The Winner Takes It All

Det begynte i 1994. Med Johann Olav Koss, tett etterfulgt av Thomas Alsgaard (jeg så helt bort fra de tett sammenvokste øyenbrynene og fokuserte på hans umiskjennelige likhet med en varulv) og deretter Espen Bredesen, der hans OL-gren må ha vært en medvirkende årsak. Min fascinasjon med vinneren. Han som presser seg til det ytterste, som møter forventningene og overgår dem, som i kraft av sin prestasjon og vilje blir symbolet for en nasjon.

Og nå Petter. Den atypiske norske idrettsmann, verdens dårligste taper og vinner i samme person, mannen som lar både nederlaget og suksessen gå ham til hodet. Han som ikke verdiger menneskene rundt seg et blikk etter tapet, og som inntar tronen sekundet etter seieren, som om han aldri hadde forlatt den.

Jeg liker det. Det lett arrogante blikket, de lite overveide replikkene, den umodne tausheten. Tanken om at sølvet går til "the first loser", om at "failure is not an option", og at man ikke kom for å delta, men for å vinne. Jeg liker det usportslige, det barnslige, det unyanserte. For akkurat der og da er det bare en ting som betyr noe. Det finnes ikke gråsoner, refleksjoner eller valg, det er ikke tid til regler eller hensyn.

Og jeg lar meg fascinere, gang på gang. Av de som satser alt, og vinner. For enhver pris.