Dette var (kanskje ikke så overraskende) tittelen på den første koreografien Jiri laget. I mange av stykkene sine utforsker han dikotomien mellom danseren som en feilfri kunstner, og den fysiske og psykiske utfordringen det å danse innebærer. Det er for eksempel det balletten Falling Angels handler om. Om kvinner, og kvinnelige dansere som i sine forsøk på å oppnå perfeksjon må gi etter for følelser og hendelser som ambisjon, forelskelse, graviditet, fødsel, død og selvbevissthet. Balletten handler om alt det som både trekker en danser nærmere, og som fjerner henne fra dansen og det kunstneriske uttrykket i sin rene form. I Bella Figura viser Kylian denne dikotomien ved hjelp av det avkledde, slik man alltid må utlevere en del av seg, og det påkledde, fordi det alltid er en del som må forbli skjult.
Kylian veksler hele tiden mellom det romantisk lyriske og det komiske. Det er for ham umulig å forholde seg til verden med et fullstendig alvor, men samtidig gir han oss en latter som stanser i halsen. Veldig teatralsk, men på en mer menneskelig måte. Danserne er mye nærmere menneskeligheten sin. En følsom, komisk erotikk. Myk absurditet. Det hverdagslige iblandet det opphøyde, og ja, jeg sier det: postmodernisme. Eller post- post- postmodernisme.
Så hva forventer han av oss som publikum? At vi selv skal fylle ut de svart-hvite strukturene han lager med våre egne erfaringer (og farger), med våre loves and hates. At vi skal anerkjenne og spille med i den kompliserte trekanten: koreograf – danser – publikum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar