lørdag 30. januar 2010

Central Park





Jeg leser andres beretninger om denne byen, men sikkerheten av å ha forstått uteblir. Ånden av byen lusker i bakgatene av min underbevissthet, men den klarer ikke helt å treffe døren til bevisstheten. Den er likevel vakker, kanskje nettopp på grunn av sin flyktighet.

onsdag 27. januar 2010

"Truet av sin ikkeværen"

Hans sanser var store som båter, lasteskip som fløt rundt på jakt etter inntrykk, umettelige, utemmelige, hensynsløse når de fant et objekt. Lenge hadde han vært en parasitt som fråtset i andres livshistorier. Han lot disse bli vevd inn i hans eget liv med en virkelighetsgrad som oversteg alt han selv hadde opplevd.

Det å være blottet for forestillingsevne er langt fra en ulempe. Det synes snarere en stor fordel å kun ha øye for det nødvendige, essensielle, det som er fargelagt med markørpenn i hver menneskeskjebne. Han hadde styrken av et fantasiløst virke og dro inn sine frukter av tålmodig observasjon av øyeblikk, uten tanke for hva som eventuelt kunne forårsaket de eller kunne komme til å følge i kjølvannet.

Der han egentlig kom fra var konturene for ujevne, fargene for skarpe og lyset for sjeldent. Somrenes himler var skittenhvite, bladene danset altfor fort til rytmer han ikke kunne høre, fjorden avslørte en gråhet i mellom det krystallklare. Han savnet et lys å forsvinne inn i.

søndag 24. januar 2010

torsdag 21. januar 2010

"En nykommer fra kroppens dyp"

Han var en emigrant på flere plan, langt nok fra fedrelandet til å kunne være så nasjonalistisk som bare hjertet begjæret, uten å ha den helt store historiske bakgrunn og legimitet for en slik nasjonalisme. Hans frivillige eksil gjorde den til en viss grad mulig likevel, selv om emigrasjon ikke lenger eksisterte i den grad den kunne forekomme før.

Hectors sjel var en emigrant i hans egen kropp. Den hadde ingen røtter, ingenting som tilsa at den skulle være der og ikke et annet sted, ingenting som holdt den i noe som helst grep. Og som enhver emigrant kunne den aldri tenke på sitt fødested uten en viss bitterhet og lengsel, og en følelse av uoppnåelighet som følger med alle sanne ting.

Samtidig var han fylt med en slags beundring for de som klarte å leve litt på siden av kjernen, som ikke følte en slik trang til å oppholde seg der pulsen slo sterkest, som hadde en sterk nok livslyst til å slippe å måtte få den bekreftet hele tiden.

mandag 18. januar 2010

Winter Wonderland






Bleecker Street. Befriende letthet, plastsommerfugler til å henge på vinduene, cupcakes med rosa og lilla glasur. Gyldenhet i luften, lukten av brente mandler. Og snø.

fredag 15. januar 2010

Skyskrapervandrere

Hector
Hector våknet trett. Nattetimene var fylt med unødvendig drømmeinnhold, tankene stanget mot hjernebarken og etterlot tomhet, utfylt av irritasjon på noen få steder.

I morgenlyset sprang han ned trappene og praiet en taxi, med ett overbevist om at dette fikk gjøre nytten som hans siste kjøretur. Rolig ventet han til den satte opp farten, kastet et siste blikk på sjåførens hvite hår, og dro i dørhåndtaket.

Men asfalten rispet ikke opp huden. Skuffet konstaterte han en forslått skulder og antydning til hodepine. Det var tidlig søndagsmorgen, veien var nesten tom. Med et sukk reiste han seg opp og bestemte seg for å spasere mot 5th avenue.

tirsdag 12. januar 2010

New York, New York





Den nøyaktig planlagte by, der de fleste gatene er rette, der bygninger for det meste er firkantede, der trafikken går kun en vei. Men det finnes pusterom, steder der tilfeldigheten tar kontroll, ujevne bygninger med rustende branntrapper, gater som har navn i stedet for nummer.

Byen jeg besøkte i 2001 legger seg oppå den jeg besøker nå, de sammenflettes og gjennomsyres av hverandre. Jeg husker plutselig historien om Hector fra Fresh Pond Road, den naive, umodne, svært så ufullkomne, men likevel på en merkelig måte sanne "Skyskrapervandrere". Jeg vil tilbake dit.

søndag 10. januar 2010

Litt mer jul, glitter og stas




Og takk til min kjære mamma,
for bildene, og for at hun aldri blir lei av å ta bilder.

fredag 8. januar 2010

Jul, jul, strålende jul...




Og det er unektelig med en viss vemodighet jeg innser at den er over,
og at den varer kortere og kortere for hvert år.