Sølvfuglen

Adam Małysz har vunnet sin første sølvmedalje i dette vinter OL, og jeg venter spent på fortsettelsen.

Min fascinasjon med skihoppsporten begynte nokså plutselig. Jeg velger å tro at den er en fortsettelse av min kjærlighet til balletten, da disse for meg handler om mye av det samme. Det er flukten fra det jordiske, drømmen om å fly virkeliggjort. Skihoppere og dansere, disse spinkle, skjøre vesener, sylfider, alver, forvillet hit fra åndeverden, på en evig søken etter perfeksjon og balanse.

De er aldri bedre enn sin siste forestilling og sitt siste hopp. De gjør det tilsynelatende umulige. De må finne den perfekte balansen mellom kraft og tillit, mellom intensjon og overgivelse, oppnå den høyeste konsentrasjon uten å henfalle til anspent vilje, frigjøre sin kreativitet uten å glemme teknikk.

Likevel synes skihopp å være litt mer barmhjertig. For her kan de komme tilbake, de gamle, de man trodde hadde takket for seg. Nettopp de kan gjenfinne perfeksjonen i øyeblikket som gjelder, slippe og samtidig holde fast. Finne tilbake til det perfekte svevet, og gi oss andre håp.