De var ute i båten. Han dro garnet, hun styrte. Hun var ikke båtvant, hennes somre hadde aldri vært forbundet med havet før hun møtte ham. De eneste ordene som lød mellom dem var derfor ”sett den i fri”, ”revers”, ”fremover, bare litt”. Det var godt sånn, en direkte kommunikasjon, rettet mot et konkret formål, så annerledes enn det vanligvis var med henne. Molly klarte ikke å konstatere om det var ro eller uro som drev ham nå, Sebastian med de lyse øynene, mannen hun hadde giftet seg med. Hun etterlignet tausheten hun så mellom ham og Henrik, stillheten som så ut til å fungere så mye bedre enn de prøvende, haltende, uferdige samtalene mellom henne og Kari.
Kari var en av de kvinnene som hadde morsrollen i seg hele livet, som noe som bare ventet på å få utfolde seg, som aldeles ikke kunne bli tilfredstilt og mettet av bare et barn. De runde, myke bevegelsene bar i seg løftet om å finne ro, sikkerheten på hva som var meningen som skremte Molly med sin selvfølgelighet. Men det var fint, tenkte hun, at noen kunne være så sikker. På riktigheten av sine valg, tilfredsstillelsen i det som ventet, på sin evne til å takle det som skulle komme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar