Macchu Piccu. Jeg vet det er skikkelig klisjé å referere til den som The
Lost City, eller begynne dette innlegget med «I’m lost for words», men jeg er
fristet til å gjøre begge deler. Eller bruke det forbudte m-ordet igjen. Men la
meg ta det fra begynnelsen. Vi stod opp klokken fem, kastet oss på en buss som
tok oss oppover noen virkelig snirklete veier, opp i fjellet og tåkeheimen, stod
i en halvtimes kø (noe the hubby forbausende nok tok med knusende ro), og så,
etter å ha passert noen superivrige pensjoser med Nordic Walking-sticks (eller
hva de der irriterende stavene nå heter) fikk vi endelig et glimt av den: The
Lost City, inkaenes tapte juvel, et av de mest fantastiske steder på jord
(sorry, klarte ikke å dy meg).
For meg hadde det
på dette tidspunktet vært nok å beundre hvordan morgenlyset beveger seg over
bygningene, forestille meg hvordan det må ha sett ut her i pre-columbianske
tider og ta en rolig spasertur mellom ruinene, kanskje med særlig fokus på The
Temple of the Three Windows og The House of the Priest, men siden jeg har
giftet meg med en eventyrer måtte jeg først springe opp til The Caretakers Hut,
deretter klatre opp til The Inca Bridge (som er «built upon stacked stones and
overlooking a 2000 ft. drop) og så ta turen opp til Intipunku, også kalt The Sun
Gate. Og alt dette før klokken syv om morgenen. Men etter å ha møtt noen veldig
hyggelige amerikanere (gjennomsnittsalder 63,5) og gjort en liten solhilsen var
jeg fornøyd, inspirert og hadde funnet min indre fjellgeit / Pocahontas (ja,
jeg vet den sistnevnte ikke herjet rundt i
dette Amerika, men de av dere som
husker min storhetstid i Bodøs balletmiljø rundt 1995 tar nok denne
referansen). Resten av dagen gikk som smurt, vi er rimelig sikker på at vi fikk
med oss Temple of the Sun, Temple of the Condor og en rekke andre templer, vi fikk
nærkontakt med en og annen lama, og avsluttet dagen med en Pisco Sour i Aqua
Caliente. Og … (dere vet hva som kommer) … Det var rett og slett magisk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar