Det er en tom korktavle. Jeg går helt inntil den og kjenner på det rue materialet, det er noe mer der tavlen møter skapet. Hendene mine går med letthet inn i den smale sprekken, jeg kjenner papir, men klarer ikke å dra det ut. Det henger fast i noe.
Skapet er lettere enn det ser ut, jeg klarer å flytte det ut fra veggen uten store vanskeligheter. Til syne kommer resten av korktavlen, gulvet er fullt av støv som er mange måneder gammelt.
Denne delen av korktavlen er ikke tom. Postkortene lyser med den impresjonistiske fargeskala, pusten stopper opp når jeg ser de fem maleriene. Det er mine postkort, de som følger meg over alt, de jeg må henge opp på hvert sted jeg tilbringer mer enn en natt. Hva gjør de på dette rommet jeg aldri har sett? Hvor lenge har jeg vært her?
De er hengt opp i min rekkefølge. Monet, Degas, Renoir, Degas og Monet igjen. Noen har fulgt mitt ritual til minste detalj, noen har våget å ta fra meg det eneste trygge i en verden som alltid er fremmed.
Et plutselig vindkast gjør at jeg snur meg, og oppdager at rommet har balkong.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar