søndag 28. februar 2010

Iskald skjønnhet

Kunstløp. Den andre av mine favorittsportsgrener, og her er forbindelsen med dansen lettere å trekke. Men konkurranseaspektet er tydeligere, isen øker farten, gjør det hele mer flytende, intenst, sterkt.

Det er en idrett fylt med solister, kostymer, musikkvalg som spenner fra Jimi Hendrix til Paso Doble, roller som varierer mellom tolkninger av An American in Paris og The Phantom of The Opera. Det er pels og paljetter, silke og fjær. Rene skjær, axel, lutz og salkov, triple og kvadruple svev.

Dette er dansekunstnere med iskaldt vinnerinstinkt. Vintersportens aristokrati.

torsdag 25. februar 2010

onsdag 24. februar 2010

The Winner Takes It All

Det begynte i 1994. Med Johann Olav Koss, tett etterfulgt av Thomas Alsgaard (jeg så helt bort fra de tett sammenvokste øyenbrynene og fokuserte på hans umiskjennelige likhet med en varulv) og deretter Espen Bredesen, der hans OL-gren må ha vært en medvirkende årsak. Min fascinasjon med vinneren. Han som presser seg til det ytterste, som møter forventningene og overgår dem, som i kraft av sin prestasjon og vilje blir symbolet for en nasjon.

Og nå Petter. Den atypiske norske idrettsmann, verdens dårligste taper og vinner i samme person, mannen som lar både nederlaget og suksessen gå ham til hodet. Han som ikke verdiger menneskene rundt seg et blikk etter tapet, og som inntar tronen sekundet etter seieren, som om han aldri hadde forlatt den.

Jeg liker det. Det lett arrogante blikket, de lite overveide replikkene, den umodne tausheten. Tanken om at sølvet går til "the first loser", om at "failure is not an option", og at man ikke kom for å delta, men for å vinne. Jeg liker det usportslige, det barnslige, det unyanserte. For akkurat der og da er det bare en ting som betyr noe. Det finnes ikke gråsoner, refleksjoner eller valg, det er ikke tid til regler eller hensyn.

Og jeg lar meg fascinere, gang på gang. Av de som satser alt, og vinner. For enhver pris.

tirsdag 23. februar 2010

Isslottet

Tilbake i et land som overrasker med sin skjønnhet, kjølig og uutgrunnelig.
Lys og hardhet i konturene. Jeg er hjemme.






søndag 21. februar 2010

fredag 19. februar 2010

Flerstemt

"What is translation? On a platter
A poet's pale and glaring head,
A parrot's screech, a monkey's chatter,
And profanation of the dead."
Vladimir Nabokov

torsdag 18. februar 2010

tirsdag 16. februar 2010

Cavalese

Og her fortsetter det italienske eventyret. Med litt sol, og litt skygge, i fortid og nåtid. Mitt og andres blikk i en evig sammenblanding, en evig uro.





mandag 15. februar 2010

Sølvfuglen

Adam Małysz har vunnet sin første sølvmedalje i dette vinter OL, og jeg venter spent på fortsettelsen.

Min fascinasjon med skihoppsporten begynte nokså plutselig. Jeg velger å tro at den er en fortsettelse av min kjærlighet til balletten, da disse for meg handler om mye av det samme. Det er flukten fra det jordiske, drømmen om å fly virkeliggjort. Skihoppere og dansere, disse spinkle, skjøre vesener, sylfider, alver, forvillet hit fra åndeverden, på en evig søken etter perfeksjon og balanse.

De er aldri bedre enn sin siste forestilling og sitt siste hopp. De gjør det tilsynelatende umulige. De må finne den perfekte balansen mellom kraft og tillit, mellom intensjon og overgivelse, oppnå den høyeste konsentrasjon uten å henfalle til anspent vilje, frigjøre sin kreativitet uten å glemme teknikk.

Likevel synes skihopp å være litt mer barmhjertig. For her kan de komme tilbake, de gamle, de man trodde hadde takket for seg. Nettopp de kan gjenfinne perfeksjonen i øyeblikket som gjelder, slippe og samtidig holde fast. Finne tilbake til det perfekte svevet, og gi oss andre håp.

søndag 14. februar 2010

fredag 12. februar 2010

A kiss could've killed me

Carte Blanche Nynorsk på Dansens Hus. Jeg strever med denne forestillingen. Koreografiene motarbeider meg, de lar seg vanskelig gjøre om til noe meningsgivende, og til slutt må jeg bare lene meg tilbake og la de ta meg inn i det ordløse. 

Borboleta er vakker, jeg liker blandingen av det lette, feminine, gjennomsiktige med noe svært sterkt og fysisk som alltid slår meg når jeg ser danserne fra Carte Blanche. Det er noe irregulært, assymetrisk, menneskelig med disse kroppene, og på et vis forstyrrer det meg litt: jeg ender opp med å være mer interessert i deres personligheter enn i koreografien. 

Fallen behind me for tre kvinnelige dansere gir et inntrykk av noe ufullført. Det er en fantastisk trio i midten av denne koreografien, men gjennom resten lar jeg meg igjen prege av min personlige situasjon denne kvelden, mye mer enn av det kunstneriske inntrykket. Jeg ser denne forestillingen med tre kvinner som på forskjellige vis spiller og har spilt viktige roller i mitt liv, og jeg ser koreografien som en bevegelse hjemover, til det tapte, som det bare kan gjenfinnes smuler av i møter med mennesker som er uløselig forbundet med vår fortid.  

Horisontale plan begynner med det tilfeldige, med en scene som fortsatt ikke er klar, med dansere som er i interaksjon med publikum, som er hverdagslige i både klær og mimikk. Scout Nibletts Nevada er vellykket bakgrunn: "Put on that suit and lend me that costume. Put on that suit, get in my car". Bevegelsene er interessante og overraskende, symmetrien og bruddene er kraftfulle. Og så kommer den siste sangen, Kiss med Scout Niblett igjen. Og nå er jeg med. Jeg er dratt inn i illusjonen, kanskje nettopp fordi det er nå dansen som form blir til 'virkelig' dans, og det er denne virkeligheten på scenen som slår meg som noe sant. 

Dette er som med bekjentskapen som ikke kommer til sin rett ved første inntrykk, som med mennesket man ikke fester seg ved, men som sakte glir nærmere og nærmere. Og plutselig er jeg der, i det slitne lokalet, når siste sang toner ut og parene klamrer seg til hverandre, som om dette var det eneste som kunne gi en slags tilfredstillelse og mening. Jeg forstår, jeg fascineres, jeg er nærmest litt forelsket. Det er kanskje bare sangen, men det er en annen historie.  

"A kiss could've killed me,
If it were not for the rain."

onsdag 10. februar 2010

Venezia, sett av min mor





Her er den mystiske, fortryllende, magiske byen igjen, denne gangen sett gjennom min mammas øyne.
Jeg er fylt av beundring for hennes blikk, og evig takknemlig for at hun alltid har sett meg.

mandag 8. februar 2010

Sannhetens voktere





"Tungt lastet, med vann opp til ripen, gled båtene forbi. Med en surklende lyd dukket de opp av tåken, pløyde gjennom bølgene og forsvant igjen i den hvite disen. Rake og urørlige stod rormennene i hekken. Med hånden på rorpinnen skuet de uavbrutt fremover, hver og en et symbol på sannhetens voktere (...)"
Sebald, Vertigo

fredag 5. februar 2010

Noe direkte teatralsk obskønt





"Går du inn i det indre av denne byen, vet du aldri hva det neste som møter deg blir, eller hvem du blir sett av i neste øyeblikk. Ikke før dukker noen opp, før han forlater scenen igjen gjennom en annen utgang. Disse korte eksposisjonene har noe direkte teatralsk obskønt over seg, og minner samtidig litt om en sammensvergelse som man blir trukket inn i, uspurt, og uten å ville det."
Sebald, Vertigo

tirsdag 2. februar 2010