tirsdag 13. november 2012

And the Oscar goes to ...

Etter hvert som dagene og denne reisen flyter og går, får jeg mer og mer behov for å begynne med en rekke nominasjoner og kåringer av typen Hyggeligste folkeslag, Kuleste dyr, Sterkeste drink etc, etc. Og hvis jeg skulle kåre denne turens desidert beste taxitur, måtte nok prisen gått til den en time lange turen fra Valparaiso til Santiago Airport.

Først kjørte vi gjennom det vakkert opplyste Valparaiso (strengt tatt måtte vi først vente på taxi nr. 2, i og med at den første fikk motorstopp rett utenfor hotelldøren, men det er egentlig litt for prosaisk til å være med i dette akk så poetiske innlegget), nedover de krokete gatene, gjennom byens blinkende lys, så gjennom et plutselig tåkehav, tjukk som varm melk med masse snerk på (ok, kanskje heller ikke så poetisk, men dere ser det for dere, ikke sant?), og deretter som skybanker over et vann, og under, eller bakenfor det et landskap som til tider kunne minne om gode, gamle Norge. Og så letter tåken like plutselig som den er kommet, og bak den er det vinranker, åser, silhuetter av myke fjell, med skarpe, klare konturer, for nå er det like før solen står opp. Og plutselig er den der, solen, solen, i all sin gul-rød-oransje prakt, skinner oss i øynene og bader hele landskapet i strålende morgenlys, mens månen er blitt en sjenert sølv-lillesøster som lusker et sted i skyggene. Og slik glir vi inn i en ny dag.

P.S. Jeg lover, lover, lover at jeg skal skrive om Påskeøya i neste innlegg. Gled dere!  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar