Lightfoot & León

Ja, da har vi lagt årets Mesteraften bak oss, og jeg må si at jeg er meget fornøyd med Giljanes siste mesteraften, og veldig spent på hva Ingrid kommer til å følge opp med etter dette. I år ble det altså satset på en helaften med Lightfoot og León, the wonderboy- and girl i danseverdenen anno 2012, elever og arvtakere av den store Kylian. Og de skuffet absolutt ikke i denne triple bill'en, som bestod av Safe as Houses, Shoot the Moon og Same Difference.

Safe as Houses er musikkmessig (til min store glede) en aldri så liten Bach-bonanza, her kjører de på med suite i C-moll, konsert for 4 cembali i a-moll, Brandenburgkonsert nr. 3 og mange andre godsaker, og ikke overraskende mener jeg at dette stykket handler om livet, universet og alt det andre (men det kan selvfølgelig også bare skyldes Bach, denne musikken som bare går og går og går, like there's no tomorrow). Uansett, Maiko, spiderman-aktige Ole-Willy Falkhaugen og Philip Currell er svartkledde demiurger som begynner og avslutter hele showet, og de hvitkledde, hoppende og sprettende alvene som danser rundt i midten av stykket tolker jeg som menneskene, som, ja nettopp, hopper og spretter intetanende rundt, lykkelig uvitende om at de hvert øyeblikk kan bli tilintetgjort av en stor hvit vegg (dette er ikke en metafor, det er faktisk en stor hvit vegg som går rundt og rundt på scenen) og her åpner det seg jo et hav av assosiasjoner, de litt banale «møte veggen», «med ryggen mot veggen», men også veggen som en mur mellom de sorte og de hvite (det gode og det onde, kanskje i oss selv?), og veggen som en klokkeviser som nådeløst går og går og går, som livet, som Bach, som ... ja, you get my point.

Jeg kommer ikke til å si noe om Shoot the Moon, annet enn at det fortsatt kroner rett der oppe, selvfølgelig sammen med Duatos White Darkness, når det kommer til mine favorittstykker. Same Difference er derimot supersært. Det byr imidlertid på et meget hyggelig gjensyn med Richard Suttie som The one who isn't, en herlig Kristian Alm som El Soldado (Alm gjør forresten igjen en helt strålende figur i Shoot the Moon, og hans svev ut av vinduet er intet mindre enn et episk øyeblikk i balletthistorien), og kjekkasen Andreas Heise som Le Poete (jeg bare digger den fyren!). Jeg må si at denne koreografien gjør et meget respektabelt forsøk på å si noe universelt om skaperprosessen, fiksjon vs virkelighet og det å være kunstner, i tillegg til å ha meget kule sekvenser med trapperulling i høhælte sko. Dessverre er det litt for mye støy, både scenografisk og bokstavelig, til at det skal fange meg helt. Men alt i alt, meget bra helaften, og anbefales på det sterkeste.     

Bad things

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om Pina, filmen som kanskje var årets aller beste filmopplevelse for meg (ja, kanskje til og med kunstopplevelse overhodet), som jeg har sett tre ganger, anbefalt til alle venner og bekjente, snakket varmt om i akk så forskjellige sammenhenger. Og likevel er det noe som stritter veldig i mot når jeg nå skal skrive om den.

Man kunne selvfølgelig ty til en forklaring som synes å presse seg på umiddelbart, nemlig at dette skyldes at filmen handler om dans, dans er ikke-verbalt, eller kanskje rettere sagt ikke-språklig, og ergo må ethvert forsøk på å skrive om dans bli mislykket. Men for det første er jo ikke dette en grunn til å la være å prøve, ettersom vi plutselig befinner oss midt oppi den meget spennende fravær vs nærvær, eller fraværets nærvær-problematikken, umuligheten av å få det til, men nødvendigheten av å prøve, altså noe som gjelder for erindring, skriving, og egentlig livet generelt. Og for det andre: hvis man skulle lykkes med å formidle dans, eller bevegelse gjennom en annen kunstform, så tenker jeg at dette måtte ha vært skrivingen, ettersom skriving også finner sted i tid, den ene setningen følger etter den andre, den endrer, utfyller, forklarer eller forvansker, og er slik ikke helt ulik arabeskene som glir over i pas-de-bourrées eller grand-jetéene som ofte foregripes av glissades.

Nei, her må det være noe annet, noe som ligner mer på den følelsen jeg hadde da jeg ville skrive om True Blood. Greit, nå skjønner jeg at det er mange balletomaner der ute som river seg i håret over at jeg våger å sammenligne noe som muligens er tiårets dansefilm med en vampyrserie, men hear me out. Jeg ELSKET første (og forsåvidt andre) sesong av True Blood. Det var virkelig love at first sight, eller for å parafrasere Jace Everett: When they came in, the air went out. Og skygger fulle av tvil var kommet for å bli, for uansett hvor hardt jeg prøvde, så klarte jeg ikke å verbalisere det fantastiske med denne serien. Klarer det fortsatt ikke. Det er som en mørk, intens, altoverskyggende forelskelse, en selvdestruktivt begjær som foregår et sted i det språkløse (nei, jeg snakker ikke bare om Eric Northman og Bill Compton), en fascinasjon som blir for sterk til å uttrykkes og formidles videre, før den har passert.

Og dette er den utrolig triste konklusjonen: Jeg klarer ikke å skrive om de tingene jeg virkelig elsker, i alle fall ikke før den første intense følelsen har brent ut. Det jeg derimot klarer er å skrive om ting jeg har et litt mer kjølig og ambivalent forhold til, alle mine trashy guilty pleasures jeg egentlig burde skamme meg litt over. Så der har dere det, kjære lesere: Jeg klarer ikke å skrive om Pina (ennå), men på denne blogen er dette fraværet tydeligvis et av de største kvalitetsstemplene man kan få.

The biggest secrets

”to probe around in the hidden corners of the soul and bring things to light that usually remain hidden in the darkness.”

Ok, jeg prøver meg på en oppsummering. Kylian sier altså at alle ballettene hans handler om kjærlighet og død, for det er det livet handler om. ”Everything comes out of love and death”. Vi lengter alle etter å elske: blir født med en visshet om at vi skal dø, men ikke noen garanti for at vi vil få muligheten til å elske.

Legger stor vekt på de tre i’ene: det irrasjonelle, det intuitive og det ironiske (”I don’t really understand my own work”). Han begynner å lage balletene sine med et enormt materiale: ting han leser, ser, hører: Beckett, Giacometti, Mozart – så absorberer han, internaliserer det, og kaster alt før han begynner å koreografere. Materialet blir gradvis uttynnet, forfinet, presisert, til det eneste som er igjen er bevegelsen, som kan virke abstrakt, men som aldri kunne blitt til dersom man ikke hadde gravd seg gjennom alle lagene, helt inn til det man virkelig er interessert i.

Han ser på scenen som jødens hage: ”den er kanskje ikke så stor, men se hvor høyt det er”. Og ikke nok med at det er høyt, det er også utrolig dypt, hvis man først begynner å grave. Det spirituelle og erindringen, religion og arkeologi. Den vertikale linjen er den interessante. Alt kan skje på det begrensede stedet, i det lukkede rom. Og nå tilbake til dikotomien: Kylian ønsker både disiplin og frihet – disiplinen dannes av det begrensede rommer, og friheten er den vertikale linjen.

Men hvorfor dansen? Fordi språket ikke er nok, fordi det ikke strekker til. Som i diktet: ”What is the word” av Beckett. Og med Kylians ord: ”For the biggest secrets in life, in us, there are no words.”

Wild Flowers

Jeg skal se forestillingen i dag, så dette er uferdige notater, noen tanker jeg gjør meg, som forhåpentligvis vil bli mye klarere etter at jeg har sett ballettene live på scenen.

No more play (1988): presise, men uvante former. Inspirert av en skulptur av Giacometti og et brettspill: livet som et spill der reglene ble skrevet for lenge siden, og der ingen lenger kan huske de. ”We learn the rules by mistake”. Om kjærlighet, men aller mest om relasjoner. Om at man egentlig ikke kjenner reglene før man begynner å spille, og det er for sent. Om reglene som blir til underveis. Om et forhold. Mennesker som er fanget av ”the game of life”. Markerte en ny periode i karrieren hans, begynnelsen av en ny kreativ periode. Dette stykke var hans renessanse som koreograf. Det var begynnelsen på ”Black and White” perioden, med seks balletter med kostymer og scenebilder uten farge. Hvorfor ”Black and White”? Fordi vi alle har i oss et mørke og et lys, ”we are a vessel filled with black and white”.

Sarabande (1990): bare menn som danser. Handler om det maskuline vilkår, om det å være mann. Den mannlige identitet, det mannsjåvinistiske, aggresjon og komplekser, tragikomisk. De løper et sted og skriker, og så vet de ikke helt hvordan den skal komme seg tilbake. For en motsats til Bach’s Sarabande, til den forfinede hoffdansen. Men er det egentlig det? I følge Kylian var sarabanden en dans med en sterk erotisk undertone, ofte danset av menn i drag. (I Wild Flowers går han for første gang rett fra No More Play til denne. Mulig tolkning: det han lærer i relasjonen tar han med seg videre – evt. må han avreagere som mann, som et selvstendig individ.)

Tar and Feathers (2005): en ballett om kunsten og det å uttrykke. Om identiteten som kunstner. Koreografen er den eneste kunstneren som må skape foran andre mennesker: utforsker sårbarheten forbundet med dette. Underbevissthet, virkelighet og hallusinasjon, mellom liv og død. Er vi allerede død? Men: kan kunsten være en løsning? Har vi en mulighet til å overleve og lykkes dersom vi lykkes som kunstnere? Og må vi (og her frykter jeg at svaret er ja) rulle oss i tjære for at fjærene skal feste seg? Er det den eneste måten vi kan redde (engle)vingene våre på?

Symphony of Psalms (1978): veldig klassisk i formspråket. Grahamske kjoler, et backdrop av orientalske tepper: hver danser er en del av mønsteret, og alle deler er like viktige. Handler om religion, spiritualitet, stolene symboliserer stolene i en synagoge. 1st movement: kjærlighet. 2nd movement: håp. 3d movement: tro. Begynner med kjærlighet og ender med spiritualitet og spørsmålet: hvorfor skal vi lovprise Gud? En av hans mest emosjonelle koreografier, skapt ut av en vanskelig periode i livet hans. Og det evige spørsmålet: kan det virkelig sterkt emosjonelle få et vellykket kunsterisk uttrykk? Det at de velger å avslutte kvelden med denne gir meg et lite håp om at svaret i dette tilfelle er ja.

Paradox

Dette var (kanskje ikke så overraskende) tittelen på den første koreografien Jiri laget. I mange av stykkene sine utforsker han dikotomien mellom danseren som en feilfri kunstner, og den fysiske og psykiske utfordringen det å danse innebærer. Det er for eksempel det balletten Falling Angels handler om. Om kvinner, og kvinnelige dansere som i sine forsøk på å oppnå perfeksjon må gi etter for følelser og hendelser som ambisjon, forelskelse, graviditet, fødsel, død og selvbevissthet. Balletten handler om alt det som både trekker en danser nærmere, og som fjerner henne fra dansen og det kunstneriske uttrykket i sin rene form. I Bella Figura viser Kylian denne dikotomien ved hjelp av det avkledde, slik man alltid må utlevere en del av seg, og det påkledde, fordi det alltid er en del som må forbli skjult.

Kylian veksler hele tiden mellom det romantisk lyriske og det komiske. Det er for ham umulig å forholde seg til verden med et fullstendig alvor, men samtidig gir han oss en latter som stanser i halsen. Veldig teatralsk, men på en mer menneskelig måte. Danserne er mye nærmere menneskeligheten sin. En følsom, komisk erotikk. Myk absurditet. Det hverdagslige iblandet det opphøyde, og ja, jeg sier det: postmodernisme. Eller post- post- postmodernisme.

Så hva forventer han av oss som publikum? At vi selv skal fylle ut de svart-hvite strukturene han lager med våre egne erfaringer (og farger), med våre loves and hates. At vi skal anerkjenne og spille med i den kompliserte trekanten: koreograf – danser – publikum.

Addressing the ambiguity

”addressing the ambiguity of aesthetics, performances and dreams”

Jeg skal ikke lyve: det er (selv for meg) litt vanskelig å få en helhetlig mening i Kylians koreografier, og det er kanskje ikke meningen at det skal være en mening. Kanskje det bare skal være et nærvær. Hmm, det er litt vagt. Ok, den fysiske tilstedeværelsen av danserne på scenen uttrykker et annet nærvær som er der uansett om koreografen mislykkes med å uttrykke det han egentlig skal uttrykke. Ikke stort bedre, men i alle fall bittelitt Beckettsk (Litt fritt sitert: De er der, verken mer eller mindre. Det essensielle ved en danser er at han er på scenen, der.). For ja (ta da da da!!!!) Litteraturviteren / danseren / part-time-modellen (I wish!) skal bruke Samuel Beckett som en inngang til Jiri Kylians koreografi. That’s a shocker! utbryter dere kanskje, men hør på dette: Beckett er faktisk favorittforfatteren til Jiri, og ikke nok med det; i stykket Tar and Feathers resiterer faktisk koreografen selv et dikt av Beckett. Men mer om dette litt senere. En annen inspirasjon for Jiri er filmen, og det er med dette det sterke visuelle aspektet i stykkene hans forklares med.

Astonish me! utbrøt visstnok Diaghilev mer enn en gang, og han ville nok vært veldig fornøyd med Jiri. For helt kort om Kylians stil: tidlig ble han inspirert av slavisk folkedans, deretter den klassiske og neo-klassiske teknikken, og deretter jazz: ”fordi han likte det dynamiske og ekspressive ved den”. Til sammen har stilen blitt lettere eklektisk: de rene, elegante og klassiske linjene blir etterfulgt av skarpe, forvridde rykninger; de vakre, harmoniske duettene oppløses plutselig og blir fullstendig formløse. Og apropos duetter eller pas de deux’er (som de jo heter på fagspråket): Kylian var visstnok selv en elendig partner, og han prøver å gjøre bot på dette med å fokusere så mye på partnerarbeid – ved å la andre (evt. tvinge andre) til å perfeksjonere det han selv aldri fikk helt til.

Kylian

”Maybe many of my later works are full of questions more than answers but I find it extremely exciting to be able to come nearer to the question to which I am pretty sure there are no answers. But just to be able to ask the questions I find very exciting”

Og det er sånn jeg begynner min leting etter Kylian. Med letingen etter de rette spørsmålene. Jeg har gått en omvei om litteraturen og (verre) litteraturvitenskapen, men det tror jeg kanskje Jiri (Jurek, Juruś?!?) hadde likt. For også for ham handler det litt om omveier, gjør det ikke?

Livet hans begynte i Praha, med en balletdansende mor og timer i akrobatikk på den andre siden av muren. Så swinging sixties i London, med Rambert og Christopher Bruce (faren til kjekke Mark Bruce, som kom til fredagstimene med Barry i slitt skinnjakke), og LCDC under Robert Cohen (som jo var læreren til min modernelærer Ross Mc Kim), deretter Stuttgart under Cranko, og til slutt Amsterdam og NDT. Selv nevner han Martha Graham og Balanchine som største innflytelse, vridningen av balletten mot det neoklassiske hos B., og contract-release-grounding, men også nikket mot litteraturen hos M.

(Men hvorfor denne plutselige vendingen mot dans, spør dere, og hvorfor dette snevre fokuset? Jo, det har seg sånn at undertegnede var på mestermøte med Kylian og Espen Giljane på Operaen forrige lørdag, ble aldri så lite starstruck, og har dessuten bestemt seg for å komme ordentlig forberedt til Wild Flowers-programmet hun skal se 27. april.)

Nøtteknekkeren (3)

De sminker henne. Øyenvippene blir sorte og lange, munnen får en merkelig bue under alt det røde. Ansiktet er blekt og fremmed, håret blir trukket enda lengre tilbake. Hun kjenner en stramming bak øyenlokkene, men vet det vil gå over. Sånn er det alltid. Sånn må det være.

Hun sparker i boksen med harpiks, sceneteppet vaier og avslører en dypere rød. Bak det bølger stemmer og latter, melodier som blir til hvisken i takt med belysningens demping. Og så er det ikke noe mer enn silken som skjærer seg inn i anklene hennes, og armene som hviler på den tykke luften.

Da hun kom ut var vinden stilnet. Gatene var hvite og myke med den nye snøens berusende renhet.

Hun kjente en hånd på skulderen. En nummenhet blandet seg med varmen som plutselig slo over henne, og noe bølget og slo og tillot ingen tvil. Og de stod der, helt i ro, i skyggen av det hvite operahuset, under trærne som blinket med gullstøv og glitter, med blikkene løftet mot den mørkeblå himmelen med stjerner som edelsteiner og renskåret glass.

Klokkene ringte i St. Martin’s in the Fields. De ringte i St. Paul’s og i Westminster Abbey, de klinget og sang på hele Themsens bredder. Og snøen falt og falt og falt, og la seg som silke i hennes hår.

Nøtteknekkeren (2)

- Har du ventet lenge?

Han hadde på seg den mørkegrå dressen, smilte med en svak unnskyldning i blikket, la hodet litt på skakke på den spesielle måten Hun ristet på hodet, rørte skjeen sakte rundt i den oransje koppen, duften av chai steg opp mot herubinene som la sammen sine lyse hoder på kafeens tak. Ute snødde det, men ikke mye, små, lette snøfnugg som svevde lenge før de falt og ble borte på den sorte asfalten.

- Du vet at dette er noe jeg må gjøre?

Han satt urolig, heiset de brede skuldrene opp mot kasjmirskjerfet, pusten var kort og overfladisk. Hun nikket, det ene hårstrået falt ut av den stramme frisyren, en svak duft av parfyme bredde seg over bordet.

Og med ett var alt over før det hadde begynt. Belysningen ble dempet og lysene ble tent, ordene summet mellom dem som små gyldenbrune bier med lange følehorn og klissete vinger, fulle av honning og livgivende nektar, sultne på håp, forløsning og fred.

- Lykke til i kveld.

Hun svarte ikke, snudde seg så vidt i det glassdøren smalt igjen bak henne, tidsnok til å se mattheten i øynene hans.

Nøtteknekkeren

Det var mørkt når hun våknet.

Hun hadde lagt seg tidlig og sov tungt, sånn var det alltid på denne tiden av året. De mørkeblå gardinene var tett trukket for, hun kunne høre morgentoget tute på sin søvnige ferd gjennom forstedene.

Kaffen var sort og blank, sukkeret skinte på den røde duken. Hun lot minuttene passere, prøvde å kjenne etter, gjenfinne forandringen og sikkerheten, bli varm og tilfreds og våken. Søtheten strømmet fra det ferske bringebærsyltetøyet, hun lukket øynene et øyeblikk, vugget fram og tilbake på den hvite stolen.

Ute var det kaldt. Hun snurret skjerfet en ekstra gang rundt halsen, knep fingrene sammen i de store vottene. Juletrærne lyste i alle vinduer, sendte ut menuetter av blåhet og gull. Noe ble mykt inni henne på sånne dager, åpent og forsvarsløst, men også fredfullt.

Hun kunne kjenne forventingen i magen, som en bløt, skummende såpeboble på bristingens rand, med vage former og skjøre spor av letthet, plassering og flukt. Hver bevegelse var motstridig og lunken, pusten stanset for tidlig og nektet å fylle et eneste tomrom. Svale toner strømmet ut gjennom pianoet, la seg mellom de sorte stolradene, hvilte på golvene av eik.

Covent Garden var fylt med fargerike boder, i trærne rundt markedet hang det små lys. Dukketeatret var satt opp for sesongen, de små marionettene lå livløse i de fløyelsrøde boksene. En sortkledd mann hang opp en lyskaster. Hun gikk med raske skritt mot kafeen, gjemte seg i det rosa skjæret og stengte vinden ute.

"My body is the living temple of all Gods"

Ruth St. Denis

dancer, USA, 1922

"I demand of the dance that it reveal the God in man"

Den mest kjente av de "orientalske" danserne. Intelligent, filosofisk, spirituell. Hovedtema i hennes danser var transformasjonen, evolusjonen og livets sykliske natur. Inspirert av buddhistisk filosofi, amerikansk transcendentalisme og kristen moral. Hennes amerikanske optimisme forandrer den europeiske pessimistiske orientalisme og gir den en aura av spirituell helse. Diaghilevs Orient var blitt renere, forfinet, idealisert. "American audiences felt better about savoring exoticism when it was tempered by moral uplift".

Hun valgte Orienten som uttrykk. "It was a landscape where the refinement of a human soul could be played out, without denying the human body." Hun så det som sitt mål å forene kropp og sjel, å bygge bro mellom Gud og ritual. Hun ville vise den spirituelle oppvåkningen hun følte i sin sjel, det India som hadde kommet til henne. "She knew the East in her soul". Dette var Østen der gudene danset, der hun kunne fortsette sin søken etter den indre stillheten, få utløp for sin lengsel.

Det ble sagt om Isadora Duncan og Ruth St. Denis: "They followed the polar paths of mysticism: one seeking the Self in the Universe; the other seeking the Universe in the Self." Det var St. Denis' idealiserte selv som var det dominerende i hennes dans. Hun brukte bevegelsen for å vise menneskets evige mulighet for forandring, med en overbevisning om at man aldri endte helt slik man begynte.

"... The spirit within ... She did make it visible"

"I had found my dance, and it was a prayer"

Isadora. Den moderne dansens fødsel, selvfølgelig i Amerika. Det ekspressive, frie, naturlige; uten tyll og spotlights, "for what light in real life ever followed a person around". En aksept av kroppens vekt, av gravitasjonen, men likevel en streben oppover, der hun lot publikum se sitt strev og til slutt sin seier over det hun kjempet mot, enten det var frykt, sorg eller tyngde.

Spontanitet. De uavsluttede gester, former som aldri stanset i en posisjon, men heller fløt ut i rommet rundt henne. Bølger: som linjer, mønster, gester og motivasjon. Springende, løpende trinn: hun løp som om hun etterlot seg selv et sted der bak, og alt man kunne se var vinden i hennes hår.

En dans som alltid begynte i hennes egne følelser, som alltid var en respons til det som var inni og rundt henne, fylt av respekt til sin individualitet og sin kropp. Inspirert av impulser fra litteratur, kunst og musikk, heller enn en konkret rolleskikkelse. Hun kunne danse flere forskjellige roller i et stykke, ta sine bevegelser fra naturen eller fra en gresk statue, være Eurydyke, en furie eller en menade. "When I have danced, I have tried always to be the Chorus... I have never once danced a solo."

Solistens død.

The violently beautiful fantasies

Les Ballets Russes. Serge Diaghilevs kompani som bragte den russiske balletten tilbake til scenene i Paris, med det eksotiske og orientalske ytterligere fremhevet, og med en sterkere mannlig danser. Dekadente, morbide, erotiske balletter som sjokkerte og fascinerte det parisiske publikum.

Ballettene var for det meste en-aktere, med mannlige dansere som slaver, narrer, barbarer og overnaturlige skapninger. Karakterdanseren fikk endelig hovedrollen, men kvinnerollen beholdt sin betydning. Sylfiden og bondepiken var blitt en kvinne som tok skjebnen i egne hender, "woman-as-destroyer".

Bakst, Benois, Rimsky-Korsakov og selvfølgelig Fokine. Mannen som fornyet den russiske balletten: det ekspressive og gjennomførte, musikk som skapte den rette atmosfæren og trinn som beveget seg utenfor den strenge klassiske kanon. Uttrykket veide sterkere enn formen, men også den var fornyet, inspirert av den japanske kunsten og russisk folklore, assymetrisk, spiralformet og til en viss grad tilfeldig. Intense, forbudte farger, kombinasjoner og harmonier."The violently beautiful fantasies of nineteenth-century Orientalist painting finally became flesh".

A poetic image and a panting, pespiring body

Bayadère. Sylfidens eksotiske søster. Haremets ukronete dronning, som bragte med seg Østens frihet, fremmedhet og temperament. Den fiktive Østen selvfølgelig, "Europe's collective daydream of the Orient". Den kulturelle markedsplassen som hver kunstner og koreograf kunne fylle med sine lengsler og visjoner.

Det glamorøse og det promiskuøse, fristerinner for de romantiske drømmerne: "men whom no reality can truly satisfy". I disse bayadèrene ble dikotomien mellom kropp og ånd kanskje enda mer tydelig, der de danset seg inn i rollen som en selvstendig arbeidende kvinne og en potensiell elskerinne, et poetisk bilde og en levende kropp.

In pursuit of the sylph

Hvem er hun egentlig, denne sylfiden? En ånd, en alv, en fe? Et sted mellom det uskyldige og det farlige, det eteriske og det forførende, romantikkens perfekte uttrykk. Hun har vinger. Hun bruker dem og sin gratie til å frata dødelige menn et liv i trygghet, gjør det umulig for dem å velge normaliteten, hverdagen, det jordnære. Og så dør hun, slik at de taper alt. "The Beautiful Danger"

Blant de romantiske ballettene kroner La Sylphide og Giselle, med sine mørke og mystiske plots, "the edge of morbidity, the hallucinatory visions, misty female sensuality". Med galskapen som en naturlig følge av den umulige motsetningen mellom kropp og ånd, den intense trangen til å fortsette å danse, helt uavhengig av konsekvensene. Kunstens seier over livet.

Ballettens første storhetstid, med ballerinaer lette som luft, likevel helt fratatt det atletiske og anorektiske. De tynne ble latterliggjort og hånet: "she wasn't even substantial enough to play the part of a shadow". Danseren som ånd og som kvinne, det feminines seier i teatret, kvinnelighet som nærmet seg guddommelighet, ballerinaen som borgerskapets rockestjerne. I evig bevegelse, med en rastløshet som kunne tolkes som flukt fra virkeligheten og en ustanselig søken etter det som var på den andre siden.

The uneasy balance

Det er vanskelig for meg å skrive om dans. Eller kanskje det er riktigere å si at det er vanskelig å skrive om mitt forhold til dans på en riktig måte. Det jeg skriver formidler aldri helt riktig mine grunner til å danse, mine følelser for den kunstformen, alt jeg følte som danser og tomrommet den har etterlatt nå som den ikke lenger er en aktiv del av mitt liv og min identitet.

Så jeg prøver en annen strategi. Jeg vil nærme meg den ved å lese. Forhåpentligvis har mine leseferdigheter blitt utviklet siden jeg var danser, og kanskje vil andres tekster om dans åpne mine minner nok til at jeg husker og forstår hvordan det var å gå med en t-skjorte med påskriften "I live to dance. I dance to live", og virkelig føle sannheten i de ordene i hvert bein i min trettenårige kropp.

Jeg begynner med Time and the dancing image av Deborah Jowitt. På forsiden er det et bilde av Marie Taglioni og et av Martha Graham. Det klassiske og det moderne. I disse to bildene er det helt tydelig at det klassiske skal oppfattes som noe kontrollert, lett og forfinet, mens det moderne er det sterke, dramatiske og dynamiske. Men kan man virkelig gjøre et så tydelig skille? Og er det en motsetning mellom disse to, eller er de uttrykk for det samme?

Her føler jeg igjen det banale luske veldig nært min skrift. Men jeg lar meg ikke skremme og fortsetter lesningen, i håp om at alle disse forsøkene er mine øvelser ved barren, som til slutt vil resultere i en glimrende adagio ute i senter. Alt til sin tid.

Fjærløs naken oppmerksomhet

Da hun var ti år hadde alt stått klart for henne. Det var en for tidlig forståelse som bare kunne gå en vei, en klarhet som livet var nødt til å viske ut.

De siste månedene hadde hun følt at livet forsøkte å gi henne små advarsler, små puff i siden. Den døde fuglen i gresset, uten hode, med åpnet mage, en påminnelse om at hun var i ferd med å forsvinne i selvopptatthetens spiral. Men de andre var akkurat som henne, radmagre tenåringer som allerede hadde gitt opp det virkelige liv og var fast bestemt på å leve her, på den andre siden av speilet, der alt var omvendt, der det virkelige syntes uvirkelig og det uviktige var det eneste av noen som helst betydning.

Hun ante ikke, kunne ikke sette fingeren på når det hadde begynt, når hennes ytre og kropp ble det aller viktigste, når hun plutselig befant seg helt alene med sin utilstrekkelighet, svimmel og kvalm av smerte, ute av stand til å se klart.

Speilbildet var det eneste sanne og betydningsfulle. Hun var på leting etter å såre seg selv, finne den perfekte smerten. Det eneste som gav lindring var timene i teatret, bak scenen, i vingene, der alt var sort og varmt, der scenelysene varmet håret hennes og fikk det til å se ut som gull.

Shoot the moon

dancingmadlybackwards

En perfekt ballett å begynne denne kvelden med, denne 'quadruple bill' som er noe av det mest vellykkede jeg har sett Nasjonalballetten gjøre de siste årene. I dette første stykket er dansen og bevegelsen i fokus. Danserne er sorte silhuetter mot den rosa bakgrunnen, ansiktsløs perfeksjon med linjer som aldri synes å ende, med teknisk bravur som tar pusten fra meg. I forkant av premieren har Gakuro Matsui øvd inn åpningssoloen til fullkommenhet, bare for å lære at han skal danse den baklengs. Han gjør dette overbevisende, uten musikk, med den forvanskede bevegelsen i fokus. Så går teppet ned, bare for å gå opp igjen sekunder senere, denne gangen til Peteris Vasks vakre Viatore. Resten av danserne er ren styrke og presisjon, sirklene og vendingene preger det koreografiske uttrykket. David Dawsons koreografi minner litt om Forsythe, gir meg noen assosiasjoner til mesterlige In the middle somewhat elevated. Med jevne mellomrom løper danserne i sirkler rundt scenen, fram og tilbake, for å billedligjøre tidens ustoppelige gang. De går aldri av scenen, alle soloene og duettene har vitner, tause tilskuere. Dansen synes å være mer for dem enn for publikum, det er ikke henvendelse og formidling, men heller dans i sitt reneste uttrykk. Den er ikke skapt for å bety, men for å være tilstede i et ustoppelig nærvær, større enn livet selv.

The Wake

Timene etter en begravelse. Øyeblikkene der man prøver å forsone seg med tapet, som fortsatt er så intenst, overstrømmende og nært. Uslipt sorg. Døden som en tilstedeværelse i scenebildet, både i bakteppet danserne bryter seg gjennom, og i skikkelsene i grå frakker som preger scenen med jevne mellomrom. Dette er en helt annen Jo Strømgren, med en dybde og en mystikk han lykkes med. Danserne er mer menneskelige enn i den forrige balletten, Ingrid Lorentzen som alltid overbevisende, Lisa Nielsen med en imponerende modenhet i uttrykket. Kostymene er også talende, med den røde fargen som en illustrasjon av livet, blodet som fortsatt strømmer gjennom disse kroppene, enn så lenge. For enhver begravelse er jo egentlig en påminnelse: om at klokkene ringer også for oss, om at det vil komme en dag da det er vår tur til å forbli bak forhenget.

Access

Sølvi Edvardsens nydelige duett føles som en bonus. Det er først og fremst Christopher Kettner som hedres her, i det som er hans siste sesong med Nasjonalballetten. Men det er gjennom samspillet med Victoria Herbert at han kommer til sin rett som danser, akkurat slik den vellykkede relasjonen har evnen til å få frem det beste i oss. Og det er relasjon det handler om her. Om å få tilgang til et annet menneske, en tilgang der flere og flere rom åpnes for hver bevegelse, der nærheten går i bølger, men der den samtidig øker og vokser i ektehet. Den eneste rekvisitten er en gjenstand som går fra å være en pidestall, til å bli en seng, deretter en vegg, for så å skyves ut og etterlate scenen tom og danserne til seg selv. Og det ender i overgivelse til den andre, en overgivelse som samtidig ikke slutter å ta, og som synes å være den fullkomne tilfredstillelse.

Shoot the moon

Her mangler jeg ord. Dette er dansekunst på høyeste nivå, et stykke som får meg til å glemme tid og sted, som får hårene til å reise seg på armene og tårene til å presse på. Paul Lightfoot og Sol León har laget en koreografi som lykkes fullstendig med å uttrykke den menneskelige eksistensens balansering på randen av galskap. De fem danserne er kunstnere med et kroppspråk og en mimikk som rører ved det dypeste i meg, og den stående applausen de får etter endt forestilling vitner om at det er flere som sitter igjen med det samme inntrykket.

Eugenie Skilnand og Phillip Currell er flotte sammen, hun i sin lavmælte desperasjon, han i sine forsøk på å holde henne hos seg. Så er det Parvaneh Scharafali fra Nederlands Dans Theater. I henne smelter teknikk og uttrykk sammen til en enestående rolletolkning, med en mimikk som er en stumfilmstjerne verdig. Det fantastiske spillet i hennes ansikt fanges av kameraer og gir oss muligheten til å se henne gå fra sorg, til sinne, til lidenskap, til glede, til galskap i løpet av sekunder. Samtidig kan vi følge hennes tekniske briljans: de intrikate bevegelsesmønstrene og det glimrende samspillet med Kristian Alm og Silas Henriksen. Det er kanskje hos Alm galskapen får sitt tydeligste uttrykk: en moden, overmoden kjærlighet som omdannes til raseri og hat, som ender i vanvidd som beveger seg på grensen til det suisidale. Og Silas Henriksen, med sin ungdom, styrke og tydelighet, med selvsikkerhet og kraft i partnerarbeidet, levende til smertegrensen.

Dette er mennesker innestengte i et perfekt interiør, i rom med tapeter, vinduer og dører, mellom vegger som ikke kan brytes ned uansett hvor hardt man skyver, dører som ikke kan og ikke bør åpnes, vinduer som man bare kan hoppe ut av. De skylder kanskje på månen, på en ytre kraft som driver dem til å følge sine instinkter, lyster og innerste lengsler. Innestengt i sine perfekte kropper, bak guddommelig vakre ansikter, drevet av misrettet lidenskap og nagende samvittighet, der friheten alltid betales med skyld. Men inntrykket ballettens siste bevegelse etterlater i meg er at noen ganger er nettopp denne skylden helt nødvendig for et annet menneske. Slik den unge mannen tar imot den voksne kvinnens essens, lar henne bli helt avgjørende for alt han gjør resten av sitt liv. Dette gjør tilgivelse mulig. Det gir oss retten til å prøvende hviske: forlat oss vår skyld.

Iskald skjønnhet

Kunstløp. Den andre av mine favorittsportsgrener, og her er forbindelsen med dansen lettere å trekke. Men konkurranseaspektet er tydeligere, isen øker farten, gjør det hele mer flytende, intenst, sterkt.

Det er en idrett fylt med solister, kostymer, musikkvalg som spenner fra Jimi Hendrix til Paso Doble, roller som varierer mellom tolkninger av An American in Paris og The Phantom of The Opera. Det er pels og paljetter, silke og fjær. Rene skjær, axel, lutz og salkov, triple og kvadruple svev.

Dette er dansekunstnere med iskaldt vinnerinstinkt. Vintersportens aristokrati.

A kiss could've killed me

Carte Blanche Nynorsk på Dansens Hus. Jeg strever med denne forestillingen. Koreografiene motarbeider meg, de lar seg vanskelig gjøre om til noe meningsgivende, og til slutt må jeg bare lene meg tilbake og la de ta meg inn i det ordløse. 

Borboleta er vakker, jeg liker blandingen av det lette, feminine, gjennomsiktige med noe svært sterkt og fysisk som alltid slår meg når jeg ser danserne fra Carte Blanche. Det er noe irregulært, assymetrisk, menneskelig med disse kroppene, og på et vis forstyrrer det meg litt: jeg ender opp med å være mer interessert i deres personligheter enn i koreografien. 

Fallen behind me for tre kvinnelige dansere gir et inntrykk av noe ufullført. Det er en fantastisk trio i midten av denne koreografien, men gjennom resten lar jeg meg igjen prege av min personlige situasjon denne kvelden, mye mer enn av det kunstneriske inntrykket. Jeg ser denne forestillingen med tre kvinner som på forskjellige vis spiller og har spilt viktige roller i mitt liv, og jeg ser koreografien som en bevegelse hjemover, til det tapte, som det bare kan gjenfinnes smuler av i møter med mennesker som er uløselig forbundet med vår fortid.  

Horisontale plan begynner med det tilfeldige, med en scene som fortsatt ikke er klar, med dansere som er i interaksjon med publikum, som er hverdagslige i både klær og mimikk. Scout Nibletts Nevada er vellykket bakgrunn: "Put on that suit and lend me that costume. Put on that suit, get in my car". Bevegelsene er interessante og overraskende, symmetrien og bruddene er kraftfulle. Og så kommer den siste sangen, Kiss med Scout Niblett igjen. Og nå er jeg med. Jeg er dratt inn i illusjonen, kanskje nettopp fordi det er nå dansen som form blir til 'virkelig' dans, og det er denne virkeligheten på scenen som slår meg som noe sant. 

Dette er som med bekjentskapen som ikke kommer til sin rett ved første inntrykk, som med mennesket man ikke fester seg ved, men som sakte glir nærmere og nærmere. Og plutselig er jeg der, i det slitne lokalet, når siste sang toner ut og parene klamrer seg til hverandre, som om dette var det eneste som kunne gi en slags tilfredstillelse og mening. Jeg forstår, jeg fascineres, jeg er nærmest litt forelsket. Det er kanskje bare sangen, men det er en annen historie.  

"A kiss could've killed me,

If it were not for the rain."