Ladet tittel, jeg ser den. Men akk så dekkende, både i forhold til skriving og yoga, livet generelt, men aller mest selvfølgelig i forhold til Knausgård og hans imponerende prosjekt, som jeg nå har begitt meg inn på igjen.
Jeg begynte å lese den for tre år siden, omtrent på denne tiden av året. Jeg kom bare gjennom bind 1, og selv om det var deler av det jeg synes var aldeles glitrende, så var det noe som gjorde at jeg stoppet der. Men nå er jeg blitt for gammel til å bekymre meg alt for mye om å gjøre ting i riktig rekkefølge og gjennomføre ting i sin helhet, så jeg hopper likså godt over bind 2, 3, 4 og 5, og kaster meg rett inn i sjette og siste del: En bok som både imponerer og avskrekker allerede med sin rent fysiske størrelse. For den er stor. Diger. Og tung. Det er så vidt jeg klarer å holde den oppe, og ofte må jeg støtte den opp med en pute for ikke å bli helt utslitt i armene (dette sier jo kanskje et og annet om at Training Day-opplegget på et eller annet sted og nivå har feilet, men nok om det). Og bare ved sin fysiske tilstedeværelse i verden, altså det at den er et bokstavelig talt j... tungt objekt, så imponerer denne delen meg. Stort.
Jeg innrømmer først som sist at jeg ikke har tenkt å lese hele. Og mens vi er i den nådeløse ærlighetens hjørne, så må jeg også innrømme at jeg har gjort en lignende manøver med Prousts På sporet av den tapte tid. Her har jeg også lest første bind, pluss deler av siste. Og selv om jeg på ingen måte vil stå frem og si at dette var nok, så sitter jeg igjen med en følelse av at det uansett ikke ville vært nok å lese Prousts verk i sin smertefulle helhet, alle syv bindene, fra perm til perm. Akkurat som det ikke er nok å lese alle syv bindene syv ganger, og heller ikke sytti syv. Og saken forholder seg på samme måte med Thomas Mann, Virgina Woolf, W.G. Sebald. And the list goes on. Du kan lese én setning om og om igjen resten av livet ditt, og samtidig som du aldri kan være sikker på at du har forstått den riktig, så er det akkurat som om den likevel på en eller annen måte har forandret deg. For alltid.
Ok, der var den pompøse opptakten som gjør sitt beste for å matche innleggstittelen unnagjort. Og selv om jeg kanskje ikke vil plassere Knausgård helt i samme klasse som de tidligere nevnte forfattere, så er det noe i Min Kamp som gir meg en lignende lesererfaring. Men bare noen av delene. For jeg leser som sagt kun det som interesserer meg, som i dette tilfellet begynner rundt side 230 der Knausgård skriver om jeg-et hos Gombrowicz, og som akselererer i den midterste delen med tittelen Navnet og tallet. Men til gjengjeld er leseropplevelsen min under noen av disse fragmentene nærmest en mystisk erfaring. Det er som å se White Darkness av Nacho Duato, eller den siste scenen i John Crankos Onegin. Det er som å høre på Bach.
Og her må jeg skynde meg å komme med et lite etterspill, som et stakkarslig forsøk på å normalisere det siste utsagnet. For det jeg er aller mest takknemlig for (og som min fascinasjon med Knausgårds prosjekt muligens er sterkt farget av) er at Min Kamp har bragt meg tilbake til lesningen. Og jeg oppdager at jeg i lesningen møter på mye av de samme problemene som når jeg prøver å skrive eller gjøre yoga. Konsentrasjon. Dedikasjon. Vende blikket mot selvet og samtidig heve seg over det. Heavy shit, med andre ord. Og en kamp som man egentlig er nødt til å tape, i denne fragmenterte verden som bombarderer oss med inntrykk og uttrykk, i dette tillærte språket som gjør oss så blinde at vi uten skam kan kaste rundt oss med klisjeer av typen «bombardere med inntrykk». Og likevel finnes det små øyeblikk der man synker ned i teksten, der selvet opphører og samtidig blir ekstremt tydelig, der Karl Oves sta boring i jegets kjerne berører oss dypt der inne, nettopp på grunn av (den ironiske?) avstanden han tillater oss å beholde til hele prosjektet (og dermed kanskje livet).
Jeg begynte å lese den for tre år siden, omtrent på denne tiden av året. Jeg kom bare gjennom bind 1, og selv om det var deler av det jeg synes var aldeles glitrende, så var det noe som gjorde at jeg stoppet der. Men nå er jeg blitt for gammel til å bekymre meg alt for mye om å gjøre ting i riktig rekkefølge og gjennomføre ting i sin helhet, så jeg hopper likså godt over bind 2, 3, 4 og 5, og kaster meg rett inn i sjette og siste del: En bok som både imponerer og avskrekker allerede med sin rent fysiske størrelse. For den er stor. Diger. Og tung. Det er så vidt jeg klarer å holde den oppe, og ofte må jeg støtte den opp med en pute for ikke å bli helt utslitt i armene (dette sier jo kanskje et og annet om at Training Day-opplegget på et eller annet sted og nivå har feilet, men nok om det). Og bare ved sin fysiske tilstedeværelse i verden, altså det at den er et bokstavelig talt j... tungt objekt, så imponerer denne delen meg. Stort.
Jeg innrømmer først som sist at jeg ikke har tenkt å lese hele. Og mens vi er i den nådeløse ærlighetens hjørne, så må jeg også innrømme at jeg har gjort en lignende manøver med Prousts På sporet av den tapte tid. Her har jeg også lest første bind, pluss deler av siste. Og selv om jeg på ingen måte vil stå frem og si at dette var nok, så sitter jeg igjen med en følelse av at det uansett ikke ville vært nok å lese Prousts verk i sin smertefulle helhet, alle syv bindene, fra perm til perm. Akkurat som det ikke er nok å lese alle syv bindene syv ganger, og heller ikke sytti syv. Og saken forholder seg på samme måte med Thomas Mann, Virgina Woolf, W.G. Sebald. And the list goes on. Du kan lese én setning om og om igjen resten av livet ditt, og samtidig som du aldri kan være sikker på at du har forstått den riktig, så er det akkurat som om den likevel på en eller annen måte har forandret deg. For alltid.
Ok, der var den pompøse opptakten som gjør sitt beste for å matche innleggstittelen unnagjort. Og selv om jeg kanskje ikke vil plassere Knausgård helt i samme klasse som de tidligere nevnte forfattere, så er det noe i Min Kamp som gir meg en lignende lesererfaring. Men bare noen av delene. For jeg leser som sagt kun det som interesserer meg, som i dette tilfellet begynner rundt side 230 der Knausgård skriver om jeg-et hos Gombrowicz, og som akselererer i den midterste delen med tittelen Navnet og tallet. Men til gjengjeld er leseropplevelsen min under noen av disse fragmentene nærmest en mystisk erfaring. Det er som å se White Darkness av Nacho Duato, eller den siste scenen i John Crankos Onegin. Det er som å høre på Bach.
Og her må jeg skynde meg å komme med et lite etterspill, som et stakkarslig forsøk på å normalisere det siste utsagnet. For det jeg er aller mest takknemlig for (og som min fascinasjon med Knausgårds prosjekt muligens er sterkt farget av) er at Min Kamp har bragt meg tilbake til lesningen. Og jeg oppdager at jeg i lesningen møter på mye av de samme problemene som når jeg prøver å skrive eller gjøre yoga. Konsentrasjon. Dedikasjon. Vende blikket mot selvet og samtidig heve seg over det. Heavy shit, med andre ord. Og en kamp som man egentlig er nødt til å tape, i denne fragmenterte verden som bombarderer oss med inntrykk og uttrykk, i dette tillærte språket som gjør oss så blinde at vi uten skam kan kaste rundt oss med klisjeer av typen «bombardere med inntrykk». Og likevel finnes det små øyeblikk der man synker ned i teksten, der selvet opphører og samtidig blir ekstremt tydelig, der Karl Oves sta boring i jegets kjerne berører oss dypt der inne, nettopp på grunn av (den ironiske?) avstanden han tillater oss å beholde til hele prosjektet (og dermed kanskje livet).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar