Kjedsomheten bredte seg over henne som et varmt teppe som på gode dager kunne oppfattes som ro eller til og med sjelefred. Samtalene skled forbi henne, hun tok seg i å la blikket gli over den grå sjøen som kruset seg i regnet, det store speilet i gangen, undre seg over hvem som hadde pustet og følt mellom disse veggene tidligere.
Ordene angikk ikke henne lenger. Hun observerte dem heller, som gjennomsiktige bobler av konsonanter og vokaler uten substans. Hennes egne ord hang ikke sammen, det var lang avstand mellom dem. De kom saktere enn vanlig, stillheten var det hun oppsøkte, som for å se sin egen skyldfølelse.
Så nektet hun kanskje å gi slipp på sin barndom. Men var ikke det forståelig hvis det voksne livet ikke var annet enn denne ustanselige ordflommen uten tyngde, lange middager uten et eneste høydepunkt, balanse, tomhet, stillstand. Himmelen hadde aldri vært så lang unna som nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar