Og så var det stranden. Sanden var hvit og myk og herlig å gå i. Isbjørnen Atle sprang mot det lasurblå havet i ville byks og hoppet opp og ned i bølgene. Alt dette virket nesten for godt til å være sant. Plutselig kjente han en merkelig sitring i sine myke nakkehår, og han snudde seg for å se hva som kunne ha framkalt den ubehagelige følelsen. På en spiss stor stein bak han satt det en stor fugl og skulte på han. Fuglen var en måke. Den ene foten var erstattet av en krok og på hodet hadde den et svart tørkle med et dødninghode på. Over det ene øyet hadde den en skylapp, mens det andre øyet stirret ondsinnet på bjørnen. Det var det første uvennlige vesenet isbjørnen Atle hadde møtt på mange dager, så han ble ganske nervøs og litt redd. Han skulle akkurat til å spørre oksen Ove om måken, da oksen foreslo at Atle skulle gå og ta seg en liten hvil før kveldens festligheter tok til. Isbjørnen kunne ikke nekte for at det var mye sannhet i den kloke oksens ord, og tenkte at alt sikkert så lysere ut etter en liten lur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar