God jul!

Da ballongen nærmet seg nordpolen følte han en slags glede ved å se alt det hvite, nordlysene i horisonten, til og med kjenne kulden på sine hvite labber. Snart landet ballongen mykt i en snøfonn, og isbjørnen sprang rett inn i sin mammas varme armer. ”Jeg har savnet deg sånn min lille bjørn”, sa hun mens hun nesten klemte han flat. Isbjørnen Atle klemte tilbake, og et stort smilte lyste opp hans snute i det han hvisket i hennes lodne øre:” Mamma, er du helt sikker på at jeg er en isbjørn?”

God jul!

Måtte julefreden senke seg ned over dere og alle dere elsker,

og måtte alle deres ønsker gå i oppfyllelse!

LivingEtc

1 dag igjen

Etter den skumle episoden gikk resten av ferien bekymringsløst og altfor fort. Før isbjørnen Atle visste ordet av det nærmet hans opphold på Mallorca seg slutten. Oksen Ove forsikret han at han kunne komme tilbake når som helst, men det var likevel med et tungt hjerte han sa farvel til alle de nye vennene sine. Tristest var det selvfølgelig å ta avskjed med den vakre flodhesten Filippa, men hun lovet å skrive, og kanskje komme på besøk til nordpolen.

Avskjedens time kom, og isbjørnen Atle krøp opp i den røde ballongen igjen sammen med kaninen Peder, som forsikret Ove at han denne gang skulle være mer forsiktig. Ballongen begynte sakte å stige, og Filippa, Ove og Hektor ble mindre og mindre. I løpet av noen få øyeblikk var hele øyen bare en liten grønn flekk i horisonten. Kaninen Peder var stille for en gangs skyld, og isbjørnen Atle hadde tid til å sitte i sine egne tanker. Han så ned på alle havene og landene og kjente at tristheten sakte forsvant. Han hadde opplevd så mye de siste ukene, og noe sa han at dette var bare begynnelsen. Det var så mange steder å dra til, så mange land å se, så mange ting å oppleve. Han var ikke som de andre isbjørnene, det var store ting i vente for han, snart skulle han nok ut på nye eventyr!

2 dager igjen

Han våknet av at noen klødde han bak øret.

”Tusen takk!” Det var Filippas nydelige øyne som kom frem fra tåken.

”Det var svært så modig gjort lille bjørn”, hørte han oksen dundre fra forsetet. ”Og noe uventet, om jeg får lov å si det, å se ett sånt mot og en sånn kraft i en liten isbjørn.”

”Jeg er så stolt av deg”, hvisket Filippa, og nå kjente isbjørnen at han gled bort igjen, men det var i en helt annen tåke…

3 dager igjen

De stoppet ikke før isbjørnen traff limoen med forlabbene.

”Skynd dere, hopp inn!”, ropte Ove. ”Jeg tror Bæzo har merket at du er borte!”

Og det var helt riktig, for der kom brunbjørnen stormende gjennom skogen. Filippa hylte, Hektor begynte å gråte. Isbjørnen Atle skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig kjente han en merkelig kraft løfte han opp. Han stod opp på bakbeina og brølte, brølte alt han klarte. Og nå skjedde ting fort. Ove fikk dyttet Filippa og Hektor inn i limoen, og brunbjørnen Bæzo sakket han farten. En isbjørn var det siste han hadde ventet å se her!

”Hopp inn Atle, hopp inn!!!”

Isbjørnen Atle kjente noen dra han bakover, det mørknet for øynene og så besvimte han.

4 dager igjen

I mens prøvde Atle å riste snøen ut av øynene. Det var kaldt, mye kaldere enn han husket det. Men det var ingen tid å dvele ved det nå. Sakte begynte han å krype bortover mot grotten…

Filippa hadde sluttet å gråte når hun så Bæzo storme ut. Det var noe kjent med den stemmen…Men hva var dette? Plutselig dukket det opp en hvit skygge ved siden av henne, det var vel ikke den grusomme Marvin?

”Det er bare meg.”

”Hvem meg?”

”Isbjørnen Atle”

Men det var ikke over ennå. Det så ut som Peder lyktes med å fange brunbjørnens oppmerksomhet, de kunne høre dem hyle på bakketoppen.

”Du må sitte på fanget mitt når vi sklir nedover.”

Filippa skottet bort på han.

”Bare ssså du ikke får noe snø på ddeg”, stammet Atle.

Filippa klemte han uten et ord, og så skled de nedover. Det gikk fort!!! Kanskje litt for fort, de klarte i alle fall ikke å stanse der de skulle, eller var det kanskje det at Hektor ikke hadde helt kontroll? Planen var at hyenen skulle vente i skogkanten, ta Filippa på ryggen og kjøre resten av veien på rulleskøyter, men nå var det plutselig masse labber og snuter overalt, og de tre dyrene rullet nedover skråningen i en stor ball.

5 dager igjen

Det hadde vært en lang dag for brunbjørnen Bæzo, og han så fram til å drikke sin honning og røyke sin pipe. Men hva var dette for lyd? Det var noen utenfor grotten, noen som ropte og skrek.

”Hallo din stygge bjørn, her er jeg!!!”

Brunbjørnen Bæzo trodde ikke sine egne øyne. Like over tretoppene hang en stor rød ballong, og i kurven hoppet en hysterisk kanin opp og ned.

”Jeg vedder på at du ikke klarer å ta meg, din sleiping! Kom igjen din gale sirkusbjørn, vis meg noen av dine kunstner!!!”

Dette ble for mye for Bæzo. Han satte på sprang oppover åsen, fast bestemt på å vise den frekke kaninen at han slett ikke hadde glemt sine klatrekunnskaper.

6 dager igjen

Slik gikk det altså til at isbjørnen og kaninen klatret opp i ballongen igjen, denne gangen i et mindre hyggelig ærend. Isbjørnen Atle følte seg litt merkelig. Ikke redd, mer spent og konsentrert, ja, nesten helt oppsatt på å lykkes. Nå var alt opp til han!

Det hadde seg slik at hyenen Hektor kjente området rundt grotten ganske godt. Han og Filippa gikk rundt der i mange dager da de rømte fra sirkuset, og han klarte å tegne opp et ganske nøyaktig kart. Nå nærmet de seg, kaninen Peder gav han et oppmuntrende smil, men Atle kunne se at hans labber skalv litt mer enn vanlig.

”Lykke til, lille bjørn!”

Isbjørnen Atle klatret opp på kanten av ballongen. Det var så langt ned, snøen lå tykk over åsen, hans labber begynte også å skjelve, han kunne ikke.. Selvfølgelig skal du gjøre det, skrek noe i hans lille isbjørnhjerte. Hun er der nede, hun er redd og alene, dette er din sjanse til å vise hvem du egentlig er! Og så gjorde han det, kastet et siste blikk på bakken, knep øynene hardt sammen og hoppet.

7 dager igjen

”Kom til restauranten etter at de har stengt”, sa kaninen Peder hemmelighetsfullt. ”Vi må ha et kriseråd.”

Stemningen var dyster når isbjørnen Atle kom inn i den stille spisesalen. Det var bare noen få lys som brant på bordene, oksen Ove reiste seg plutselig opp og kom ut fra skyggene.

”Situasjonen er alvorlig”, sa han, og alle nikket.

”Det var måken Marvin, min gamle kompanjong”, fortsatte Ove tungt. ”Jeg skulle ha advart dere før, men jeg trodde ikke han kom til å våge seg på noe sånt”.

”Hvem er han egentlig, måken Marvin?” våget isbjørnen å spørre etter en stund.

”Vi seilte på de syv hav sammen”, forklarte oksen. ”Vi var bestevenner, hadde vært ute flere enn en vinternatt sammen. På en av våre reiser fant vi en stor skatt, en kiste fylt til randen med gull og edelsteiner. Den delte vi som brødre, og jeg bygget dette hotellet for min del, sluttet å seile og opprettet Fondet for Frysende Dyr. Men med Marvin var saken en annen. Han hadde aldri hode for penger, og brukte sin del i løpet av et år, på fisk og annet tull. Han har aldri tilgitt at det gikk så mye bedre med meg, og har bare ventet på det rette øyeblikket til å hevne seg.”

”Men hvorfor Filippa?”, ville isbjørnen vite.

”Fordi han samarbeider med brunbjørnen Bæzo!!!”, hylte hyenen Hektor, som akkurat da kjørte inn i rommet på sine rulleskøyter. Han viftet med et hvitt ark.

”De har sendt et brev, de holder Filippa fanget oppe i fjellene og sier at de skal sende henne tilbake til sirkuset, hvis ikke herr Ove gir dem en million!”.

En forferdelig stillhet senket seg over rommet, lenge kunne man bare høre bølgene slå mot stranden. Så snakket oksen Ove: ”For å samle så mye penger må jeg selge hotellet og stenge Fondet for Frysende Dyr. Jeg er lei for det mine venner, men vår tid på Mallorca er nok omme. ".

Kaninen Peder begynte å gråte.

"Øh, hvorfor kan vi ikke prøve å redde henne", spurte Atle forsiktig. Alles øyne snudde seg mot han.

”Han holder henne i en grotte høyt oppe i fjellene, det er forferdelig kaldt og alltid snø der,” sa Ove. ”Ingen av oss har en sjanse til å komme oss opp dit. Hyenen har aldri vært nærheten av snø og is, vet ikke hvordan han skal takle det.” Hektor smilte unnskyldende.

”Peder blir så redd at han er ubrukelig”, fortsatte Ove, og kaninen nikket mismodig. ”Og jeg, vel, jeg utviklet en stygg allergi mot snø under de mørke årene i julenissens tjeneste, jeg får utslett, hoste og holder på å kveles når jeg så mye som kommer i nærheten av noe kaldt og…”

”Jeg skal gjøre det” avbrøt Atle.

”Jeg vet ikke om du skjønner hvor farlig dette er. Det krever mot. Veldig mye mot.”

”Jeg gjør det”, gjentok isbjørnen med et blikk som skulle stoppe alle kommentarer.”

”Godt” sa oksen Ove og klappet han på ryggen. ”Her er planen..”

8 dager igjen

Denne kvelden fant isbjørnen Atle Filippa gråtende. ”Jeg syntes jeg så en stor, brun bjørn bak et tre”, snufset hun. ”Men brunbjørner er ikke farlige”, prøvde Atle å trøste henne. ”De er bare store, brune versjoner av meg.”. ”Du forstår ikke”, sa Filippa litt roligere. ”Det var brunbjørnen Bæzo, han vil ta meg og Hektor tilbake til sirkuset”. Atle prøvde å roe henne ned og forklare at det nok bare var innbilning.

For å få tankene hennes over på noe annet fant oksen Ove ut at hun, Atle og Peder kunne dra på en lengre båttur, og tidlig neste morgen tok de med seg niste og satte av sted. Atle og Peder rodde, solen skinte og Filippa satt under sin rosa parasoll og så ganske lykkelig ut igjen. ”Dette var turen var en god ide, ikke sa….”

Kaninen Peder stoppet brått da han merket en stor skygge over båten. Isbjørnen så skremt opp og så den hvite måken med sjørøvertørkle og skylapp over den ene øyet, først nå så han hvor enorm den var, nesten større enn han selv. Før noen av dem rakk å reagere, tok måken Filippa i sine klør og tok henne avsted. Isbjørnen Atle satt som frosset fast, kaninen Peder hylte og hoppet og holdt på velte båten, men det hjalp ikke, snart var måken med den søte flodhesten i klørne en knapt synlig flekk i horisonten.

9 dager igjen

Fra den kvelden var isbjørnen og flodhesten nærmest uadskillelige. Hver dag gikk de lange turer på stranden, rodde rundt bassenget, spiste store biter av sjokoladebjørnene og lo høyt når de vokste ut igjen. Kaninen Peder var også en god venn av Filippa, og sammen dro de på lange, spennende turer og utflukter. Av og til fikk de låne den stilige limousinen og de dro på kjøreturer rundt øyen, Peder var en perfekt guide som visste alt om alt og alle. Om kveldene tok oksen Ove dem med på restaurant, han fortalte lange historier fra sint tid som sjøokse, eventyrlige, spennende fortellinger fra de syv hav. Isbjørnen Atle var så lykkelig at han nesten trodde dette var for godt til å være sant, og en kveld skjedde det noe som skulle bekrefte hans uro.

10 dager igjen

På dette punktet i fortellingen gikk nesten robåten på en bassengkant, fordi isbjørnen ble så opptatt av flodhestens historie at han helt glemte å styre. Sammen klarte de to dyrene å dytte båten vekk fra kanten igjen, og Filippa kunne fortsette sin fortelling. ”Slik gikk det altså til at jeg kom hit. Jeg og Hektor snek oss ut under nattens skjul, gikk i fjellene i mange dager for vi omsider kom ned på denne siden av øyen og traff oksen Ove ved en tilfeldighet. Han har aldri vært annet enn snill mot oss”, la hun til, og isbjørnen Atle skjønte at oksen betydde mye for den ensomme flodhestpiken. ”Nå har et par år gått siden vi kom til øyen, og vi er svært lykkelige her. Jeg har en linedans-forestilling for gjestene to ganger i uken, og Hektor har trent opp en gruppe lokale hyener i rulleskøyting og såpbobleblåsing. Oksen Ove er som en pappa for oss”.

”For en fascinerende livshistorie”, utbrøt isbjørnen Atle, plutselig syntes hans eget liv på det fjerne isødet veldig tomt og fargeløst. Men flodhesten Filippa virket oppriktig interessert i alt han hadde å fortelle, og isbjørnen tenkte at i tilegg til å være vakker og sjarmerende, så var flodhesten også en god og tålmodig lytter. De snakket sammen hele natten, og oppdaget at selv om den ene kom fra varmen, mens den andre kom fra is og kulde, så var de likevel beslektede sjeler, og begge ante at dette var begynnelsen på et langt vennskap.

11 dager igjen

Atle var overrasket over hvor lett det var å snakke med den sjarmerende flodhesten, han lyttet med åpen snute og glemte helt å ro mens hun fortalte sin spennende livshistorie. Filippa var egentlig en sirkus-flodhest, hun hadde bodd på et sirkus hele livet, og var helt fra barndommen av opplært til å linedanse. Hver kveld tok hun på seg en glitrende tyllskjørt, en tiara på hodet og glitter på hele kroppen, og så måtte hun balansere på en line som hang stramt over manesjen, med en liten sølvparasoll i labben som eneste holdepunkt. ”Orkesteret spilte langt der nede under meg, alles øyne var festet på min grasiøse kropp i det jeg tok det ene luftige spranget etter det andre, som om det var luften, og ikke vannet som var mitt rette element”, fortalte hun. ”Etter forestillingen fikk jeg sjokolade og blomster, publikum elsket meg, men jeg var aldri lykkelig. Det eneste jeg ville var å være fri, og ha en familie. Mine foreldre har jeg aldri kjent, de lever i frihet og enkelthet i det fjerne Afrika, og mine tanker gikk ofte til dem i de mørke netter da trommefanfarene lød utenfor mitt lille vindu, og løvene og elefantene ulte av savn i sine bur”. Filippa var stille en liten stund, og isbjørnen kunne se en liten tåre glitre i hennes vakre øye. ”Men jeg hadde en venn på sirkuset”, fortsatte hun, ”og det var en hyene ved navn Hektor. Den var like ulykkelig som meg og hadde slett ikke lyst å gå rundt manesjen på rulleskøyter mens han blåste såpebobler kveld etter kveld for å underholde et utakknemlig publikum. Sammen begynte vi å planlegge en flukt. Det tok mye planlegging og tankevirksomhet, og så endelig, en mørk tropenatt når sirkuset var på Mallorca, kunne planen settes i gang. ”

12 dager igjen

Da han våknet igjen, var det allerede mørkt ute, men kvelden var varm, og isbjørnen Atle gikk ut på balkongen sin og så ned. I alle trærne var det hengt opp kinesiske lykter i alle regnbuens farger, rundt omkring gikk festkledde gjester i glitrende kjoler og lyse dresser, og orkesteret spilte en heftig tango. Isbjørnen Atle knøt et rødt slips rundt halsen og gikk ned i hagen. Han så etter oksen Ove og kaninen Peder, da han plutselig fikk øye på en liten flodhest som stod alene under et tre. Hun hadde store, litt triste øyne, og på seg hadde hun en nydelig rosa tyllkjole. På hodet hadde hun en tiara, og isbjørnen Atle tenkte at hun var det vakreste han noen gang hadde sett. Det eneste han ville nå var å snakke med den vakre flodhesten, men han visste ikke helt hvordan han skulle begynne en samtale. Plutselig oppdaget han til sin store forbauselse at også hun stod og så på han, men da han møtte øynene hennes, slo hun fort blikket ned. Da fikk isbjørnen Atle en ide. Han skulle spørre den søte flodhesten om hun ville være med og ro en tur rundt bassenget, flodhester likte jo vann, det ville være en bra måte å bryte isen på. Sakte gikk han bort til treet der han hadde sett henne sist, men plutselig var hun borte. Han så seg skuffet rundt, da han kjente noen prikke han på skulderen. Han snudde seg og så rett inn i flodhestens vakre øyne, med laaange øyenvipper.

”Hei, jeg heter Filippa”, smilte hun. ”Hva gjør en isbjørn som deg på et sted som dette?” ”Øøøh, jeg kom i dag, vant en konkurranse, altså, oksen Ove er fra Nordpolen, og… Ja, vel, det er en lang historie”, stammet isbjørnen Atle, helt betatt av hennes nydelige smil. ”Vel, kanskje du kan fortelle meg den mens vi ror rundt bassenget”, foreslo Filippa og blafret med øyenvippene, og isbjørnen Atle var med ett den lykkeligste isbjørnen på denne jord.

13 dager igjen

Og så var det stranden. Sanden var hvit og myk og herlig å gå i. Isbjørnen Atle sprang mot det lasurblå havet i ville byks og hoppet opp og ned i bølgene. Alt dette virket nesten for godt til å være sant. Plutselig kjente han en merkelig sitring i sine myke nakkehår, og han snudde seg for å se hva som kunne ha framkalt den ubehagelige følelsen. På en spiss stor stein bak han satt det en stor fugl og skulte på han. Fuglen var en måke. Den ene foten var erstattet av en krok og på hodet hadde den et svart tørkle med et dødninghode på. Over det ene øyet hadde den en skylapp, mens det andre øyet stirret ondsinnet på bjørnen. Det var det første uvennlige vesenet isbjørnen Atle hadde møtt på mange dager, så han ble ganske nervøs og litt redd. Han skulle akkurat til å spørre oksen Ove om måken, da oksen foreslo at Atle skulle gå og ta seg en liten hvil før kveldens festligheter tok til. Isbjørnen kunne ikke nekte for at det var mye sannhet i den kloke oksens ord, og tenkte at alt sikkert så lysere ut etter en liten lur.

14 dager igjen

Hotellet så ut som det var laget av hvit, glitrende sukker, noe som senere skulle vise seg å være helt riktig. Inngangen var en imponerende portal med en stor søyle formet som en bjørn på hver side, disse var sjokoladebjørner laget på et underlig vis så de ikke smeltet, og man kunne spise deler av dem fordi de vokste ut med en gang. De kom inn i resepsjonen som var sval og luktet søtt, og isbjørnen Atle oppdaget til sin store forbauselse at det meste på hotellet var spiselig og vokste ut med det samme han hadde tatt en liten bit. Han hadde akkurat prøvesmakt en rosa marshmallows- sofa, da han nesten ble veltet overende av en hylende hyene på rulleskøyter. Oksen Ove tok Atles labb og forklarte rolig at dyret som nettopp hadde sust forbi dem var hyenen Hektor, hotellets underholdnings- og såpebobleansvarlig. Isbjørnen løftet blikket og så at hele rommet var fylt av såpebobler som ble blåst ut av flirende hyener, og han måtte også le. Han kunne brukt flere timer bare på å se seg rundt i resepsjonen, men oksen Ove insisterte på å vise han bassenget og hotellhagen. Isbjørnen Atle ble først blendet av det sterke sollyset, men da han åpnet øynene igjen ble han atter møtt av et syn som fikk han til å gispe av forbauselse. Badebassenget var enormt, det var så stort at man kunne leie robåter og ro på det i flere timer. Det var også et marshmallowsutleie der man kunne låne gigantiske marshmallows som man kunne flyte på en hel dag og så grille de til kveldsmat. Fargerike fontener bruste overalt, vannet fra fontenene smakte som brus og limonade, og kakao de sjeldne dagene det var litt kjølig. Overalt var det også plassert dusjer som det kom alskens herligheter ut av. Det var bare å trykke på en knapp og stå under dusjen med åpen snute, og ut kom det is i alle tenkelige smaker, herlig markjordbærkrem og fargerik gele. ”Du må forresten være litt forsiktig med disse dusjene, så du ikke får noe i feilhalsen og kveles”, advarte oksen Ove. I hotellhagen vokste det også frukttrær, men det var langt fra noe vanlig frukt. Bananene var rosa, pærene blå, eplene lilla og druene en merkelig blanding av gul og oransje. Gresset var fylt av markjordbær og blåbær, og det var de søteste bærene isbjørnen Atle noen gang hadde smakt.

15 dager igjen

Døren åpnet seg sakte, og ut steg en meget elegant okse i svart dress og mørke solbriller. Han rakte ut hånden til isbjørnen og sa med mørk, vennlig stemme: ”Velkommen til Mallorca, lille venn. Jeg skal gjøre alt for å gjøre ditt opphold her bedre enn den uheldige landingen. ” Ved de siste ordene sendte han et olmt blikk til kaninen Peder som for en gangs skyld faktisk så ut som han skammet seg litt. Så åpnet oksen Ove døren til limousinen og nikket oppmuntrende til Atle, som litt sjenert kravlet inn. Han hadde aldri vært inne i en bil før, men til og med han med sin svært lille erfaring skjønte at dette var en svært fin bil. Den hadde røde skinnseter ( dette fant isbjørnen imidlertid litt merkelig, han hadde nemlig hørt at okser ikke likte den fargen, men på den andre siden så hadde denne oksen bakgrunn i juleindustrien) og et kjøleskap, og oksen Ove serverte med en gang iste som Atle for første gang i sitt liv kunne drikke uten å få frysninger. Mens de kjørte mot hotellet fortalte oksen sin spennende livshistorie, om sin tid med Julenissen og flukten fra Nordpolen, om sine reiser som sjøokse på de syv hav, om skatter, skumle sjørøvere og vakre kuer i hver havn. Isbjørnen prøvde å følge med så godt han kunne, men det var vanskelig når det var så mye å se utenfor. De kjørte gjennom grønne daler der det vokste kaktuser og palmetrær, så kom de til kysten og isbjørnen ble blendet av havets skarpe blåhet. Alt glitret, strålte og smilte til han, og det var VARMT! Solen var overalt, isteen smakte så søtt og lykken spredde seg i den lille isbjørnkroppen. Han var borte i sine egne behagelige tanker da limoen plutselig stoppet med et rykk, og kaninen Peder, som hadde fått sin energi og humør tilbake skrek: ”Nå er vi virkelig her!”. Isbjørnen hoppet ut av limousinen og stanset lamslått av et imponerende syn.

16 dager igjen

Isbjørnen Atle kom til seg selv lettere fortumlet, den ene labben satt fast i en palme og han dinglet noen ubehagelige meter over bakken. Plutselig hørte han noen grynt og snøft bak seg, og kaninen Peder dukket fram mellom bananfruktene. ”Alt er under kontroll lille bjørn”, kvitret den. ”Oksen Ove kommer personlig for å hente oss, han skal være her veldig snart. La oss nå se om jeg kan få deg ned. En liten landingssvikt bare, ble nok litt overivrig, ballongen er vanskelig å styre når tropevindene setter inn”, bablet kaninen i vei mens den prøvde å vikle isbjørnen løs. Atle hadde litt vondt i den ene labben, men følte seg mye bedre når han hadde alle fire labbene trygt plantet på bakken. Han skulle akkurat til å se seg rundt da en svart limousin kom susende rundt svingen og stanset noen fa meter fra de to dyrene og den ødelagte ballongen.

17 dager igjen

Reisen gikk fort, og tre dager senere ble isbjørnen Atle vekket av et oppspilt hyl: ”Nå er vi her, Mallorca rett forut!”. isbjørnen gned søvnen ut av øynene og så en stor grønn flekk komme nærmere og nærmere. ”Uææææææh!!!”, hylte kaninen lettere hysterisk, og plutselig skjønte isbjørnen Atle at dette var litt mer enn et gledeshyl. Jorden nærmet seg faretruende fort og ballongen var fullstendig ute av kontroll. Det siste han rakk å tenke var at han aldri skulle forlate den trygge jorden mer, og så ble alt svart…

18 dager igjen

Kaninen Peder var et veldig ivrig lite dyr som likte å gjøre alt så raskt som mulig, så allerede to dager etter den røde ballongens ankomst var de to klare til å sette ferden sørover. Isbjørnen Atle var ganske redd da ballongen lettet og han så sine venner og sin mamma bli til sorte prikker på et stort hvitt isflak, men flammen var så varm og kaninen snakket så fort og morsomt at han snart glemte alle sine bekymringer og lo høyt av glede. Hvor fantastisk det var å fly! Ballongen gled lydløst gjennom skyene, de lignet litt på snø, men var mye varmere, rundere og mykere. Da de fløy gjennom det første skylaget ble isbjørnen Atle blendet av den skarpe solen som lyste i all sin prakt på den knallblå himmelen. De hadde medvind og turen gikk fort. Gjennom skylaget så isbjørnen Atle ukjente byer og land, grønne daler og myke fjell, glitrende elver og uendelige hav. Solen varmet hans hvite pels og han ønsket i sitt stille isbjørnsinn at turen aldri skulle ta slutt.

Kaninen Peder snakket ustanselig. Den kaninen hadde en mening om alt mellom himmel og jord, den var belest og bereist og hadde nok vært ute en vinternatt før. Isbjørnen Atle så med beundring på sin nye, modige og tøffe venn, og ønsket at han også kunne bli sånn en dag når han ble stor. Plutselig innså han at han ikke hadde opplevd noe særlig i sitt korte isbjørn liv, han hadde ikke vært ute på eventyr og aldri hadde han gjort noen heltedåder heller. Men noe sa han at nå kunne alt bli forandret.

19 dager igjen

Slik gikk det altså til at isbjørnen Atle skulle ut og reise, fly bort med den røde ballongen sammen med den ville kaninen, fly bort fra isødet og de hundre og førti forskjellige typene snø, til oksen Oves luksushotell på Mallorca. Hans mor var svært glad på hans vegne, men også litt engstelig, som mødre ofte er når deres barn skal forlate dem for første gang. Hun hjalp isbjørnen Atle med å pakke en liten sekk, gav ham alle de gode rådene hun kom på, selv om det ikke var så mange, for hun hadde aldri vært borte fra Nordpolen og visste lite om det som foregikk utenfor hennes lille isøde. Alle de andre isbjørnbarna var veldig misunnelige, selv om Atle prøvde å forklare dem at de sikkert ikke hadde likt seg på Mallorca uansett, det hadde nok blitt litt for varmt for de lodne kroppene deres.