12.

Plutselig var himmelen rundt henne på alle kanter. Skyene grånet, føk over horisonten, fortere enn hun husket. Båten kom skjevt inn i noen av bølgene, det ristet i hele kroppen, hun strevde med å holde øynene åpne i vinden. Det første lynet glimtet over en av holmene. Hun la hodet på siden, knep fingrene rundt styret, økte farten. Tordenen buldret et sted der oppe, det hvite huset kom stadig nærmere. Hun så det helt klart nå.

Så var lyden og lyset rundt henne, samtidig, i perfekt samspill, smøg seg inntil henne som en slangekropp, strammet rundt brystkassen og hoftene, la seg som et kaldt drag over hjertet. Nå skrek det i ørene, ansiktet var vått og sved. Hun økte farten enda mer, kjente navlen mot korsryggen, og sakte, bestemt mistet hun balansen, kjente fallet i alle celler, i blodet, og hun lot det skje.

11.

– Så lenge du flytter belastningen over på noen andre blir du ikke voksen.

– Selv om jeg søker trøst og bekreftelse er det lite igjen av barnet i meg. Eller kanskje ikke. Men jeg vil ikke ta spranget, jeg holder fast ved mellomheten.

– Hvor lenge?

– Til jeg blir tvunget uti.

Hun hadde prøvd. Sagt at kanskje ambivalensen var en forutsetning for å skape. At ubalansen som var en nødvendig følge av å alltid vakle mellom to ståsteder var noe positivt nettopp fordi man ikke var for langt bak eller frem, fordi man var helt avhengig av å beholde en sterk kjerne, en kropp som kunne bevege seg fortere, gå opp på tåhev når det skulle være.

De hadde sett vekk. Henrik skrøt av desserten, Kari smilte, og så kom regnbygen. Den sterkeste på lenge.

10.

De hadde vært her lenge. Hun hadde mistet tellingen, timende skled umerkelig forbi i sin utilstrekkelighet, fattige på inntrykk. Molly var fanget i kjedsomhetens spindelvev, fortapt i en sommerverden der ingenting skjedde, ingenting av betydning for henne i alle fall. Det var som om hun gled inn og ut av en drømmeløs søvn, der inntrykk aldri lot seg materialisere i bilder eller begrep, der alt kjentes uviktig.

Hun som kunne så mange språk hadde med ett så få ord til rådighet. Kroppen kjentes hoven av alt som vokste i henne og prøvde å tvinge seg ut. Den bittersøte smaken kom tilbake i jevne bølger.

9.

Kjedsomheten bredte seg over henne som et varmt teppe som på gode dager kunne oppfattes som ro eller til og med sjelefred. Samtalene skled forbi henne, hun tok seg i å la blikket gli over den grå sjøen som kruset seg i regnet, det store speilet i gangen, undre seg over hvem som hadde pustet og følt mellom disse veggene tidligere.

Ordene angikk ikke henne lenger. Hun observerte dem heller, som gjennomsiktige bobler av konsonanter og vokaler uten substans. Hennes egne ord hang ikke sammen, det var lang avstand mellom dem. De kom saktere enn vanlig, stillheten var det hun oppsøkte, som for å se sin egen skyldfølelse.

Så nektet hun kanskje å gi slipp på sin barndom. Men var ikke det forståelig hvis det voksne livet ikke var annet enn denne ustanselige ordflommen uten tyngde, lange middager uten et eneste høydepunkt, balanse, tomhet, stillstand. Himmelen hadde aldri vært så lang unna som nå.

8.

Bringebærsmaken bredte seg i munnen hennes mens regnet trommet på ruten. De italienske bokstavene på rødvinsflasken danset, bølget opp og ned. Sebastian strøk henne lett over hånden, tilfredsheten var der igjen, sterkere enn på mange dager. Hun ble varm av blikket hans, lett og rolig og sikker. Hun ville bli.

7.

Hun lengtet til huset på den andre siden. Hun ville lene seg mot den hvite veggen, plante høye fiolette blomster og lavendel i hagen hun forestilte seg på baksiden, sitte i døråpningen med kaffekoppen, være verken ute eller inne. I det huset var alle veggene helt hvite. Alle møblene også. Men det var ikke ensformig, for også hvitt kunne ha nyanser. Hvitkalket, kremhvitt, elfenben. Som prestekrager, seil eller lin.

6.

Ordene. De var der alltid, strømmet ut av hennes munn som insekter. Rommet ble fylt opp av sverm etter sverm, svart av de ubrukelige, unyttige ordene, det hverdagslige, trivielle i en ustanselig strøm som innhyllet Molly i en tåke, gjorde henne sliten og trett på samme tid. Så stoppet det brått når hun forsøkte å snakke direkte til henne. Da spratt det opp en usynlig vegg som ordene slo mot og falt, la seg ned ved Mollys bein, skled nedover den glatte gjennomsiktige veggen, ble flate speilbilder av Kari, som stod på den andre siden og skiftet tema, flyttet oppmerksomheten, nektet å forstå.

Men nå var det en varmende mildhet og medlidenhet som kom over henne. For i kveld var Kari stille, usikker, det var et slør som hadde falt av ansiktet og avslørte en betryggende sårbarhet, og Molly visste ikke om det hadde skjedd noe med Kari eller henne eller begge, nøyaktig hvor forandringen hadde inntruffet.

For hun hadde ikke vært lett hun heller, hun hadde forventninger, en egen agenda, noe hun måtte bevise for seg selv og omverdenen. Det var det som hadde skjøvet henne mot Henrik, det og kjedsomheten, for han var ikke en mann hun ville ofret et øyeblikk av sin oppmerksomhet hjemme i byen. Det var kanskje huden hans i kombinasjon med saltvann og sol, øynene som ble smale i lyset, pupillene som mørknet etter det fjerde glasset med vin. Det var en lett, uforpliktende tiltrekning. Stille spenning som dyttet henne gjennom sommerdagene. Tanker hun aldri tillot seg å tenke ferdig, ufullførte fantasier som vugget i hennes solbrente kropp, vekket små smil og lette sukk, men aldri noe mer.

5.

Hun kjente den late sommerkvelden spre seg i hele kroppen, utvide ribbeina, lungene, legge seg som et silkebånd over pannen, som et rensende lag av salt over huden. Hun fornemmet en bølge av sympati mot Kari nå, så med mildhet på dukkeansiktet hun alt for lett hadde avfeid som uinteressant.

Det var aldri stille rundt Kari. Tikkingen fra klokken, radioen som alltid stod på. Molly måtte streve med å høre sine egne tanker. Og ordene som spratt ut av henne, som kun stanset hvis Molly spurte et spørsmål, gav et svar som unnvek forventningen, eller vred seg unna ord som marengs, sukkererter eller porselen.

Men så lyttet hun til jazz. Det var overraskende, vitnet om at det kanskje foregikk noe mer bak det søte smilet og de blonde lokkene enn Molly ante. Men hun kunne ikke snakke om det heller. Den ordløse musikken forstod hun, eller bare tok den inn over seg uten behov for noe mer. Stillheten forble fienden.

4.

Sorgen kom ut om natten. Som et husdyr kom den krypende og la seg inntil henne, gjorde at hun ble varm og øm og nærmest glemte å puste. Hun savnet noe som kanskje kunne kalles trøst. Det å bli trøstet slik man bare kunne bli av sine foreldre, en trøst som varte og lot henne konsentrere seg fullt og helt om andre ting. Nå var sorgen like uforutsigbar som angsten, trofast som en skygge.

3.

Solskinnet var der oftere enn de hadde ventet, det stekte og brant mellom de dyrebare vindpustene som rykket gjennom skogen i ujevne drag.

Fisken var kald og glatt, det tok en stund før hun tvang seg til å ta i den for å kaste den i bøtten han hadde bommet på. Sølvfiskene glitret i det svarte tynne garnet, så knivbladet, blodet, dunket mot båtgolvet. Kvalmen steg opp i henne, men også den lett, uforpliktende, uten å kalle til handling. Hun la seg tilbake og nøt enkelheten i samværet mot et felles mål, der begge hadde sin klart definerte posisjon og rolle, der det ikke var relasjonen som stod i fokus.

2.

De var ute i båten. Han dro garnet, hun styrte. Hun var ikke båtvant, hennes somre hadde aldri vært forbundet med havet før hun møtte ham. De eneste ordene som lød mellom dem var derfor ”sett den i fri”, ”revers”, ”fremover, bare litt”. Det var godt sånn, en direkte kommunikasjon, rettet mot et konkret formål, så annerledes enn det vanligvis var med henne. Molly klarte ikke å konstatere om det var ro eller uro som drev ham nå, Sebastian med de lyse øynene, mannen hun hadde giftet seg med. Hun etterlignet tausheten hun så mellom ham og Henrik, stillheten som så ut til å fungere så mye bedre enn de prøvende, haltende, uferdige samtalene mellom henne og Kari.

Kari var en av de kvinnene som hadde morsrollen i seg hele livet, som noe som bare ventet på å få utfolde seg, som aldeles ikke kunne bli tilfredstilt og mettet av bare et barn. De runde, myke bevegelsene bar i seg løftet om å finne ro, sikkerheten på hva som var meningen som skremte Molly med sin selvfølgelighet. Men det var fint, tenkte hun, at noen kunne være så sikker. På riktigheten av sine valg, tilfredsstillelsen i det som ventet, på sin evne til å takle det som skulle komme.