Isadora. Den moderne dansens fødsel, selvfølgelig i Amerika. Det ekspressive, frie, naturlige; uten tyll og spotlights, "for what light in real life ever followed a person around". En aksept av kroppens vekt, av gravitasjonen, men likevel en streben oppover, der hun lot publikum se sitt strev og til slutt sin seier over det hun kjempet mot, enten det var frykt, sorg eller tyngde. Spontanitet. De uavsluttede gester, former som aldri stanset i en posisjon, men heller fløt ut i rommet rundt henne. Bølger: som linjer, mønster, gester og motivasjon. Springende, løpende trinn: hun løp som om hun etterlot seg selv et sted der bak, og alt man kunne se var vinden i hennes hår.
En dans som alltid begynte i hennes egne følelser, som alltid var en respons til det som var inni og rundt henne, fylt av respekt til sin individualitet og sin kropp. Inspirert av impulser fra litteratur, kunst og musikk, heller enn en konkret rolleskikkelse. Hun kunne danse flere forskjellige roller i et stykke, ta sine bevegelser fra naturen eller fra en gresk statue, være Eurydyke, en furie eller en menade. "When I have danced, I have tried always to be the Chorus... I have never once danced a solo."
Solistens død.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar