fredag 29. oktober 2010

Picasso in Seattle

En utstilling fra Musée National Picasso Paris på Seattle Art Museum. Trekkspill og fransk musikk ved inngangen, en merkelig kontrast til de store amerikanske bilene som henger i taket med blinkende lysrør stikkende ut av alle dører og vinduer. To rulletrapper opp, og så Pablo. Den største i vår tid, med en enorm produksjon og en ustanselig vilje til fornyelse, til å gå nye veier.

Amerikanerne er opptatt av det biografiske. Den blå perioden som en reaksjon på vennens død. Celestina, den gamle kvinnen i mørkeblått, det ene øyet fortsatt skarpt, det andre tilskygget av grå stær. Evnen til å se og ikke se på samme tid.

Så blir alt rosa. Mer bevegelse, liv, letthet. Barna og sirkusartistene: klovnene, akrobatene. Sigøynerne.

Deretter kubismen. Bruddstykker, lerrett som knuste speilflater, Sacré Coeur og gitarspilleren i fragmenter, uferdig, svevende, sett fra alle vinkler og perspektiver samtidig. Fiolinen som svever et sted mellom maleri og skulptur, som på en underlig måte visualiserer musikk.

Den plutselige tilbakegangen til realismen i portrettet av Olga Khoklova, den russiske danseren fra Diaghilevs Ballet Russes, hans første kone. Men han kan ikke dy seg for å tørke av penslene på lerrettet, skitne til, forvri bakgrunnen. For nå fortsetter det. Med vakre, unge, blonde Marie-Thérèse Walter, med de klassiske trekkene og de runde formene, som igjen avløses av den gråtende kvinnen.

Dora Maar, fotograf og kunstner, den dramatiske, skarpe, intense kvinnen, intellektuelt utfordrende, farlig. Han maler henne i skarpe farger og med skarpe vinkler, gråtende, lar henne bli et uttrykk for tragediene som løper gjennom den krigsherjede verden.

Og til slutt Jacqueline Roque. Vakker, voksen, rolig, likevel kattelignende og dyrisk, hans livs siste kjærlighet. Han beveger seg nå tilbake til de gamle mesterne, gjør variasjoner av Delacroix, Velázquez og Manet. Og så er det siste bildet i utstillingen, hans selvportrett som matador, med hatt, sigar og sverd, villig til å kjempe med og mot sin kunst, sitt talent og sin kjærlighet til siste slutt.

onsdag 27. oktober 2010

torsdag 21. oktober 2010

fredag 15. oktober 2010

Sleepless in Seattle

Lange morgener som strekker seg ut i solfylte høstdager. Spor av fortiden, av min gamle ensomhet, iblandet vanilla & cinnamon lattes, eggs benedict, sorte katter, dim sum og whisky sours.

Space Needle som det retro-futuristiske, sære, underlige, tilfeldige symbolet for byen som åpner seg mot Puget Sound og fjellene.


tirsdag 12. oktober 2010

"My body is the living temple of all Gods"


"I demand of the dance that it reveal the God in man"

Den mest kjente av de "orientalske" danserne. Intelligent, filosofisk, spirituell. Hovedtema i hennes danser var transformasjonen, evolusjonen og livets sykliske natur. Inspirert av buddhistisk filosofi, amerikansk transcendentalisme og kristen moral. Hennes amerikanske optimisme forandrer den europeiske pessimistiske orientalisme og gir den en aura av spirituell helse. Diaghilevs Orient var blitt renere, forfinet, idealisert. "American audiences felt better about savoring exoticism when it was tempered by moral uplift".

Hun valgte Orienten som uttrykk. "It was a landscape where the refinement of a human soul could be played out, without denying the human body." Hun så det som sitt mål å forene kropp og sjel, å bygge bro mellom Gud og ritual. Hun ville vise den spirituelle oppvåkningen hun følte i sin sjel, det India som hadde kommet til henne. "She knew the East in her soul". Dette var Østen der gudene danset, der hun kunne fortsette sin søken etter den indre stillheten, få utløp for sin lengsel.

Det ble sagt om Isadora Duncan og Ruth St. Denis: "They followed the polar paths of mysticism: one seeking the Self in the Universe; the other seeking the Universe in the Self." Det var St. Denis' idealiserte selv som var det dominerende i hennes dans. Hun brukte bevegelsen for å vise menneskets evige mulighet for forandring, med en overbevisning om at man aldri endte helt slik man begynte.

"... The spirit within ... She did make it visible"

fredag 8. oktober 2010

"I had found my dance, and it was a prayer"

Isadora. Den moderne dansens fødsel, selvfølgelig i Amerika. Det ekspressive, frie, naturlige; uten tyll og spotlights, "for what light in real life ever followed a person around". En aksept av kroppens vekt, av gravitasjonen, men likevel en streben oppover, der hun lot publikum se sitt strev og til slutt sin seier over det hun kjempet mot, enten det var frykt, sorg eller tyngde.

Spontanitet. De uavsluttede gester, former som aldri stanset i en posisjon, men heller fløt ut i rommet rundt henne. Bølger: som linjer, mønster, gester og motivasjon. Springende, løpende trinn: hun løp som om hun etterlot seg selv et sted der bak, og alt man kunne se var vinden i hennes hår.

En dans som alltid begynte i hennes egne følelser, som alltid var en respons til det som var inni og rundt henne, fylt av respekt til sin individualitet og sin kropp. Inspirert av impulser fra litteratur, kunst og musikk, heller enn en konkret rolleskikkelse. Hun kunne danse flere forskjellige roller i et stykke, ta sine bevegelser fra naturen eller fra en gresk statue, være Eurydyke, en furie eller en menade. "When I have danced, I have tried always to be the Chorus... I have never once danced a solo."

Solistens død.