Filippa hadde sluttet å gråte når hun så Bæzo storme ut. Det var noe kjent med den stemmen…Men hva var dette? Plutselig dukket det opp en hvit skygge ved siden av henne, det var vel ikke den grusomme Marvin?
”Det er bare meg.”
”Hvem meg?”
”Isbjørnen Atle”
Men det var ikke over ennå. Det så ut som Peder lyktes med å fange brunbjørnens oppmerksomhet, de kunne høre dem hyle på bakketoppen.
”Du må sitte på fanget mitt når vi sklir nedover.”
Filippa skottet bort på han.
”Bare ssså du ikke får noe snø på ddeg”, stammet Atle.
Filippa klemte han uten et ord, og så skled de nedover. Det gikk fort!!! Kanskje litt for fort, de klarte i alle fall ikke å stanse der de skulle, eller var det kanskje det at Hektor ikke hadde helt kontroll? Planen var at hyenen skulle vente i skogkanten, ta Filippa på ryggen og kjøre resten av veien på rulleskøyter, men nå var det plutselig masse labber og snuter overalt, og de tre dyrene rullet nedover skråningen i en stor ball.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar