Milano

"(...) og jo lenger jeg stirret til værs, med hodet tvunget smertefullt bakover, desto mer syntes jeg at det indre rommet jeg befant meg i, utvidet seg, som om det fortsatte og fortsatte i det mest usannsynelig forkortede perspektiv og samtidig bøyde seg tilbake i seg selv, slik det bare var mulig i et forrykket univers som dette. En gang mente jeg å se, langt, langt oppe, en gjennomhullet kuppel omgitt av en brystning hvor det vokste bregner, unge piletrær og andre busker, som hegrer hadde bygd store, rotete reir i, og jeg så dem brette ut vingene og fly bort gjennom den blå luften."

W.G. Sebald, Austerlitz

Purple Heart

Amsterdam

Atlantis (2)

Bananene smaker søtt. Jeg spiser de ofte på kvelden, når solen har forsvunnet bak den blålilla åsen, når de hvite fuglene flyr lavt og utstøter små skrik av nytelse og tilfredshet. Jeg tenner bål av og til, sitter ved de store flammene, uten å se rett på dem, men likevel i deres nærhet, i deres varme, beroliget av deres flakkende søken. Og stjernene er rett over meg, melkehvite, glassklare tegn fra en himmel jeg vet kommer nærmere, en evighet som snart kan være min.

Acrobats and pearls

Perlen (2)

Det er en tom korktavle. Jeg går helt inntil den og kjenner på det rue materialet, det er noe mer der tavlen møter skapet. Hendene mine går med letthet inn i den smale sprekken, jeg kjenner papir, men klarer ikke å dra det ut. Det henger fast i noe.

Skapet er lettere enn det ser ut, jeg klarer å flytte det ut fra veggen uten store vanskeligheter. Til syne kommer resten av korktavlen, gulvet er fullt av støv som er mange måneder gammelt.

Denne delen av korktavlen er ikke tom. Postkortene lyser med den impresjonistiske fargeskala, pusten stopper opp når jeg ser de fem maleriene. Det er mine postkort, de som følger meg over alt, de jeg må henge opp på hvert sted jeg tilbringer mer enn en natt. Hva gjør de på dette rommet jeg aldri har sett? Hvor lenge har jeg vært her?

De er hengt opp i min rekkefølge. Monet, Degas, Renoir, Degas og Monet igjen. Noen har fulgt mitt ritual til minste detalj, noen har våget å ta fra meg det eneste trygge i en verden som alltid er fremmed.

Et plutselig vindkast gjør at jeg snur meg, og oppdager at rommet har balkong.

Purple

Happy birthday Janicke! May all your wishes come true!!

Reading now

Reisefieber, Mikołaj Łoziński

"Najgorsze są wspomnienia, których nie lubię pamiętać (...) Przypominają mi się w szczególach, których jeszcze tydzień temu nie pamiętałem. Żyłem przecież z nimi, tyle lat musiały gdzieś we mnie być. Troche jak nocna burza, która budzi ze snu. Rano słońce, ani śladu deszczu. I dopiero parę nocy później, kiedy znów tak pada, przypomina się tamta burza."

"De verste er minnene som jeg ikke liker å huske (...) De kommer tilbake til meg med alle detaljene som jeg ikke husket for en uke siden. Jeg levde jo med dem, i så mange år må de ha vært et sted i meg. Litt som et nattlig tordenvær som vekker oss opp av søvnen. Om morgenen er det sol, ingen tegn til regn. Og først et par netter senere, når det regner slik igjen, husker man det andre tordenværet."

Jacek Dehnel

Przyjęcie

Stoją za oknem strome ciemności,

ciemność przychodzi do okien w gości.

A za ciemnością idą zwierzęta
żaden bestiariusz ich nie spamięta.

Za zwierzętami śmierć biała kroczy,
śmierć sześcioskrzydła, na skrzydłach oczy.

Stają u okien. Patrzą do środka.
Bardzo się zmieni kto je napotka.

W środku tłum, książki, meble i szklanki,
czyli szkło, papier, drewno i tkanki.

I śmierć, i bestia się rozpromienia,
że się serwuje tyle jedzenia.

Przez miłorzębu patrzą gałązki
na nieświadome niczego kąski.

Ty, jeśli czekasz jakichś morałów,
nie czekaj dłużej. Czasu jest mało.

Bądź dobry. Kochaj. Starzej się z wdziękiem.
Zamki są słabe. Szyby są cienkie.

Jacek Dehnel

Perlemor

Jeg ble født i huset ved havet. Vannet syntes å komme inn alle dører og vinduer, som en evig syndeflom man ikke kunne forstå. Jeg så det hver dag, til alle døgnets tider, gjennom alle årstider. Jeg så det til det ble en uløselig del av meg selv, noe jeg ikke kunne sove eller puste uten. I havet lå rikdommen og kontrastene. Det var sannere enn mitt liv.

Stripes

In The Middle, Somewhat Elevated

”Why is the dance beautiful? Because it’s nonfree movement, because all the fundamental significance of the dance lies precisely in its aestethic subjection, its ideal nonfreedom”

Zamyatin

Jeg ville bli danser. Jeg ble det, til en viss grad, og dermed ble jeg det ikke i det hele tatt. Jeg bodde i London, men ikke helt. For det var bare det grå, tåkete forstads-London, der togene gikk forbi vår ustelte bakhage time etter time, en by som hadde så lite sammenheng med mine forestillinger som dansen hadde med drømmen om den. Og jeg tror det var det ’halvveis’, det ’til en viss grad’ jeg flyktet aller mest fra, overbevist om at det fantes et sted der det måtte eksistere noe fullstendig.

Atlantis

"De fantes eller fantes ikke.

På en øy eller på ingen. (…)

Alt skjedde, eller ingenting,

der eller ingensteds. "

Overs. Ole Michael Selberg

Jeg tror ikke øya er stor.

Det er grønt her, frodig og vått, hver kveld skyller de varme regndråpene over den solbrente huden min, vugger meg i søvn med sine ensformige symfonier. Der jeg bor er det stille, drømmene mine seiler mellom bølgesus og papegøyeskrik, unngår den brutale oppvåkning. Jeg sover godt.

Jeg har sluttet å spørre.

Jeg prøver ikke lengre å huske.

Huden min er ru og håret er langt.

De store palmene i strandkanten gir ikke nok skygge, jeg våger ikke å nærme meg skogen. En av de første dagene hørte jeg noe, et skrik som nærmet seg det menneskelige, som fratok meg enhver tvil. Likevel blir jeg her så lenge jeg kan, sannheten er aldri fullstendig, den kommer alltid i små brokker, bruddstykker av det som er og kunne vært, en tid som er utstrakt og tilstedeværende på alle steder, en tid som man kan bevege seg fritt i, uten grenser og låser, med dører som forblir vidåpne og alarmer som alltid er av.

Istanbul

”(…) som nesten bestandig på reiser,

at han fant igjen noe tapt,

en del av seg selv (…)”

Jan Kjærstad

Perlen

”Du hadde ikke lett etter meg, hvis ikke du allerede hadde funnet meg”

Pascal

Jeg vet ikke hvor jeg er. Rommet er kjølig og lyst, klærne som omslutter kroppen min er noen andres. Jeg ligger i en stor seng, med hodet mot den ene langveggen. Rett fram er det to skap med speil og et glassbord med bein av stål. Jeg begynner å skjelve, føler et stigende behov for å kle på meg noe annet.

Jeg går bort til skapene og ser med en viss frykt på mitt eget speilbilde. Kroppen er noe tynnere, håret virker lengre. Døren glir til side etter et lett trykk. Der er alle mine klær hengt opp etter farge, akkurat slik jeg liker det. Svarte ting for seg, grønne for seg, de hvite på hyllen øverst. Den grønne genseren fjerner omsider gåsehuden, døren lukkes med et stille klikk. Plutselig ser jeg at noe henger mellom de to skapene.

Atlantyda

"Istnieli albo nie istnieli.

Na wyspie albo nie na wyspie.

Ocean albo nie ocean

połknął ich albo nie.

Czy było komu kochać kogo?

Czy było komu walczyć z kim?

Działo się wszystko albo nic

tam albo nie tam."

Szymborska, Wołanie do Yeti (Calling out to Yeti), 1957

"They were or they weren't.

On an island or not.

An ocean or not an ocean

swallowed them up or it didn't.

Was there anyone to love anyone?

Did anybody have someone to fight?

Everything happened or it didn't

there or someplace else."

Transl. Barańczak & Cavanagh

Black and blue

Berlin

”And I feel as I do when reading an elegant formula, a sudden sense of neccesity, the rightness of this trivial incident.”

Zamyatin

Travel Elegy

Everything's mine but just on loan,

nothing for the memory to hold,

though mine as long as I look.

Memories come to mind like excavated statues

that have misplaced their heads.

From the town of Samokov, only rain

and more rain.

Paris from Louvre to fingernail

grows web-eyed by the moment.

Boulevard Saint-Martin: some stairs

leading into a fadeout.

Only a bridge and a half

from Leningrad of the bridges.

Poor Uppsala, reduced to a splinter

of its mighty cathedral.

Sofia's hapless dancer,

a form without a face.

Then separately, his face without eyes;

separately again, eyes with no pupils,

and, finally, the pupils of a cat.

A Caucasian eagle soars

above a reproduction of a canyon,

the fool's gold of the sun,

the phony stones.

Everything's mine but just on loan,

nothing for the memory to hold,

though mine as long as I look.

Inexhaustible, unembraceable,

but particular to the smallest fiber,

grain of sand, drop of water -

landscapes.

I won't retain one blade of grass

as it's truly seen.

Salutation and farewell

in a single glance.

For surplus and absence alike,

a single motion of the neck.

Transl. Stanisław Barańczak & Clare Cavanagh

Elegia podróżna

Wszystko moje, nic wlasnością,

nic wlasnością dla pąmięci,

a moje, dopóki patrzę.

Ledwie wspomniane, już niepewne

boginie swoich głów.

Z miasta Samokov tylko deszcz

i nic prócz deszczu.

Paryż od Luvru do paznokcia

bielmem zachodzi.

Z bulwaru Saint-Martin zostały schodki

i wiodą do zaniku.

Nic więcej niż półtora mostu

w Leningradzie mostowym.

Biedna Uppsala

z odrobiną wielkiej katedry.

Nieszczęsny tancerz sofijski,

ciało bez twarzy.

Osobno jego twarz bez oczu,

osobno jego oczy bez źrenic,

osobno źrenice kota.

Kaukaski orzeł szybuje

nad rekonstrukcją wąwozu,

złoto słońca nieszczere

i fałszywe kamienie.

Wszystko moje, nic własnością,

nic własnością dla pamięci,

a moje, dopóki patrzę.

Nieprzebrane, nieobjęte,

a poszczególne aż do włókna,

ziarnka piasku, kropli wody

- krajobrazy.

Nie uchowam ani źdźbła

w jego pełnej widzialności.

Powitanie z pożegnaniem

w jednym spojrzeniu.

Dla nadmiaru i dla braku

jeden ruch szyi.

Wisława Szymborska, Sól (Salt), 1962

Skyskraperspeil

"(...) savner vinger, savner dem sårt,

savner dem så han tvinges

til beskjemmede svev på fjærløs,

naken oppmerksomhet."

Overs. Ole Michael Selberg

Minna Winther var liten og skjør, men det var bare om hennes ytre de noe nedverdigende adjektiv kunne brukes. Hennes vesen var tilstedeværende og klart, som et lysende fyrtårn som med sin alarmerende blinking redder alle skipbrudne, enten de vil det eller ikke.

The Acrobat

"Sam. Albo jeszcze mniej niż sam,

mniej, bo ułomny, bo mu brak,

brak skrzydeł, brak mu bardzo,

brak, który go zmusza

do wstydliwych przefrunięć na nieupierzonej

już tylko nagiej uwadze."

Szymborska, Sto pociech (No end of fun) , 1967

"Solo. Or even less than solo, less,

because he's crippled, missing

missing wings, missing them so much

that he can't miss the chance

to soar on shamefully unfeathered

naked vigilance alone."

Transl. Barańczak & Cavanagh