Hvor ble det av Dawson?

For det er utvilsomt noe med Marilyn. Jeg vet ikke om det skyldes det faktum at denne filmen viser henne som sårbar, vimsete og rett slett veldig psykisk ustabil, noe som gjør at jeg umiddelbart identifiserer meg med henne (jeg er stygt redd for at svaret faktisk er så enkelt, men la oss late som om jeg er litt mer kompleks enn det), eller om jeg bare har utrolig respekt for alle som klarer å benytte seg av det de har fått fra naturens side, det være seg intelligens, sangstemme eller hofter. Den foreløpige konklusjonen er at jeg er nysgjerrig på Marilyn, jeg synes hun er interessant fordi hun var så forbannet ulykkelig, og jeg er ikke lenger så sikker på at man gifter seg med en Jackie og ikke en Marilyn (eller for den saks skyld at det at man er en kvinne noen vil gifte seg med nødvendigvis er noe kvalitetsstempel eller noe man skal være så altfor stolt av. Sånn kjære feminister, der fikk dere den).

Bare helt til slutt vil jeg gjøre dere oppmerksomme på en liten kuriositet: Marilyn spilles av Michelle Williams, henne vi alle kjenner som den blonde, hotte baben Jen Lindley i Dawson's Creek, mens Katie Holmes (som vi alle selvfølgelig husker som mørkhårede, supersmarte Joey i den samme serien) spiller Jackie i en serie om The Kennedys. Dette kan neppe være tilfeldig, er uhyre interessant med tanke på hvor like karakterene de begynte sin karriere med er nettopp Jackie og Marilyn, vekker igjen mange spørsmål om hvor avgjørende utseendet (og kanskje i dette tilfelle særlig hårfargen) egentlig er, og ikke minst spørsmålet: Hvor er det blitt av guttene fra Dawson's Creek? Hvordan har det gått med Dawson og Pacey og han kjekke homofile broren til hun syke, tynne, var det Amy hun het? Anyone? Let me know hvis dere vet hvor de har blitt av, og ikke minst har noen teorier om hvorfor gutta ble en skammelig "one hit wonder", mens jentene kroner på stjernehimmelen og får tolke akk så legendariske skikkelser.

(Bildene er fortsatt fra Las Palmas, and guess what: fortsett obsessed med de slitte sydlandske veggene.)

Marilyn vs Jackie

Jeg begynner februar som jeg endte januar, med noen spørsmål som opptar meg og som jeg drister meg til å prøve å finne ut av rett for øynene på dere, kjære lesere. Neste punkt på agendaen (og noe jeg mener er en helt naturlig fortsettelse av "er zombiene de nye vampyrene / er englene de nye zombiene-debatten") er: Er Marilyn den nye Jackie?

Nå er det kanskje slik at dette er et spørsmål som er litt vanskeligere, ettersom det (ikke så vidt jeg vet i alle fall) ikke er helt klart om det er en konsensus om at den ene er bedre enn den andre. Ja, Jacqueline er super classy, super stylish, de ermeløse kjolene og store solbrillene will never go out of style, og med rette ble hun døpt "Her Elegance" av en eller annen designer, men det er ikke til å stikke under en stol at til tross (eller kanskje på grunn!?!) av alt dette var det Marilyn som kom på den geniale ideen om synge Happy Birthday Mr. President, og stjal showet både på det ene og på det andre plan. (Jeg kjenner at dette vekker så utrolig mange spørsmål av typen "Hva er det alle menn egenlig liker aller best selv om de anstrenger seg veldig for å overbevise omverdenen om noe helt annet, og i hvilken grad er det idiotisk av kvinner å forholde seg til dette som om det ikke var et faktum" som jeg dessverre ikke har tid til å gå nærmere inn på her, men vær tålmodige, vi vil nok komme til bunns i det også en vakker dag)

Undertegnede har alltid vært en stor fan av Jackie. Akkurat som i Shakira-Beyoncé debatten trodde jeg at saken var biff (Shakira selvfølgelig, hips don't lie!), og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt frasen "You don't marry a Marilyn, you marry a Jackie" og blafret med øyenvippene på en meget intellektuell måte, men etter å ha sett My week with Marilyn må jeg si at jeg er litt usikker. Vil gjerne høre deres synspunkter på dette, kjære lesere. To be continued ...

P.S. Tusen takk for bildene pappa, alle er fra gamlebyen i Las Palmas.

Angel

På den annen side er det noe som sier meg at hvis 2012 ender like dårlig som jeg og Mayaene frykter, er det mye mer sannsynelig at vi vil måtte forholde oss til zombier enn til vampyrer (ikke spør hvorfor jeg tror det, det er bare en fornemmelse jeg har). Hvis man ser det på den måten er jo veksten i zombiefilmer- og serier rett og slett en veldig nødvendig og didaktisk veldig riktig ting, vi burde se og lære, bli kjent med vår egen frykt og alt det der, og vips, så er vi plutselig tilbake i den menneskelige psykens uutgrunnelige univers og jeg kjenner at jeg blit interessert igjen.

Anyway, en annen venninne av meg, Ingela, mente at englene var både de nye vampyrene og de nye zombiene: Ungdomslitteraturen florerer visstnok av dødsengler, feministiske engler som dreper menn etc. Hvis dette er riktig, og det er i ferd med å skje en englevending i underholdningsfeltet (en annen ting som kan peke på dette er kritikken filmen My week with Marilyn har fått for å engleaktigegjøre Marilyn Monroes sex-appeal), tror jeg dette kan få vidtrekkende konsekvenser for et eller annet, som jeg vil se på nærmere på i neste måned. Jeg håper januar har vært strålende, og at februar blir enda bedre!

P.S. Her ser jeg at jeg ikke kommer unna uten å si et par ord om bildene. Det var en dark and stormy night ved vulkanen, fullmåne og greier, og vi kunne ikke dy oss for å ta en liten photosession ikke så helt løst inspirert av Jack Nicholsons geniale rolletolkning i Wolf, som happens to be pappas favorittfilm.

Vampires vs Zombies

Pico Bandama

Las Palmas

Puerto Mogan

Arguineguin

Dette har jeg altså diskutert med min venninne Janicke, og vi var begge enige om at selv om det tilsynelatende virker som om zombiene er i ferd med å overta rampelyset (j.f. The Walking Dead, World War Z), så stiller de liksom ikke helt i samme klasse som våre bleke, hoggtennede venner. For det første: De er SÅ mye mindre attraktive! De er ikke i nærheten av for eksempel Eric Northmans kjølige, skarpe, dødelige kjekkhet (men dette får meg igjen til å tenke på et annet spørsmål jeg vil komme inn på ved en annen anledning, nemlig det at Eric gikk inn i en slags zombie-tilstand i siste sesong av True Blood, og med dette mistet mye av sin Ericness og dermed enorme tiltrekningskraft, noe som forhåpentligvis vil resultere i en fruktbar diskusjon om det virkelig er slik at for kvinnen vil alltid personligheten være viktigere enn utseendet, eller rettere sagt: Personligheten er betingende for utseendet, paradoksalt nok også når det kommer til folk som er så usannsynelig kjekke som Alexander Skarsgård).

Uansett: Det er veldig mye mindre attraktivt med en zombie som bare er ute etter å spise hjernen din, enn med en vampyr som, ja, vil drikke blodet ditt, men samtidig er ekstremt kjekk, vet akkurat hvordan han skal se på deg for at du skal føle deg utvalgt (han kunne jo ha drukket blodet til hvem som helst andre, men han velger akkurat DEG), og vet nøyaktig hva han skal si for at du skal blottlegge halsen din og gi deg hen (med andre ord en situasjon som ikke er så veldig forskjellig fra en kveld ute på byen, hvis man er single vel å merke).

Som en meget løs konklusjon vil jeg foreslå følgende: Det som gjør vampyrskikkelsen så interessant som fiende er at i møte med den slåss vi først og fremst mot vårt eget begjær og lyst til å faktisk bli bitt, mens det er ingen som må komme og fortelle meg at det er noen som brenner etter å få hjernen sin spist av en zombie. Derfor må nødvendigvis de mellommenneskelige konfliktene i zombie-serier foregå uten at menneskene interagerer emosjonelt med zombiene, det er en klassisk "oss mot dem" problematikk (selv om jeg så at godeste Brad Pitt i traileren til World War Z prøvde seg på en kommentar av typen "but they are really us and we are like them", men jeg kjøper det ikke). Zombiene er og forblir en fiende som er utenfor oss, mens vampyrene fremfor alt setter fokus mot noe jeg mener er den verste fienden av dem alle, nemlig vår egen forstyrrede psyke.

Mata Hari

Bare for å fortsette litt på tanken fra forrige innlegg: Vi har allerede stadfestet at denne bloggen ikke er anywhere close to actual life og stedene jeg tilsynelatende befinner meg har ingenting å gjøre med min actual localization (dette er jo forresten veldig Mata Hari / hot østeuropeisk spion-like*, det kan jeg like).

Nå går jeg et skritt videre i dette høyst intrikate spillet med leseren (... drumroll ...): Bildene har ingenting med teksten å gjøre! Så kjære leser, mens du ser på vakre bilder av slitte sydlandske husvegger jeg har en aldri så liten obsession med, vil jeg gjerne drøfte noe som har opptatt meg i det siste, nemlig: Er zombiene de nye vampyrene? (Men nå har jeg dessverre ikke tid å skrive mer, så vi sier bare: to be continued...)

* Jeg skjønner at dere kanskje begynner å bli litt lei av disse tilleggsforklaringene, men se på dem som endnotes: Og vi vet jo alle innerst inne at det er ingen som gidder å lese endnotes. Oh please! I vår superhektiske inntrykksbombarderte hverdag er det så vidt vi tar oss tid til å la blikket gli ned på siden for å lese fotnotene. Anyway, Mata Hari var som kjent både danser og spion, hennes danseferdigheter var rett og slett en betingelse for hennes spionferdigheter, hun ganske enkelt razzle-dazzled them (noe som jeg vel ikke trenger å si er meget passende), og med hot østeuropeisk spion mener jeg noe a la Isabella Scorupco i en av de første Mission Impossible filmene. Sånn, da var det også oppklart.

Anywhere close to actual life

eller for å sitere en av mine absolutte favorittbloger Park & Cube: "If this blog ran anywhere close to actual life it might seem that I'm ringing in New Year from sun kissed Greece", eller i mitt tilfelle ikke noe mindre sun kissed, om enn kanskje litt mindre jet-set St. Brigida. Men sorry folkens, actual life har aldri vært en av mine sterke sider, og har da heller ikke vært et tema jeg finner spesielt interessant, annet enn som et meget løst utgangspunkt (et sted må man jo begynne en historie). Så jeg sier det en gang for alle: Denne blogen er ikke i nærheten av actual life, og har heller ikke noen aspirasjoner eller pretensjoner om å være det. Dere vil aldri vite nøyaktig hvor jeg befinner meg, eller om noe av det jeg skriver er ment seriøst. Men dette burde vel strengt tatt ikke komme som en overraskelse på noen. Let's face it, jeg er en 31 år gammel litteraturviter / mislykket danser som seriøst vurderte å skaffe meg visittkort med tittelen fashion-bloger/writer/it-girl/part-time-model. Actual life? Not my cup of tea.

Fore!

Gran Canaria, eller The Island som jeg liker å kalle den, her jeg har tilbragt akk så mange herlige uker, men aldri tidligere i januar. Det er utvilsomt noe veldig flott med kontrasten mellom snø, is og måkeskrik fra Akerselva, og det beroligende palmesuset, bare ispedd et par "Fore!"* fra spanjoler i uklanderlige antrekk og noen asiatiske (selvfølgelig) golf prodigys. Så jeg rusler rundt her på golfhotellet med det velklingende navnet Bandama, prøver å være så stille som mulig når jeg ser mennesker med køller og tar mye bilder av blomster i noe som må sies å være min favorittfargecombo i den botaniske verden (om enn ikke nødvendigvis i andre sammenhenger) nemlig det hedenske oransje og det sakrale lilla.

* Igjen, dette vet dere nok, men for sikkerhets skyld: "Fore!" er altså et varselrop i golf, noe spillere plikter å rope når den finnes den minste, jeg gjentar, den minste mulighet for at golfballen kan treffe en spiller eller en tilskuer.