Tar and feathers

Så hvordan var det? Ut fra tittelen på innlegget er det lett å se hva som var min favoritt, men jeg skal være rettferdig og beskrive de, en etter en. No more play først, fine linjer, intrikate mønstre, energi som skal et sted og som på en eller annen måte kommer dit den skal. Veldig fint partnerarbeid, både i duettene og kanskje særlig i trioen. Tilfredstillende, rent og tydelig. Fin overgang til Sarabande, selv om jeg synes at slutten på det første stykket forsvinner litt. Det er en veldig vakker slutt, med de fem danserne som setter seg ned på scenekanten med ryggene mot publikum, de tre guttene som legger armene rundt de to jentene, og alle fem som puster ut, før de legger hodene bakover. Jeg ville litt at det bildet skulle fastholdes til sceneteppet gikk ned, mens her overtok Bach, og Sarabande-mennene kom løpende inn. Intensiteten skiftet helt, energien ble fordoblet, men mistet helt retningen, skarpt, slitsomt og støyende, men skrikene avløses av Bach på et veldig riktig tidspunkt, og slutten fungerer bra.

Og så Tar and Feathers. Et høydepunkt for min del, fra begynnelse til slutt. Det Dalí-aktige pianoet på tynne bein, pianisten som spiller stående, dansernes forvridde kropper og ansikter. Hundegneldringen som plutselig kommer inn fra siden og skremmer, forstyrrer, akkurat som det er noe i oss som stopper oss fra å skrive eller vise eller uttrykke ting akkurat som de er, fordi det er for sårende, for vondt, for skremmende. Eller rett og slett fordi vi ikke finner ord. Det insisterende: what is the word, what is the word med Kyliáns stadig hesere, mer slitne stemme, og bildene (kanskje litt banale, men fungerer veldig fint for meg): det å tråkke på noen andre for å komme seg frem, det å gå inn i det ukjente mørket, det å prøve å se hva som ligger under grunnlaget vi står på, og til slutt den lille, spinkle danseren som prøver å gå gjennom haugen med bobleplast uten å lage lyd, men som selvfølgelig mislykkes fullstendig, for hvert skritt ødelegger illusjonen (boblene, såpeboblene), forstyrrer kunsten, understreker umuligheten av å uttrykkke, og nødvendigheten av å fortsette, fortsette, fortsette å prøve. Fail again. Fail better.

Og jeg vil egentlig slutte her, for som jeg fryktet var Symphony of Psalms et slags antiklimaks. Det er veldig vakkert, men også veldig gammeldags, med de grahamske kjolene, linjene som brytes, det sterke senteret. Vi har sett det så mange ganger før, og det mangler humor, ironi, det viser at det faktisk ikke er mulig (eller i alle fall veldig vanskelig) å gi et vellykket uttrykk til de virkelig skjellsettende opplevelsene. Men slutten rører meg litt, med fire intenst vakre duetter, danserne som forsvinner inn i mørket, og koret som synger Halleluja mens teppet senkes over de tomme stolene. Det er en verdig slutt, tross alt.