Galápagos! For et sted! Dette har virkelig vært turens ubestridelige høydepunkt og befester meg i min teori om at små, avsidesliggende øyer, evt. øygrupper er min nye ting. Ikke nok med det: Etter fem dagers nærkontakt med Isabelas, Fernandinas og Santa Cruz' (det var det vi rakk i denne omgang) enormt rike flora og fauna må jeg entusiastisk utbryte: Natur er det nye kultur! Jepp, naturen har slått kulturen ned i støvlene, jeg legger meg i støvet og prøver fortvilet å fylle de mange hullene i min naturvitenskapelige dannelse ved å pløye gjennom The Voyage of the Beagle og tidligere nevnte Origin of Species, og av dette klarer dere sikkert å dedusere dere frem til at dette virkelig har vært en life-altering experience for meg, den urbane, hippe, culture-vulturen, jeg er rett og slett blitt slått i bakken av Naturen, jeg digger den og har tenkt å tilbringe masse tid sammen med den i all overskuelig fremtid. Er ikke dette en unexpected twist, så vet ikke jeg!
Og som om ikke dette var nok, så har jeg - i mitt ønske om å komme nærmere inn på naturen og dyrelivet - også begynt å utforske havets dyp og rett og slett begynt med deep water snorkeling. Men la meg ta det fra begynnelsen. Hvordan kunne en slik forandring inntreffe? Hva er det med disse øyene som får meg (og andre sindige, distingverte engelskmenn) til å gå fra sans og samling og endre sitt syn på livet, universet og alt det andre?
Den 22. november gikk vil altså ombord Galápagos Legend, en relativt liten båt med plass til 100 passasjerer, men som disse fem dagene bare var litt over halvfull. Lugaren var veldig Moby Dick-aktig, med to smale, dog komfortable senger, to kuøyne og en liten TV som vi kun brukte til å se Galápagos-dokumentarer (blant annet den flotte BBC-produksjonen med stemmen til Tilda Swinton, The White Witch!). Det var så vidt vi rakk å kaste av oss sekkene før vi ble delt opp i grupper, og vi havnet selvfølgelig på den tøffeste av dem alle, nemlig Delfines. Av andre medlemmer kan jeg nevne en Californisk skjønnhet av en flyvertinne, en mexikansk posør som insisterte på å spille Prince of Tides på en fest til ære for Neptun, den britiske fotoentusiasten John som stakk av med førsteprisen i Legends fotokonkurranse, og en japansk familie som selvfølgelig gjorde det sykt bra på karaoke-kvelden (mammaen sang Norah Jones' Don't know why I didn't come, pappaen Elton Johns Sorry seems to be the hardest word, og eldstedatteren Kylie Minogues Come into my world). Anyway, ut bar det på vår første panga-ride (panga er bare et annet ord for dinghy, og for de av dere som ikke har seilt så mye, altså en gummibåt), sammen med vår meget søte naturalistguide Indira. Og disse ekskursjonene fortsatte, i båt og til fots, med våte og tørre landinger, i store og litt mindre bølger. Jeg klarer nok ikke å huske alle tingene vi traff på vår vei, men her er en liten smakebit: sjøløver, hav- og landskilpadder, diverse fuglearter jeg ikke har sjans til å huske navnet på, men som the hubby sikkert allerede har pugget, Mola Mola (en svær fisk med finner som en hai, men ellers rund, jovial og snill), en stk. hval ganske nært og flere noe lenger unna, gule, rosa og svarte iguanaer til havs og til lands, pingviner, flamingoer og flyvefisk.
Ikke nok med det: Jeg bestemte meg som sagt for å tøffe meg opp, tre på meg den et par nummer for store våtdrakten, ta på dykkermasken og svømmeføttene, og hoppe ut i det iskalde vannet for med egne øyne å se hva som skjuler seg ned i dypet. Fire ganger var jeg ute, jeg fikk nærkontakt med opptil flere skilpadder av den svømmende typen, så masse uidentifiserte flytende objekter (altså fisk jeg ikke kan navnet på), to sjøløver, bakenden på en superrask pingvin og nedre halvpart av en svømmende iguana. Jeg ble riktignok våt (shocker!) og kald (mye på grunn av den f... Humboldt-strømmen som herjer på disse kanter juni til desember), men det fristet absolutt til gjentagelse, med andre ord: Jeg kan stolt melde om at jeg har funnet meg et nytt element å boltre meg i. Ja, kjære lesere, det er uendelig mye mer å fortelle, men det får vi ta i private sessions med bildevisning og undertegnede som demonstrerer sine nyervervede snorkle-moves. Foreløpig sier jeg bare: Dra til Galápagos, og du vil aldri bli den samme igjen!
Og som om ikke dette var nok, så har jeg - i mitt ønske om å komme nærmere inn på naturen og dyrelivet - også begynt å utforske havets dyp og rett og slett begynt med deep water snorkeling. Men la meg ta det fra begynnelsen. Hvordan kunne en slik forandring inntreffe? Hva er det med disse øyene som får meg (og andre sindige, distingverte engelskmenn) til å gå fra sans og samling og endre sitt syn på livet, universet og alt det andre?
Den 22. november gikk vil altså ombord Galápagos Legend, en relativt liten båt med plass til 100 passasjerer, men som disse fem dagene bare var litt over halvfull. Lugaren var veldig Moby Dick-aktig, med to smale, dog komfortable senger, to kuøyne og en liten TV som vi kun brukte til å se Galápagos-dokumentarer (blant annet den flotte BBC-produksjonen med stemmen til Tilda Swinton, The White Witch!). Det var så vidt vi rakk å kaste av oss sekkene før vi ble delt opp i grupper, og vi havnet selvfølgelig på den tøffeste av dem alle, nemlig Delfines. Av andre medlemmer kan jeg nevne en Californisk skjønnhet av en flyvertinne, en mexikansk posør som insisterte på å spille Prince of Tides på en fest til ære for Neptun, den britiske fotoentusiasten John som stakk av med førsteprisen i Legends fotokonkurranse, og en japansk familie som selvfølgelig gjorde det sykt bra på karaoke-kvelden (mammaen sang Norah Jones' Don't know why I didn't come, pappaen Elton Johns Sorry seems to be the hardest word, og eldstedatteren Kylie Minogues Come into my world). Anyway, ut bar det på vår første panga-ride (panga er bare et annet ord for dinghy, og for de av dere som ikke har seilt så mye, altså en gummibåt), sammen med vår meget søte naturalistguide Indira. Og disse ekskursjonene fortsatte, i båt og til fots, med våte og tørre landinger, i store og litt mindre bølger. Jeg klarer nok ikke å huske alle tingene vi traff på vår vei, men her er en liten smakebit: sjøløver, hav- og landskilpadder, diverse fuglearter jeg ikke har sjans til å huske navnet på, men som the hubby sikkert allerede har pugget, Mola Mola (en svær fisk med finner som en hai, men ellers rund, jovial og snill), en stk. hval ganske nært og flere noe lenger unna, gule, rosa og svarte iguanaer til havs og til lands, pingviner, flamingoer og flyvefisk.
Ikke nok med det: Jeg bestemte meg som sagt for å tøffe meg opp, tre på meg den et par nummer for store våtdrakten, ta på dykkermasken og svømmeføttene, og hoppe ut i det iskalde vannet for med egne øyne å se hva som skjuler seg ned i dypet. Fire ganger var jeg ute, jeg fikk nærkontakt med opptil flere skilpadder av den svømmende typen, så masse uidentifiserte flytende objekter (altså fisk jeg ikke kan navnet på), to sjøløver, bakenden på en superrask pingvin og nedre halvpart av en svømmende iguana. Jeg ble riktignok våt (shocker!) og kald (mye på grunn av den f... Humboldt-strømmen som herjer på disse kanter juni til desember), men det fristet absolutt til gjentagelse, med andre ord: Jeg kan stolt melde om at jeg har funnet meg et nytt element å boltre meg i. Ja, kjære lesere, det er uendelig mye mer å fortelle, men det får vi ta i private sessions med bildevisning og undertegnede som demonstrerer sine nyervervede snorkle-moves. Foreløpig sier jeg bare: Dra til Galápagos, og du vil aldri bli den samme igjen!
Æ lika den nye Gnoski, tøff e ho:) dagens høydepunkt å les om de fantastiske opplevelsan dåkkers! Her e det blitt ganske kaldt, men fortsatt ingen snø. Gleda m nåkka helt vannvittig til æ skal ut på tur, og til å besøke Siljemonsteret! Trur ikke æ har gleda mæ så masse til nåkka før:))) kos dåkker de siste ukan, hils Pollyen! <3
SvarSlett