det siste innlegget ble skrevet har jeg drukket Mojitos i Singapores høyeste og kuleste bar, fløyet rundt halve jorden, tilbrakt en herlig jul i Bodø og en strålende nyttårshelg i Krakow, og generelt vært i en slags gledesrus over at jorden ikke gikk under 21. desember.

Og nå er det sannelig et nytt år. Nye ting skal oversettes, nye jobber venter, og jeg er litt redd for at denne bloggen må komme litt i andre rekke, i alle fall til undertegnede får hodet over vannet og igjen skjønner hva det å skulle ha en hverdag egentlig innebærer.

Men jeg håper at 2012 endte godt for dere alle sammen, at 2013 begynte enda bedre, og at jeg ser i alle fall de av dere som kaller Oslo sitt hjem live om ikke så altfor lenge!