Døren åpnet seg sakte, og ut steg en meget elegant okse i svart dress og mørke solbriller. Han rakte ut hånden til isbjørnen og sa med mørk, vennlig stemme: ”Velkommen til Mallorca, lille venn. Jeg skal gjøre alt for å gjøre ditt opphold her bedre enn den uheldige landingen. ” Ved de siste ordene sendte han et olmt blikk til kaninen Peder som for en gangs skyld faktisk så ut som han skammet seg litt. Så åpnet oksen Ove døren til limousinen og nikket oppmuntrende til Atle, som litt sjenert kravlet inn. Han hadde aldri vært inne i en bil før, men til og med han med sin svært lille erfaring skjønte at dette var en svært fin bil. Den hadde røde skinnseter ( dette fant isbjørnen imidlertid litt merkelig, han hadde nemlig hørt at okser ikke likte den fargen, men på den andre siden så hadde denne oksen bakgrunn i juleindustrien) og et kjøleskap, og oksen Ove serverte med en gang iste som Atle for første gang i sitt liv kunne drikke uten å få frysninger. Mens de kjørte mot hotellet fortalte oksen sin spennende livshistorie, om sin tid med Julenissen og flukten fra Nordpolen, om sine reiser som sjøokse på de syv hav, om skatter, skumle sjørøvere og vakre kuer i hver havn. Isbjørnen prøvde å følge med så godt han kunne, men det var vanskelig når det var så mye å se utenfor. De kjørte gjennom grønne daler der det vokste kaktuser og palmetrær, så kom de til kysten og isbjørnen ble blendet av havets skarpe blåhet. Alt glitret, strålte og smilte til han, og det var VARMT! Solen var overalt, isteen smakte så søtt og lykken spredde seg i den lille isbjørnkroppen. Han var borte i sine egne behagelige tanker da limoen plutselig stoppet med et rykk, og kaninen Peder, som hadde fått sin energi og humør tilbake skrek: ”Nå er vi virkelig her!”. Isbjørnen hoppet ut av limousinen og stanset lamslått av et imponerende syn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar