”addressing the ambiguity of aesthetics, performances and dreams”
Jeg skal ikke lyve: det er (selv for meg) litt vanskelig å få en helhetlig mening i Kylians koreografier, og det er kanskje ikke meningen at det skal være en mening. Kanskje det bare skal være et nærvær. Hmm, det er litt vagt. Ok, den fysiske tilstedeværelsen av danserne på scenen uttrykker et annet nærvær som er der uansett om koreografen mislykkes med å uttrykke det han egentlig skal uttrykke. Ikke stort bedre, men i alle fall bittelitt Beckettsk (Litt fritt sitert: De er der, verken mer eller mindre. Det essensielle ved en danser er at han er på scenen, der.). For ja (ta da da da!!!!) Litteraturviteren / danseren / part-time-modellen (I wish!) skal bruke Samuel Beckett som en inngang til Jiri Kylians koreografi. That’s a shocker! utbryter dere kanskje, men hør på dette: Beckett er faktisk favorittforfatteren til Jiri, og ikke nok med det; i stykket Tar and Feathers resiterer faktisk koreografen selv et dikt av Beckett. Men mer om dette litt senere. En annen inspirasjon for Jiri er filmen, og det er med dette det sterke visuelle aspektet i stykkene hans forklares med.
Astonish me! utbrøt visstnok Diaghilev mer enn en gang, og han ville nok vært veldig fornøyd med Jiri. For helt kort om Kylians stil: tidlig ble han inspirert av slavisk folkedans, deretter den klassiske og neo-klassiske teknikken, og deretter jazz: ”fordi han likte det dynamiske og ekspressive ved den”. Til sammen har stilen blitt lettere eklektisk: de rene, elegante og klassiske linjene blir etterfulgt av skarpe, forvridde rykninger; de vakre, harmoniske duettene oppløses plutselig og blir fullstendig formløse. Og apropos duetter eller pas de deux’er (som de jo heter på fagspråket): Kylian var visstnok selv en elendig partner, og han prøver å gjøre bot på dette med å fokusere så mye på partnerarbeid – ved å la andre (evt. tvinge andre) til å perfeksjonere det han selv aldri fikk helt til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar