onsdag 14. november 2012

The Long Dark Easter Sunday of the Soul

Aller først må jeg bare presisere en ting: Påskeøya er bare én øy. Det heter ikke Påskeøyene (som for eksempel Kanariøyene, som jo består av Tenerife, Fuerteventurta, Gran Canaria etc.). Dette er bare Rapa Nui, også kalt Verdens Navle, og det holder i massevis. Denne øya er helt fantastisk, og akkurat like magisk og mystisk som de sier. Først må jeg dvele litt ved en ting, nemlig det at små, sparsomt befolkede øyer synes å ha blitt min nye ting. Først Fernando, nå Rapa Nui, og jeg må bare krype til korset og innrømme at jeg kanskje ikke er den urbane hipsteren jeg alltid har gitt meg ut for å være, og egentlig trives best i små, bortgjemte avkroker. For hvordan kan man egentlig stå imot det guidebøkene kaller «the hang-loose island vibe», og som jeg igjen vil definere med Douglas Adams glimrende uttrykk som det har vært en viss overforbruk av i mine bloggtitler den siste tiden. Men på dette stedet er det faktisk en evig søndag, klokken er alltid fem på ettermiddagen, og det er alltid den tiden på døgnet da man lener seg tilbake og nyter en kopp te eller evt. en pisco sour.

Hvor skal jeg begynne ... Moai-skulpturene som dukker opp på hele øya, med den mest imponerende samlingen på «verkstedet» i Rano Raraku-krateret, eller den berømte Ahu Tangariki der det står femten moaier og stirrer inn i det ukjente med dystre miner. Eller det enorme vulkankrateret ved Rano Kau, rett ved ruinene av den seremonielle landsbyen Orongo, et sted som var viet til den såkalte Birdman-kulten. Gutta klatret altså ned den bratte fjellsiden, svømte gjennom haibefengte farvann, og ventet i mange timer, dager eller til og med uker på at det første egget ble lagt av fuglen som kan minne litt om fregattfuglene vi så store flokket av i Rio. Vinneren svømte tilbake med egget i et slags reir på hodet, og fikk deretter rule resten av stammen i et år. The hubby mener at dette var en slags tidlig versjon av jakten på påskeegget (riktignok uten noen hare involvert), men jeg stiller meg noe tvilende til denne teorien. (Og det ville jo ikke vært første gangen noen avviser en nordmanns teorier om denne øya ...)

Uansett, et av de desidert kuleste stedene jeg har vært, jeg digger Chile, og små øyer er my new thing.   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar