onsdag 19. desember 2012

Mexico!

Neida, vi dro ikke til Mexico, ikke denne gangen. Men i Cartagena fikk vi plutselig skikkelig lyst på mexikansk mat, og spiste nesten alle våre måltider på en mexicansk restaurant i nabolaget, der de blant annet serverte hot tamale, hadde heftige rosa vegger, og stilfulle sombreroer til låns.  


tirsdag 18. desember 2012

Slappfisk

Denne sjøløven er i aller høyste grad levende, selv om det kanskje ikke akkurat virker sånn. Og den var langt fra den eneste vi møtte på Galápagos som var å finne i nettopp denne horisontale posituren. Konklusjon: Sjøløvene på disse øyene er mye slappere enn andre steder. Hvorfor? Jeg aner ikke, og så vidt jeg kan husker her ikke mr. D. nevnt dette med et ord i The Voyage of the Beagle. Merkelig. 


mandag 17. desember 2012

You lift me up

I Quito besøkte vi en katedral som minnet mistenkelig mye om Notre Dame, og som (i motsetning til sistnevnte) har stått uferdig i ca. to hundre år. The hubby hadde selvfølgelig ikke nok med å betrakte de flotte glassmaleriene, og så seg desperat om etter en utfordring. Valget falt denne gangen på kirketårnet ... To superbratte, skrøpelige stiger fikk meg til å få pustebesvær av skrekk, men etter mye gråt og tenners gnissel kom jeg meg også opp, og utsikten var selvfølgelig verdt det hele. Igjen takk til Polly, som får meg til å gjøre de merkeligste ting, som jeg faktisk sjeldent angrer på.    



søndag 16. desember 2012

Lama!

Vi tok mange bilder av lamaer (og dyr generelt) på denne turen, men tror dette må stikke av med prisen for det aller beste. Jeg føler virkelig Polly har fanget denne lamaens egenart og personlighet på en helt unik måte!


lørdag 15. desember 2012

Mr. Cool

For de av dere som lurte på om det er mulig å holde en liten lama på en kul, uanstrengt og mandig måte. Svaret er ja.






fredag 14. desember 2012

Pink Lima

Lima. Jeg ble, som dere kanskje husker, ikke sjarmert ved første møte, men de siste dagene bodde vi i Barranco, og det var virkelig ... rosa ... Et mini San Francisco, virkelig å anbefale hvis dere skal tilbringe noen dager i denne byen som makes London look like Lisbon.





torsdag 13. desember 2012

Blomsterbarn

Det første som skjedde da vi ankom Påskeøya, var at vi mottok disse flotte blomsterkransene. Usikker på hva slags blomst det er, men de var altså i høyeste grad levende, holdt seg ferske et par dager, og fargen får meg til å tro at det må være en type fuksia. Vil også benytte anledningen til å sende et stort kyss til min kjære hubby, som jeg i dag har vært gift med i fire år, og som fortsatt er den kjekkeste mannen jeg noen gang har møtt! 


onsdag 12. desember 2012

Pønguins

... Og i Santiago hadde de kanskje ikke så mye veggkunst, men det tok de igjen på fortauskunst ... 



tirsdag 11. desember 2012

Flamingoer med mer

I Valparaiso har de noen skikkelig kule grafittier (er det sånn det bøyes i flertall?). Gatekunst, grafitti, kall det hva dere vil, her er i alle fall noen eksempler: 





mandag 10. desember 2012

Chair

I Mendoza ble jeg uhyre fascinert, ja, nærmest fortryllet av en stol som stod under en vegg. Jeg vet ikke om det var den tomme stolen, skyggespillet på veggen, den okergule fargen eller rett og slett for mye Malbec, men her er i alle fall bildet, så kan dere selv avgjøre om det var noe å skrive hjem om.


søndag 9. desember 2012

Kaféliv

I Buenos Aires gikk vi overraskende mye på kafé. Overraskende, spør dere? Ja, tatt i betraktning at Polly egentlig hater kafélivet og at vi nesten aldri er å se på kafé i Oslo (og i alle fall ikke på samme kafé på samme tid med de samme menneskene) var det i alle fall overraskende for undertegnede. Men i Sør-Amerikas Paris hendte det altså titt og ofte at vi slentret inn på en kafé, bestilte vin eller kake, og koste oss med litt lett samtale og lesing av blader (mest det siste). Fun Fact: de fleste kafeene i B.A. insisterer på å servere kake og te på totalt mismatchede fat og kopper. Det er altså ingenting som synes å passe sammen, men på en merkelig måte gjør det nettopp det (altså passer sammen) likevel.   




lørdag 8. desember 2012

The Terminal

På vei tilbake fra Fernando tilbrakte vi nesten en hel natt på flyplassen i Recife, Tom Hanks i The Terminal-style. Det var slett ikke så verst, vi koste oss med hamburger og cola, jobbing, levende musikk (noe monotont, da de spilte variasjoner over The Girl From Ipanema cirka femten tusen ganger, men hey, hvor mange flyplasser byr egentlig på levende jazzmusikk), noen episoder av Luther (og for en serie det er, tusen takk for anbefalingen, Janicke!), og jeg prøvde til og med å sove på en av junk-food restaurantene, men ble kastet ut i halv tre-draget da de plutselig fant ut at de skulle vaske.




fredag 7. desember 2012

Frog

Den ene kvelden på Fernando begynte det plutselig å regne. Strømmen gikk, og da den kom tilbake satt det plutselig en enorm frosk midt på gulvet. Jeg forholdt meg litt forsiktig til dyret, men the hubby var selvfølgelig supertøff og gikk helt inntil for å ta dette flotte bildet.  


onsdag 5. desember 2012

Sleepless in Seattle

Ja, jeg vet at jeg garantert har brukt den tittelen før, og om ikke her, så i en hel rekke statusoppdateringer på facebook, men alliterasjon er så flott, og filmen er vel også ganske søt (jeg husker ikke helt, blander den alltid med You've got mail.) Og det er ikke sant engang, for tidsforskjellen fra Colombia er bare tre timer, og ikke ni, som vi vanligvis må slite med når vi flyr over dammen, så jeg sover som en stein om nettene. Uansett, vi har forlatt Sør-Amerika og har jobbet oss innover Nord-Amerika og er altså i Seattle. Veldig fint å slappe av noen dager her. Har egentlig ikke supermye interessant å fortelle, bare at dagene går med til lesing og juleshopping, og at alt er større (om ikke nødvendigvis) bedre i dette Amerika. Det  er jo allerede blitt desember, jeg kommer nok ikke til å kjøre noen adventskalender på bloggen i år, bare mimre litt tilbake til denne fantastiske reisen vi har vært på, og prøve å plukke ut et bilde fra hvert av stedene vi var på, som forhåpentligvis forteller dere noe spennende, kanskje morsomt og i alle fall nytt dere ikke allerede visste om denne turen.    


I Santa Teresa, Rio, var det en brasiliansk flue som insisterte på å være med på et bilde. 
Og jeg spiste is med champagnesmak. 

torsdag 29. november 2012

Mischka vs Wild

Galápagos! For et sted! Dette har virkelig vært turens ubestridelige høydepunkt og befester meg i min teori om at små, avsidesliggende øyer, evt. øygrupper er min nye ting. Ikke nok med det: Etter fem dagers nærkontakt med Isabelas, Fernandinas og Santa Cruz' (det var det vi rakk i denne omgang) enormt rike flora og fauna må jeg entusiastisk utbryte: Natur er det nye kultur! Jepp, naturen har slått kulturen ned i støvlene, jeg legger meg i støvet og prøver fortvilet å fylle de mange hullene i min naturvitenskapelige dannelse ved å pløye gjennom The Voyage of the Beagle og tidligere nevnte Origin of Species, og av dette klarer dere sikkert å dedusere dere frem til at dette virkelig har vært en life-altering experience for meg, den urbane, hippe, culture-vulturen, jeg er rett og slett blitt slått i bakken av Naturen, jeg digger den og har tenkt å tilbringe masse tid sammen med den i all overskuelig fremtid. Er ikke dette en unexpected twist, så vet ikke jeg!

Og som om ikke dette var nok, så har jeg - i mitt ønske om å komme nærmere inn på naturen og dyrelivet - også begynt å utforske havets dyp og rett og slett begynt med deep water snorkeling. Men la meg ta det fra begynnelsen. Hvordan kunne en slik forandring inntreffe? Hva er det med disse øyene som får meg (og andre sindige, distingverte engelskmenn) til å gå fra sans og samling og endre sitt syn på livet, universet og alt det andre?

Den 22. november gikk vil altså ombord Galápagos Legend, en relativt liten båt med plass til 100 passasjerer, men som disse fem dagene bare var litt over halvfull. Lugaren var veldig Moby Dick-aktig, med to smale, dog komfortable senger, to kuøyne og en liten TV som vi kun brukte til å se Galápagos-dokumentarer (blant annet den flotte BBC-produksjonen med stemmen til Tilda Swinton, The White Witch!). Det var så vidt vi rakk å kaste av oss sekkene før vi ble delt opp i grupper, og vi havnet selvfølgelig på den tøffeste av dem alle, nemlig Delfines. Av andre medlemmer kan jeg nevne en Californisk skjønnhet av en flyvertinne, en mexikansk posør som insisterte på å spille Prince of Tides på en fest til ære for Neptun, den britiske fotoentusiasten John som stakk av med førsteprisen i Legends fotokonkurranse, og en japansk familie som selvfølgelig gjorde det sykt bra på karaoke-kvelden (mammaen sang Norah Jones' Don't know why I didn't come, pappaen Elton Johns Sorry seems to be the hardest word, og eldstedatteren Kylie Minogues Come into my world). Anyway, ut bar det på vår første panga-ride (panga er bare et annet ord for dinghy, og for de av dere som ikke har seilt så mye, altså en gummibåt), sammen med vår meget søte naturalistguide Indira. Og disse ekskursjonene fortsatte, i båt og til fots, med våte og tørre landinger, i store og litt mindre bølger. Jeg klarer nok ikke å huske alle tingene vi traff på vår vei, men her er en liten smakebit: sjøløver, hav- og landskilpadder, diverse fuglearter jeg ikke har sjans til å huske navnet på, men som the hubby sikkert allerede har pugget, Mola Mola (en svær fisk med finner som en hai, men ellers rund, jovial og snill), en stk. hval ganske nært og flere noe lenger unna, gule, rosa og svarte iguanaer til havs og til lands, pingviner, flamingoer og flyvefisk.

Ikke nok med det: Jeg bestemte meg som sagt for å tøffe meg opp, tre på meg den et par nummer for store våtdrakten, ta på dykkermasken og svømmeføttene, og hoppe ut i det iskalde vannet for med egne øyne å se hva som skjuler seg ned i dypet. Fire ganger var jeg ute, jeg fikk nærkontakt med opptil flere skilpadder av den svømmende typen, så masse uidentifiserte flytende objekter (altså fisk jeg ikke kan navnet på), to sjøløver, bakenden på en superrask pingvin og nedre halvpart av en svømmende iguana. Jeg ble riktignok våt (shocker!) og kald (mye på grunn av den f... Humboldt-strømmen som herjer på disse kanter juni til desember), men det fristet absolutt til gjentagelse, med andre ord: Jeg kan stolt melde om at jeg har funnet meg et nytt element å boltre meg i. Ja, kjære lesere, det er uendelig mye mer å fortelle, men det får vi ta i private sessions med bildevisning og undertegnede som demonstrerer sine nyervervede snorkle-moves. Foreløpig sier jeg bare: Dra til Galápagos, og du vil aldri bli den samme igjen!            

tirsdag 27. november 2012

Internot

Noen av dere søtinger har uttrykt deres bekymring de gangene det går et par dager uten livstegn fra undertegnede, det være seg på denne bloggen, facebook, instagram eller what not. De gangene det skjer skyldes det som regel ikke at noe er galt eller at jeg ikke har lyst å gi livstegn fra meg, men rett og slett ustabilt internett, eller som jeg liker å kalle det: internot. Og når jeg er på nettet føler jeg også ofte et behov for å gjøre noe fornuftig, altså jobbe, og da må altså denne pleingen av sosiale media komme litt på andre plass, selv om det egentlig er det jeg liker aller best.

Jeg må fatte meg i korthet i dag også, da jeg har kjøpt meg noen dyre minutter med nettilgang og fred på businessloungen på Quito Airport. So here goes: Vi er tilbake fra noen helt fantastiske dager på Galápagos, det kommer selvfølgelig minst et helt innlegg viet til dette, men jeg kan bare røpe at det virkelig er noe av det kuleste jeg noen gang har opplevd, og jeg er såpass frelst at jeg faktisk har tenkt å tette noen virkelig store hull i min allmenndannelse de neste par dagene og fordype meg i The Origin of Species. Nå bærer det videre til Panama og deretter Cartagena, der finner jeg forhåpentligvis en internettbule og kan fortelle dere om de fantastiske øyene mens jeg drikker en Painkiller eller til nøds en Pina Colada. Hasta luego!  

søndag 25. november 2012

What did I wear


Bare en liten rettelse til forrige innlegg: Det er altfor sterkt å si at det å reise ut med det formål å redde verden og / eller finne seg selv er idiotisk. Det jeg mente var at det kan oppfattes som et lite lurt karrieretrekk eller eventuelt som bortkastet tid og penger. Og en ting til av det litt mer seriøse slaget før jeg ramler ned i overfladiskheten: Det jeg sitter igjen med etter åtte uker on the road kan kanskje best oppsummeres med tittelen på en av de beste sangene fra Gershwins operamusical Porgy and Bess: «It ain’t necessarily so». Dette gjelder selvfølgelig alt jeg hittil hadde trodd om livet, verden, universet og alt det andre.

Ok, vi må ikke glemme at dette først og fremst er en fashionblogg, og det er nok veldig mange av dere der ute som lurer på hvordan i alle dager en fashionista som undertegnede klarer å reise rundt med kun håndbaggasje i nærmere tre måneder. Aller først (bilde nr. 1) vil jeg introdusere min faste følgesvenn på turen: Tiny Tim, som på grunn av sin nydelige grønnfarge er blitt oppkalt etter den lille sykelige frosken i Muppets Christmas Carol. Og på bilde nr. 2 ser dere den nøye utvalgte kolleksjonen jeg har tatt med meg. Og til alle dere aspirerende globetrotters der ute kommer det herved par råd.
1. Ta med kjoler, ikke skjørt. Med kjoler har dere mange flere variasjonsmuligheter. Dersom dere blir lei av de to-tre kjolene dere har fått plass til, så er det bare å slenge en topp, t-skjorte eller genser over, og vips, dere har et helt nytt skjørtbasert antrekk.
2. La Manoloene stå igjen hjemme. Og (dette kommer nok som et større sjokk) gjør det samme med Conversene. Ja, jeg er fullstendig klar over at det er ingenting som får opp kulhetsfaktoren i et antrekk like mye opp som et par Converse, men det får bare være. Joggesko is the shit, både når det kommer til komfort og … vel, let’s face it, bare når det kommer til komfort. Men så lenge jeg kommer meg opp og ned fra Macchu Piccu og fortsatt har energi til å danse på bordet på Paddys Bar i Cuzco på en og samme dag, så får det heller være at looken som helhet er noe som kunne sklidd inn i en hvilken som helst Seinfeld-episode.
3. Ta med flanellskjorten. Med den kan du dress down den lange kjolen, dress up denimshortsen, og i det hele tatt gi ethvert antrekk et snev av den sexy tømmerhogger-looken vi alle higer etter. Neida. Joda. Men fra spøk til alvor, den er superanvendelig, myk og god, deilig både i varmt og kaldt vær, og gir deg den uanstrengte devil may care-looken vi alle gjerne vil ha, enten vi springer rundt og gjør ærender downtown Buenos Aires, eller nyter en sen Aqua de Coco på Copacabana.


       

torsdag 22. november 2012

We're in this together

Nå har vi altså vært på tur i nærmere to måneder, og det er på tide med en liten oppsummering. En ting jeg har tenkt en del på er hvorfor man egentlig velger å reise. Jeg tror ikke jeg hadde noen helt bestemte grunner (av typen «Nå må jeg se å komme meg vekk fordi de har skønt at jeg egentlig er en spion»), men etterhvert som ukene har gått har jeg i alle fall begynt å se noen av de klare fordelene ved å være ute på reisefot.

For det første presser det noe klisjébefengte ordet «perspektiv» seg på. Det kjennes kleint å skrive at perspektivet mitt er blitt utvidet, men ikke desto mindre er det på en måte akkurat det som har skjedd. Reisen, den geografiske forflytningen fra det kjente og trygge, påtvinger oss et nytt perspektiv, enten vi vil det eller ikke. Det har skjedd nesten umerkelig og jeg kan ikke sette fingeren på det nøyaktige tidspunktet jeg sluttet å se Kveldsnytt på NRK Nett-TV og lese VG-nett, men plutselig er det som om en del ting der hjemme har fjernet seg. Og jeg mener på ingen måte alt, men kanskje nettopp de mest unødvendige mønstrene og uvanene jeg egentlig helst skulle vært foruten. Ting renskes bort og blir på en eller annen måte klarere (noe som dessverre på ingen måte kan sies om dette blogginnlegget, men hear me out, kanskje det finnes en eller annen perle i alt dette vrøvlet). En annen ting er at man får en slags følelse av fellesskap. Igjen klisjé-alarm, men la meg forklare nærmere. Etterhvert som vi reiser fra land til land og ser hvordan folk lever de forskjellige stedene, får jeg denne følelsen av at livet, i alt sitt mangfold, egentlig overalt handler om det samme, vi sliter alle med og gleder oss over de samme tingene, en følelse som jeg best kan beskrive som «we're in this together». Og en siste ting: Toget fra Macchu Piccu hadde et mye mer interrailpreg, med unge, litt skitne, slitne mennesker, snakkesalige, naive, ganske umodne. Og på en eller annen merkelig måte gav denne tre timer lange togturen - i grelt lys, med monoton panfløytemusikk durende i bakgrunnen - meg litt mer tro på menneskeheten og vår generasjon. Igjen klarer jeg ikke å beskrive dette særlig presist, men ble plutselig veldig rørt over disse menneskene, som står opp klokken tre om natten for å se soloppgangen ved Macchu Piccu, som jobber frivillig på en skole i en bortgjemt avkrok i Peru, som reiser ut med et håp om å finne eller realisere seg selv, et ønske om å forandre verden og mest seg selv. Ja, det er naivt og kanskje til og med idiotisk, men det er likevel noe utrolig fint (og nødvendig) ved det.

Ok, skal gi meg nå. Bare en siste ting, som den siste spikeren i kista på dette sentimentale innlegget, i og med at det er Thanksgiving og alt. Her er noen av de tingene jeg er mest takknemlig på denne reisen så langt:
1. En lang, nærmest endeløs morgentur på Fernando, der vi gikk fra den ene øde stranden til den andre, ble avkjølt av korte, varme regnskyll og praktiserte mindfulness mens vi balanserte på de våte, ujevne steinene.
2. En kveldstur fra «downtown» Påskeøya til vår lille hytte, i lys som minnet om Nordlandssommerens evige dag, et landskap som var en blanding av små bygder i Nord-Norge og den polske landsbygda der oldemoren min bodde. En underlig følelse av at hele verden er det samme.
3. Alle hundene vi har møtt på vår reise gjennom dette kontinentet: store, små, shabby, skitne, og nesten alltid utrolig snille.    
4. Alle der hjemme, som har lest denne bloggen, skrevet mail til meg, sett, likt og kommentert bildene mine, og gitt meg en følelse av re-connectedness og av å høre hjemme et sted i denne noe omflakkende tilværelsen.
5. Min kjære Polly, som med sitt iblant kritiske, og nesten alltid annerledes (annerledes enn mitt, that is) blikk har vært den på denne turen (og ellers i livet) som har utvidet og beriket mitt perspektiv aller mest. Det er mye takket være ham jeg har våget meg ut på denne reisen, og fått oppfylt drømmer jeg hadde glemt at jeg hadde.  

tirsdag 20. november 2012

Es más fácil describir lo que no es amor

Først må jeg si at jeg har endret mening om Lima. De to siste dagene bodde vi i Barranco, en veldig sjarmerende, stille, bohemsk (ja, de to tingene kan faktisk kombineres) forstad ved havet, et slags mini-San Francisco. Og selv om tåken egentlig aldri letter i denne byen, og det de skriver i reisebøkene om at «Lima makes London look like Lisbon» faktisk er sant, så ble jeg ved andre øyekast meget sjarmert.

Jeg er også sjarmert av Quito, byen der vi har tilbrakt de siste par dagene. Koselig gamleby, fine plazaer med masse pensjoser og flotte kirker: Iglesia de San Francisco, med engler formede som soler og distinkt indianske ansiktstrekk og La Compania de Jesús - et av jesuittenes store barokke mesterverk i Sør-Amerika.

I tillegg har denne byen noe litterært ved seg. Det er kanskje noe med de eldre, elegante herrene på kafeene og benkene, søyleganger og bregner i potter som synes som tatt rett ut av Marquez og kanskje også Cortazar. I guidebøkene står det noe beskjedent at Ecuador kanskje ikke har den største litterære tradisjonen på dette kontinentet, men at de til gjengjeld tar det igjen på den litterære kvaliteten på grafittien. Og her må jeg si meg enig: Det er nesten umulig å ikke bli sjarmert av en by der noen på en rekke vegger har tagget: «It's easier to describe what isn't love».  

mandag 19. november 2012

Lost


Macchu Piccu. Jeg vet det er skikkelig klisjé å referere til den som The Lost City, eller begynne dette innlegget med «I’m lost for words», men jeg er fristet til å gjøre begge deler. Eller bruke det forbudte m-ordet igjen. Men la meg ta det fra begynnelsen. Vi stod opp klokken fem, kastet oss på en buss som tok oss oppover noen virkelig snirklete veier, opp i fjellet og tåkeheimen, stod i en halvtimes kø (noe the hubby forbausende nok tok med knusende ro), og så, etter å ha passert noen superivrige pensjoser med Nordic Walking-sticks (eller hva de der irriterende stavene nå heter) fikk vi endelig et glimt av den: The Lost City, inkaenes tapte juvel, et av de mest fantastiske steder på jord (sorry, klarte ikke å dy meg).

For meg hadde det på dette tidspunktet vært nok å beundre hvordan morgenlyset beveger seg over bygningene, forestille meg hvordan det må ha sett ut her i pre-columbianske tider og ta en rolig spasertur mellom ruinene, kanskje med særlig fokus på The Temple of the Three Windows og The House of the Priest, men siden jeg har giftet meg med en eventyrer måtte jeg først springe opp til The Caretakers Hut, deretter klatre opp til The Inca Bridge (som er «built upon stacked stones and overlooking a 2000 ft. drop) og så ta turen opp til Intipunku, også kalt The Sun Gate. Og alt dette før klokken syv om morgenen. Men etter å ha møtt noen veldig hyggelige amerikanere (gjennomsnittsalder 63,5) og gjort en liten solhilsen var jeg fornøyd, inspirert og hadde funnet min indre fjellgeit / Pocahontas (ja, jeg vet den sistnevnte ikke herjet rundt i dette Amerika, men de av dere som husker min storhetstid i Bodøs balletmiljø rundt 1995 tar nok denne referansen). Resten av dagen gikk som smurt, vi er rimelig sikker på at vi fikk med oss Temple of the Sun, Temple of the Condor og en rekke andre templer, vi fikk nærkontakt med en og annen lama, og avsluttet dagen med en Pisco Sour i Aqua Caliente. Og … (dere vet hva som kommer) … Det var rett og slett magisk!

fredag 16. november 2012

The heart of my heart


Da er vi altså i hjertet av Sør-Amerika, eller i alle fall i hjertet av det som en gang var det enorme Inka-riket. Jeg hadde store forventinger til Peru og Cuzco, og er på ingen måte blitt skuffet. I denne byen går man rett og slett og vasser i historie, jesuittiske (og andre) kirker er bygget oppå ruiner av sol-templer, ruiner legger seg oppå ruiner, det er fullt av perfekt lagte steinmurer og høyreiste kirketårn, bak hvert gatehjørne lurer det en lama (som ikke overraskende stikker av med prisen for Turens Kuleste Dyr) og innimellom alt dette danser det små, vakre jenter utkledd som engler i anledning sin første kommunion. Ingen blir vel spesielt overrasket når jeg utbryter: Jeg elsker det! Et lite snev av høydesyke legger riktignok en liten demper på stemningen, men ingenting et par Paracet og en solid dose coca-te ikke kan fikse. (Og her må jeg bare presisere: coca-te er et hundre prosent naturlig preparat, laget av coca-blader, det er på ingen måte ulovlig eller avhengighetsdannende, men hjelper derimot på høydesyke, fordøyelsesbesvær, søvnproblemer og masse andre plager og besværligheter man eventuelt måtte slite med.)

Og nå har vi altså tatt toget gjennom The Sacred Valley og til Aqua Caliente: en liten, småskitten, dog sjarmerende by ved foten av Maccu Picchu, og i morgen venter altså det i som i de fleste turistguider blir beskrevet som Sør-Amerikas absolutte høydepunkt. Enn så lenge må jeg si at togturen nok stikker av med prisen for turens beste togreise, ikke bare fordi det er turens eneste togreise, men fordi toget (inkludert toalettene) var super-rent, vi fikk en liten snack og deilig kaffe, og turen gikk gjennom et fantastisk landskap, med enorme fjell, frodig og nærmest regnskoglignende natur (tenk Avatar her, om enn ikke nødvendigvis de svevende fjellene), og i tillegg fulgte togskinnene elven Urubamba, som i følge inkaene var «inexorably tied to the constellations and the mountain peaks, but also the earthbound counterpart of the Milky Way».

Jeg vet at jeg for lengst har brukt opp mitt forbruk av ordet «magisk» på denne bloggen og sikkert ellers i livet, men denne dalen er virkelig vanskelig å beskrive uten å ty til store ord. Kanskje like vanskelig som det er å ikke finne sin indre hippie og føle seg nærmere knyttet til solen, stjernene og Moder Jord når man rusler rundt i Cuzco og tygger coca-blader. Jeg har enorme forventinger til The Lost City, men allerede tror jeg Peru og da i særdelseshet The Sacred Valley (for jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke ble så begeistret for Lima ved første møte for noen dager siden) er i ferd med å stikke av med prisen for Mitt Absolutte Favorittland på denne turen.     

onsdag 14. november 2012

The Long Dark Easter Sunday of the Soul

Aller først må jeg bare presisere en ting: Påskeøya er bare én øy. Det heter ikke Påskeøyene (som for eksempel Kanariøyene, som jo består av Tenerife, Fuerteventurta, Gran Canaria etc.). Dette er bare Rapa Nui, også kalt Verdens Navle, og det holder i massevis. Denne øya er helt fantastisk, og akkurat like magisk og mystisk som de sier. Først må jeg dvele litt ved en ting, nemlig det at små, sparsomt befolkede øyer synes å ha blitt min nye ting. Først Fernando, nå Rapa Nui, og jeg må bare krype til korset og innrømme at jeg kanskje ikke er den urbane hipsteren jeg alltid har gitt meg ut for å være, og egentlig trives best i små, bortgjemte avkroker. For hvordan kan man egentlig stå imot det guidebøkene kaller «the hang-loose island vibe», og som jeg igjen vil definere med Douglas Adams glimrende uttrykk som det har vært en viss overforbruk av i mine bloggtitler den siste tiden. Men på dette stedet er det faktisk en evig søndag, klokken er alltid fem på ettermiddagen, og det er alltid den tiden på døgnet da man lener seg tilbake og nyter en kopp te eller evt. en pisco sour.

Hvor skal jeg begynne ... Moai-skulpturene som dukker opp på hele øya, med den mest imponerende samlingen på «verkstedet» i Rano Raraku-krateret, eller den berømte Ahu Tangariki der det står femten moaier og stirrer inn i det ukjente med dystre miner. Eller det enorme vulkankrateret ved Rano Kau, rett ved ruinene av den seremonielle landsbyen Orongo, et sted som var viet til den såkalte Birdman-kulten. Gutta klatret altså ned den bratte fjellsiden, svømte gjennom haibefengte farvann, og ventet i mange timer, dager eller til og med uker på at det første egget ble lagt av fuglen som kan minne litt om fregattfuglene vi så store flokket av i Rio. Vinneren svømte tilbake med egget i et slags reir på hodet, og fikk deretter rule resten av stammen i et år. The hubby mener at dette var en slags tidlig versjon av jakten på påskeegget (riktignok uten noen hare involvert), men jeg stiller meg noe tvilende til denne teorien. (Og det ville jo ikke vært første gangen noen avviser en nordmanns teorier om denne øya ...)

Uansett, et av de desidert kuleste stedene jeg har vært, jeg digger Chile, og små øyer er my new thing.   

tirsdag 13. november 2012

And the Oscar goes to ...

Etter hvert som dagene og denne reisen flyter og går, får jeg mer og mer behov for å begynne med en rekke nominasjoner og kåringer av typen Hyggeligste folkeslag, Kuleste dyr, Sterkeste drink etc, etc. Og hvis jeg skulle kåre denne turens desidert beste taxitur, måtte nok prisen gått til den en time lange turen fra Valparaiso til Santiago Airport.

Først kjørte vi gjennom det vakkert opplyste Valparaiso (strengt tatt måtte vi først vente på taxi nr. 2, i og med at den første fikk motorstopp rett utenfor hotelldøren, men det er egentlig litt for prosaisk til å være med i dette akk så poetiske innlegget), nedover de krokete gatene, gjennom byens blinkende lys, så gjennom et plutselig tåkehav, tjukk som varm melk med masse snerk på (ok, kanskje heller ikke så poetisk, men dere ser det for dere, ikke sant?), og deretter som skybanker over et vann, og under, eller bakenfor det et landskap som til tider kunne minne om gode, gamle Norge. Og så letter tåken like plutselig som den er kommet, og bak den er det vinranker, åser, silhuetter av myke fjell, med skarpe, klare konturer, for nå er det like før solen står opp. Og plutselig er den der, solen, solen, i all sin gul-rød-oransje prakt, skinner oss i øynene og bader hele landskapet i strålende morgenlys, mens månen er blitt en sjenert sølv-lillesøster som lusker et sted i skyggene. Og slik glir vi inn i en ny dag.

P.S. Jeg lover, lover, lover at jeg skal skrive om Påskeøya i neste innlegg. Gled dere!  

fredag 9. november 2012

Besides, it has to be cheap.

Ja, da klarte vi å komme oss til og deretter av the island, og jeg lover en utførlig beskrivelse av Rapa Nui de nærmeste dagene, men først: Litt mer om Nerudas vakre hus La Sebastiana. Det ligger på toppen av Valparaiso, Stillehavet hviler utenfor vinduene, og tredjeetasjen er designet som et stort fuglebur. Og som om ikke det var nok, er det fylt med de mest fantastiske gjenstander, som for eksempel en punch-ku (altså en stor porselensku som man kan servere punch fra), en karusellhest som står plassert på en opphøyd halvsirkel midt i stuen for å gi illusjonen av at rommet snurrer rundt, en eggformet peis, lesestolen the cloud, og en rosa fugl fra Venezuela i en glassmonter, bare for å nevne noe. Pablo elsket å kle seg ut, servere drinker og arrangere grandiose middagsselskaper med leker, vitsefortelling og annet moro, og elsket dessuten havet. Og havet strømmer virkelig inn i dette huset, gjennom alle dører, vinduer og kuøyne. Det var dessverre ikke lov å ta bilder inne i huset, bare fra huset og ut, så dere så dere må nøye dere med et bilde gjennom et av kuøynene (er det virkelig sånn det ordet bøyes?) og med mine, eller enda bedre, Pablos beskrivelser: «I went to find i Valparaiso a little house to live and write quietly. It can't be located too high or too low. It should be solitary but not in excess. With neighbours hopefully invisible. Original, but not uncomfortable. With many wings, but strong. Neither too big or too small. Far from everything, but close to transportation. Independent, but close to commerce. Besides, it has to be cheap.»

I establish the house
I made it first of air
then I raised the flag in the air
and I left it hanged
from the open air, from the star, from
the light and from the darkness ...


lørdag 3. november 2012

The long dark siesta of the soul

Valparaiso gir meg - akkurat som Mendoza - den samme følelsen av stillhet, slapphet og av kun å være i stand til helt enkle, løsrevne observasjoner, og - akkurat som i Buenos Aires - tar jeg meg selv i å oppsøke de døde fremfor de levende. Dette kan enten bety at jeg etter fem uker på reise allerede har begynt å gjenta meg selv, eller at jeg faktisk savner Argentina så mye at jeg prøver å gjenta mine argentinske opplevelser i Chile. Det finnes også en tredje mulighet: Saken er nemlig den at vi ankom Valparaiso på årets skumleste kveld, og har tilbrakt både Allehelgens- og Alle Sjelers Dag i denne vakre, mystiske byen, og hva er da vel mer naturlig enn å la the long dark siesta of the soul senke seg, og følge sin desire to speak with the dead (håper absolutt alle mine lesere tar Greenblatt-allusjonen her, og hvis ikke så foreslår jeg - i stedet for å frykte at jeg etter tre dager i Chile har begynt med en eller annen luguber form for spiritisme - at dere tar en titt på kapittelet «The Circulation of Social Energy» i Shakespearean Negotiations).

Uansett, poenget mitt er at de har utrolig fine kirkegårder i denne byen også, og at Pablo Nerudas hus absolutt er et sted man bør henge ut. Jeg har dessverre ikke så mye tid til å skrive mer akkurat nå, ettersom jeg har en early flight til Påskeøya to catch (hvor mange ganger får man egentlig anledning til å skrive den setningen?), så jeg avslutter med noen velvalgte ord av Pablo, og lar dere vente i åndeløs spenning på rapport fra Nerudas vakre La Sebastiana og ikke minst mystiske Rapa Nui om ca. en ukes tid.

[...] It's late now. Perhaps
it was only a long day the color of honey and blue [...]