6 dager igjen

Slik gikk det altså til at isbjørnen og kaninen klatret opp i ballongen igjen, denne gangen i et mindre hyggelig ærend. Isbjørnen Atle følte seg litt merkelig. Ikke redd, mer spent og konsentrert, ja, nesten helt oppsatt på å lykkes. Nå var alt opp til han!

Det hadde seg slik at hyenen Hektor kjente området rundt grotten ganske godt. Han og Filippa gikk rundt der i mange dager da de rømte fra sirkuset, og han klarte å tegne opp et ganske nøyaktig kart. Nå nærmet de seg, kaninen Peder gav han et oppmuntrende smil, men Atle kunne se at hans labber skalv litt mer enn vanlig.

”Lykke til, lille bjørn!”

Isbjørnen Atle klatret opp på kanten av ballongen. Det var så langt ned, snøen lå tykk over åsen, hans labber begynte også å skjelve, han kunne ikke.. Selvfølgelig skal du gjøre det, skrek noe i hans lille isbjørnhjerte. Hun er der nede, hun er redd og alene, dette er din sjanse til å vise hvem du egentlig er! Og så gjorde han det, kastet et siste blikk på bakken, knep øynene hardt sammen og hoppet.