Ok, så har jeg kanskje ikke sittet first row på noen fashion weeks (ikke engang den i Oslo), og heller ikke vært på noen fabtantiske fester, men så langt har det jo egentlig ikke manglet på highlights denne måneden. Så jeg avbryter februarerindringsterapien med litt dokumentasjon av dissse. Jeg har tross alt malt et rom helt hvitt mens jeg lyttet til Bach en halv lørdag, sett fantastiske og grusomme Black Swan mens jeg drakk hvitvin ikledd en svart ballettkjole og med fjær på hodet, fått 15 roser, drukket champagne og spist hummer på en mandag, og endelig fått organisert alle kostymene mine i en stor kurvkiste. Og som om dette ikke var nok, så har jeg drukket en hel del yogi te, er godt i gang med andre sesong av In Treatment, og lest ferdig første del av Murakamis 1Q84.
Tilbake til erindringen: for så kom nyttår, med hyttetur, kalkun, oppsummering av highlights og lowlights, og noe jeg mener var en legendarisk versjon av The Final Countdown av undertegnede og mr. Birgersen (selv om det synes som om frøken Røed er noe uenig, og ikke helt vet om hun skal sove eller drikke).
Fantastisk andre juledag, med disse menneskene som fascinerer meg sånn. Jeg vet jo at det er et snev av idealisering i det, av en noe naiv, litt romantisk oppfatning av livene deres, alt det de har vært i gjennom, både de og foreldrene mine. Men likevel et utrolig øyeblikk da Leszek Wójtowicz resiterer Moja Litania. Uforglemmelig faktisk.
