onsdag 23. januar 2013

Do you hear the people sing?

Les Miz altså ... Dette må jo bare være tidenes musikal. Glem operafantomer og vietnamesiske gledespiker, hvis du skal se musikal på det store lerretet, this is it. Så får det heller bare være at det tar litt tid å venne seg til at absolutt alle replikkene som ytres i denne filmen blir sunget - ja, det må også innrømmes først som sist - på en mer eller mindre pompøs, pretensiøs og lettere patetisk måte. But who cares? Og, noe som kanskje er viktigere, kan alle dere ærede filmkritikere fortelle meg hvordan man skal synge «Who am I» eller «Death: Come to me» på en nøktern, lavmælt og sindig måte?

Med andre ord: Jeg mener at i musikalgenren, og kanskje spesielt i denne musikalen, er det på ingen måte et mål å «keep it cool». Ja, det tar tid å venne seg til at filmkameraet kjøres helt tett inn på skuespillernes ansikter under nesten alle solo-partiene, og jeg måtte se ned et par ganger under Anne Hathaways «I dreamed a dream», men jeg tror ikke nødvendigvis dette skyldes overspill eller hennes «Oscar-søknad», som enkelte har kalt denne scenen. Ja, hun sperrer opp de enorme øynene, hun er snauklipt, blodig og avmagret, og utstråler intens desperasjon fra første til siste strofe, men er ikke det poenget? Hvis man først skal synge (!) om total fornedrelse og verdens blodige urettferdighet, så tror jeg dette er måten å gjøre det på.

Jeg liker også de artige detaljene (som for eksempel det enorme franske flagget som slepes gjennom søla helt i begynnelsen av filmen). Hvis jeg skal si noe negativt, så er Russel kanskje litt for hederlig som Javert, men det er nok fordi The Gladiator og A beautiful mind sitter litt for fast i ansiktet hans. Men jeg må si at jeg igjen ble utrolig fascinert av dynamikken mellom de «ulykkelige» parene i denne historien: Javert og Valjean (nesten like kule som Pacino og de Niro i Heat), hele tiden dette spørsmålet om hvem som egentlig har loven på sin side og de parallelle skjebnene deres (jeg bare ELSKER når Javert synger «I was born with scum like you, I am from the gutter too!»), og selvfølgelig Eponine og Marius. Jeg hadde glemt hvor kul Eponines rolle er (og hvor kjedelig Cosette egentlig er i forhold), og synes Samantha Barks gjør en nydelig «On my own» og «A little fall of rain». Eddie Redmayne er også perfekt som Marius, akkurat passe fregnete og guttete til ikke å være den typiske Hollywood-kjekkasen, men akk så tiltrekkende likevel.

Og så liker jeg at de bare kjører på. «Look Down» som kommer tilbake i forskjelige settinger, «Red and Black» og «One Day More» i fantastiske fellesscener, lille Cosette og Gavroches hjerteskjærende barnestemmer, og selvfølgelig Javerts «Stars» og til slutt «Soliloquy». Og akkurat når du tror det er over, når du er utslitt, utgrått og endelig har revet ned alle kyniske og ironiske forsvarsmurer, smeller de til med «Empty Chairs at Empty Tables». Epic!   

fredag 11. januar 2013

Hverdagsmagi

Ok, hverdagen er kanskje ikke helt magisk, men den er i alle fall utrolig fin. Jeg storkoser meg på hjemmekontoret og i mitt lille Oslo, og synes dette var helt fortreffelig å komme tilbake til. Og jeg har begynt det nye året med en rekke små endringer som forhåpentligvis vil øke livskvaliteten ytterligere.

Det første er 30 dager planen, funnet på «apartment therapy»-bloggen. Ja, den høres litt ut som noe kommunistene hadde elsket, men frykt ikke, her i gården er det fortsatt bedre død enn rød som gjelder. Denne planen er intet annet enn en elegant måte å fordele husarbeidet på 20 minutter om dagen, hver eneste dag (og så får man en fridag de månedene som har 31 dager, pluss man må ta i et ekstra tak i februar). Dette gjør at a) man slipper skippertakene og det å grue seg til å bruke en halv dag på husarbeid innimellom, b) man får gjort de tingene undertegnede i alle fall aldri tar seg tid til under en vanlig ryddeøkt, som for eksempel tørke støv av fjernkontrollene eller vaske stekeovnen, c) man fullfører en liten ting hver dag som man med fornøyelse kan krysse av på listen.

For meg har dette foreløpig funket som bare farsken. Jeg skal gi dere fullt innblikk i hvordan dette går videre, på denne bloggen som plutselig har blitt til en slags husmor-blogg. Vi får se hvor lenge det varer. Enn så lenge: Keep saving the world, one room at a time! 

onsdag 2. januar 2013

Happy new year, miss Sophie

Ja, mine kjære, da har 2013 kommet over oss. Siden det siste innlegget ble skrevet har jeg drukket Mojitos i Singapores høyeste og kuleste bar, fløyet rundt halve jorden, tilbrakt en herlig jul i Bodø og en strålende nyttårshelg i Krakow, og generelt vært i en slags gledesrus over at jorden ikke gikk under 21. desember.

Og nå er det sannelig et nytt år. Nye ting skal oversettes, nye jobber venter, og jeg er litt redd for at denne bloggen må komme litt i andre rekke, i alle fall til undertegnede får hodet over vannet og igjen skjønner hva det å skulle ha en hverdag egentlig innebærer.

Men jeg håper at 2012 endte godt for dere alle sammen, at 2013 begynte enda bedre, og at jeg ser i alle fall de av dere som kaller Oslo sitt hjem live om ikke så altfor lenge!