She wants all the things

Ved siden av en gjenoppvekket fascinasjon for Tarantino og en relativt ny fascinasjon for Hitchcock, bruker jeg mye av kveldene mine til å se Girls. Denne serien er jo blitt en snakkis på alt fra kulturkanalen P2 til Instagram, der det på sistnevnte ble oppstandelse etter den femte episoden i sesong to som sist søndag ble sendt i USA. Noen mener dette var helt «Antonioni-style» og kan ikke få rost Dunham nok med ord som amazing, perfect, samt utbrudd a la «You really are a voice of a generation!», mens andre mener at denne episoden er «very Sex and the City», og hater det.

Og dette er interessant. Jeg har fra begynnelsen oppfattet denne serien som et slags ironisk ekko av SATC (der den festligste parallellen må være hovedpersonens on and off boyfriend Adam som en slags Mr. Big: Adam er nemlig kun big i betydningen veldig høy, han insisterer på å kalle Hannah for «kid» og bruker ordet «fuck» på alle slags festlige og uventede måter, men der slutter også likheten, for mens den originale Mr. Big har penger, stil og til tross for sin drittsekkaktighet en slags klasse, så er Adam arbeidsledig, medlem i AA og har lettere psykiske problemer. Pluss at han helt ut av det blå tar av seg klærne, og / eller begynner å tisse på folk). Jessa er en type Samantha, egoistisk og fullstendig fokusert på sine seksuelle og ikke-seksuelle behov, Marnie er en tvangspreget, lettere kynisk og karrierefokusert Miranda, mens Shoshanna har en del likhetstrekk med forknytte og naive Charlotte. Og man kan selvfølgelig si at Hannah er en slags Carrie, med sin noe ufokuserte tilnærming til verden og kanskje særlig sin egen skriving.

Men mens frøken Bradshaw på en merkelig måte klarer å finansiere en lekker Manhattan-leilighet og en imponerende Manolo Blahnik-kolleksjon med sin ikke så imponerende skriving, i tillegg stadig får nye oppdrag i New York times, Vogue, og på toppen av det hele klarer å lande en bokkontrakt, får lov til å ringe i børsnoteringsklokken på Wall Street og gå en visning på New York Fashion Week, så står Hannahs trolig høyst gjennomsnittlige skrivetalent og litterære ambisjoner («I'm planning on writing an article that exposes all my vulnerabilities to the entire internet») mer i stil med hennes lite glamorøse Brooklyn-livsstil. Men selvtilliten har de til felles. Eller snarere: et stort ego kombinert med liten selvtillit, og til tider manglende selvinnsikt. Eller som eks-kjæresten til Hannah sier: «We're all just living in Hannah's world! And it's all Hannah Hannah Hannah all the time.» Og til tross for dette, eller kanskje nettopp derfor (det er vel gjort forskning på at dansere veldig ofte sliter med nettopp stort ego og liten selvtillit), så digger jeg begge to. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at min drøm er å være en slags Carrie-Hannah, med klesstilen og kroppen til den første og hjernen til den siste.

Og med dette skriver jeg meg rett inn i debatten, og mange der ute (som forhåpentligvis ikke er lesere av denne bloggen) blir nok litt sinte. For er det ikke typisk at enda en tynn kvinne sitter der og liker andre tynne kvinner og med dette bidrar til å forsterke det tynne idealet i motebransjen, showbiz og de fleste andre bransjer. Og dette kan nok stemme. Men for det første kan jeg ikke gå gjennom livet og unnskylde meg for de estetiske preferansene ballett og fashion har innprentet på meg. Og for det andre føler jeg at dette ikke er saken. Jeg må virkelig si at jeg ikke forstår de menneskene som beskriver Girls som en serie om stygge, tjukke mennesker i NYC. For det er de virkelig ikke. Shoshanna, Jessa og Marnie er alle pene, tynne damer med kul klesstil, og også Hannah er godt innenfor quirky-styggpen-attraktiv gruppen. Ja, hun har noen kilo for mye på kroppen, men de som ser dette som en viktig kvalitet ved rollen hun spiller, mener jeg har misforstått litt.

Det interessante med disse jentene, og kanskje særlig Hannah, er forvirringen. Det at det ikke lenger finnes lette løsninger. At det ikke hjelper å ha karriere, bekreftelse fra venner og det andre kjønn og et velfylt klesskap, men at vi alle trenger noe mer. Eller alt. All the things. Problemet er bare at vi aner ikke hva disse «tingene» er. Er det materielle ting, er det suksess, karriere, barn? Er det å leve for hele tiden å samle nye opplevelser, gode eller dårlige, teste nye ting, teste, presse, og til slutt viske ut sine egne grenser? Forholde seg til det å bli voksen? Takle sin ensomhet? Føle det man vil? («I'm an individual and feel how I feel when I feel it», som Hannah pleier å si.) Jeg vet ikke. Serien handler om alle disse tingene, men på en komisk, ikke-uttømmende måte, vi kommer ikke et skritt nærmere en løsning uansett hvor mange episoder vi ser, eller hvor mange ganger vi ser dem. Men vi får litt av den samme følelsen som når vi kommer tilbake etter å ha tatt en kaffe eller en øl med noen venner. Nei, vi har ikke gjort noe fornuftig, vi har ikke oppnådd noe, vi har ikke kommet nærmere en løsning, men likevel er noe blitt forløst i oss. Vi har fått en bekreftelse som er mindre forpliktende enn den vi får fra familie eller en partner, en bekreftelse som ikke krever eller forventer noen prestasjoner, som baserer seg på de øyeblikkene vi tilbringer sammen med disse menneskene vi ikke elsker, og føler at dette, akkurat dette her, er livet. Verken mer eller mindre.

Og slik er det med meg og Girls. Hver episode er en tilnærming til livet, men bare til overflaten, til det som ikke har en funksjon eller er skritt på veien til noe større, men bare er. Det som er viktig fordi det finnes, fordi det i bunn og grunn er det eneste vi har tilgang til og det eneste vi kan være sikre på: Livet som en stor, kaotisk fest der man er sammen med sine venner og en fyr man er forelsket i, mennesker du i aller høyeste grad bryr deg om, men som likevel ikke kan gi deg en form for grounding. Men de er der, de ser deg (eller sine mer eller mindre presise versjoner av deg), og når du sier «Please don't tell anyone this, but I want to be happy», så klarer de å holde en hemmelighet. Og de holder deg i hånden, så du i det minste slipper å keep dancing on your own.   

I like the way you die, boy

Dr. King Schultz: How do you like the bounty hunting business?
Django: Kill white people and get paid for it? What's not to like?

Django ... (The D is silent) Er det bare meg, eller er det andre der ute som mener at alle Tarantinos filmer egentlig kunne hatt tittelen Inglorious Basterds, og taglinen «Revenge is a dish best served cold»? For iskalde drittsekker er de, alle som en, blodet spruter, dog på en ytterst estetisk, småkomisk måte. Mr. T. har vel selv uttalt at han er ytterst fascinert av hevn, og hva mer er, han mener det er få ting folk liker bedre å se på kinolerrettet enn nettopp der rache.

Jeg er ikke uenig. Jeg ville ikke kanskje ikke kalt dette gladvold, men det er utvilsomt vakker vold. Jeg ser at dette er problematisk, men like fullt: for en estetiker som meg er dette de eneste voldsfilmene jeg klarer å se med øynene vidåpne, og med (her passer det seg endelig å bruke det noe oppbrukte ordet) skrekkblandet fryd. Pluss at castingen er genial. Leo, Samuel L. Jackson, strålende Jamie Foxx som Django, og en fantastisk rolletolkning av Christoph Waltz som Dr. King Schultz. Jeg vrir meg av glede i kinostolen hver gang den sistnevnte åpner munnen og lirer av seg velartikulerte, überpresise monologer, krydret med fremmedord og urgermanske (!) legender. Priceless!  

Jeg liker at alt er så, hva skal jeg si, fullendt, gjennomført, lekkert gjort. Dialogene, monologene, lydene, ansiktsuttrykkene. Det er egentlig lite som kan måle seg med en Tarantino film. Han lykkes kanskje ikke alltid, og jeg vil ikke si at alle filmene jeg har sett er mesterverk. Men mange er det. Egentlig veldig mange. Det er noe med atmosfæren, personene, det stilige i det grusomme og det estetisk/komiske i det onde. De små detaljene, R'en som brennes inn i kinnet på Django og kona, r for runaway, men selvfølgelig også revenge, blodet som spruter over de hvite blomstene på bomullsplantasjen som - i likhet med den gule dressen til Uma i Kill Bill - synes å være skapt utelukkede for nettopp å få blod over seg. Og jeg spør, som Django: What's not to like?

Til slutt: Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker eller misliker at Tarantino på Woody Allensk vis fortsetter å dukke opp i sine filmer, for etter min mening er det lite tvil om hvilken side av kameraet han gjør seg best på. Men når det er sagt: Quentin er nok hakket mer selvironisk enn Woody, og uten å røpe for mye, he goes out with a bang denne gangen. Det skal han ha. 

Do you hear the people sing?

Les Miz altså ... Dette må jo bare være tidenes musikal. Glem operafantomer og vietnamesiske gledespiker, hvis du skal se musikal på det store lerretet, this is it. Så får det heller bare være at det tar litt tid å venne seg til at absolutt alle replikkene som ytres i denne filmen blir sunget - ja, det må også innrømmes først som sist - på en mer eller mindre pompøs, pretensiøs og lettere patetisk måte. But who cares? Og, noe som kanskje er viktigere, kan alle dere ærede filmkritikere fortelle meg hvordan man skal synge «Who am I» eller «Death: Come to me» på en nøktern, lavmælt og sindig måte?

Med andre ord: Jeg mener at i musikalgenren, og kanskje spesielt i denne musikalen, er det på ingen måte et mål å «keep it cool». Ja, det tar tid å venne seg til at filmkameraet kjøres helt tett inn på skuespillernes ansikter under nesten alle solo-partiene, og jeg måtte se ned et par ganger under Anne Hathaways «I dreamed a dream», men jeg tror ikke nødvendigvis dette skyldes overspill eller hennes «Oscar-søknad», som enkelte har kalt denne scenen. Ja, hun sperrer opp de enorme øynene, hun er snauklipt, blodig og avmagret, og utstråler intens desperasjon fra første til siste strofe, men er ikke det poenget? Hvis man først skal synge (!) om total fornedrelse og verdens blodige urettferdighet, så tror jeg dette er måten å gjøre det på.

Jeg liker også de artige detaljene (som for eksempel det enorme franske flagget som slepes gjennom søla helt i begynnelsen av filmen). Hvis jeg skal si noe negativt, så er Russel kanskje litt for hederlig som Javert, men det er nok fordi The Gladiator og A beautiful mind sitter litt for fast i ansiktet hans. Men jeg må si at jeg igjen ble utrolig fascinert av dynamikken mellom de «ulykkelige» parene i denne historien: Javert og Valjean (nesten like kule som Pacino og de Niro i Heat), hele tiden dette spørsmålet om hvem som egentlig har loven på sin side og de parallelle skjebnene deres (jeg bare ELSKER når Javert synger «I was born with scum like you, I am from the gutter too!»), og selvfølgelig Eponine og Marius. Jeg hadde glemt hvor kul Eponines rolle er (og hvor kjedelig Cosette egentlig er i forhold), og synes Samantha Barks gjør en nydelig «On my own» og «A little fall of rain». Eddie Redmayne er også perfekt som Marius, akkurat passe fregnete og guttete til ikke å være den typiske Hollywood-kjekkasen, men akk så tiltrekkende likevel.

Og så liker jeg at de bare kjører på. «Look Down» som kommer tilbake i forskjelige settinger, «Red and Black» og «One Day More» i fantastiske fellesscener, lille Cosette og Gavroches hjerteskjærende barnestemmer, og selvfølgelig Javerts «Stars» og til slutt «Soliloquy». Og akkurat når du tror det er over, når du er utslitt, utgrått og endelig har revet ned alle kyniske og ironiske forsvarsmurer, smeller de til med «Empty Chairs at Empty Tables». Epic!   

Hjemme er ikke et annet sted (heller)

«Når vi gir opp troen på at vår livsverden er rotfestet, kan vi komme til et punkt der denne mangelen på feste ikke lenger påfører oss eksistensiell angst og fortvilelse, men gir oss en frihet og letthet som til slutt åpner for at vi kan bevege oss. Bevegelse og ubestemmelighet hører sammen; det ene kan ikke forstås uten det andre.» - John Raichman

Bevegelse og ubestemmelighet, ja. Det virker i alle fall ikke som om kunsterne i denne utstillingen (jeg er fortsatt på Ufullførte reiser, det skjer ikke så mye spennende i mitt liv) klarer å bestemme seg for om det er bra eller dårlig at ingen av oss har en helhetlig identidet, for ikke å snakke om en helhetlig oppfatning av verden; at spørsmålet «hvor kommer du fra?» egentlig burde bli erstattet av «hvor har du reist?», at vi kontinuerlig er på en rastløs oppdagelsesreise med uhyggelige overraskelser bak hvert hjørne, og hvert sted vi kommer til viser seg som «definitive demonstrasjoner av Brechts motto: "Hver scene for seg"». Eller noe i den duren.

Knut Åsdams Abyss er i alle fall en frustrerende (men ikke desto mindre interessant) filmopplevelse, med personer som virrer rundt i Øst-London, ytrer ord som liksom ikke helt tilhører dem, virker malplasserte og på godt norsk lost, eller for å si det litt mer elegant: «deterritoralisert - mentalt, sjelelig, kroppslig og sosialt. » Åsdam mener visstnok at dette er uunngåelig og kan ha en frigjørende effekt, mens andre mener at det er ikke er noe frigjørende ved stedløsheten, at den derimot virker pulveriserende (på vårt liv, vår identitet, verden?).

Kroksnes foreslår hjemlengsel og det å lengte etter fjerne steder som to sider av samme sak, som altså er lengselen etter å finne seg selv. Jeg er ikke uenig. Kanskje den eneste løsningen er å forsone seg med at vi alle er «kimærer, hybrider og ulovlige bastarder», at ingen av oss bor der de egentlig kommer fra, men ikke klarer å føle seg hjemme noen andre steder heller. Først når vi erkjenner og aksepterer dette, kan vi altså lene oss tilbake, enten det er i godstolen eller flysetet, and wave our existensial anxiety bye-bye. 

Ten Thousand Waves

Ufullførte reiser er nok en av de bedre utstillingene jeg har sett siden Ernesto Netos Intimacy på Astrup Fearnley, den med de fantastiske duftskulpturene. Denne er enda mer up my alley, med den meget interessante tematikken som kretser rundt rotløshet og rastløshet, migrasjon og drømmen om tilhørighet, det hjemlige og det uhyggelige, og ikke minst den merkelige følelsen av begjær etter noe man ikke kan få.

Jeg tror min favoritt er Isaac Juliens Ten Thousand Waves, et rom med en ni kanals-videoinstallasjon der Kinas fortid og nåtid vises gjennom en herlig blanding av Shanghai (om ikke nødvendigvis Noon), utsnitt av livet til en luksusprosituert som må prostituere seg for å forsørge sønnen sin, og Crouching Tiger Hidden Dragon'ish aktige flyscener over den pittoreske Guangxi-provinsen, etterfulgt av en slags bakomfilm som viser hvordan disse scenene er laget, og den smertelig vakre Maggie Cheung som en slags marionett i scenearbeiderens hender. Kul musikk, stilige bilder og åndelige former som svever over lerretet, men det aller beste er det interaktive ved denne installasjonen, det faktum at det er helt umulig å se alle ni skjermene på en gang, og at man altså hele tiden har en følelse av å gå glipp av noe, noe som i sin tur fører til at man først streifer hvileløst i lokalet på jakt etter den beste spotten, og deretter setter seg oppgitt ned et sted og slår seg til ro (men bare delvis, på en veldig utilfredstilt måte, fortsatt higende etter helhet) med å ikke få med seg alt. En erfaring som i følge Andrea Kroksnes kan speile «den kinesiske innvandrerens stedløshet». Jeg digger det. Og for å igjen sitere det meget flotte utstillingheftet: «Og slik representerer denne filmen det ypperste av postmodernismens strategier, både teknisk, estetisk og kulturelt.»       

Do you mean 'ravishing'?

Italian policeman: You wish to report a murder.
Frank Taylor: Attempted murder.
Italian policeman: That's not so serious.
Frank Taylor: Not when you downgrade it from murder. But when you upgrade it from room service, it's quite serious.

På søndag så jeg The Tourist, for andre gang, og jeg må si at jeg liker denne filmen mye bedre enn jeg vil innrømme i kretser med filmkjennere, hipstere og andre besservissere (med andre ord noe jeg ikke skal velge som et løst og ledig small talk / breakin the ice-tema på de mange ubertrendy festene jeg har tenkt å frekventere i sommer). Anyway, til dere, mine kjære lesere, som forhåpentligvis støtter meg uavhengig av hvilke hårreisende estetiske dommer jeg skulle våge å komme med på denne bloggen, kan jeg betro dette: Jeg synes The Tourist er en flott film, og jeg tror faktisk at jeg ville sett den en tredje gang.

Det er flere grunner til dette. Den første er Johnny Depp og Angelina, i den rekkefølgen. Jeg kan virkelig ikke få nok av det glimrende samspillet mellom Johnnys ville, levende, sprelske mimikk, og Angies stoiske, statueske (is that even a word?), gresk-romersk-antikke skjønnhet. Kontrasten mellom disse er gjort på mesterlig vis, og gjør at det noe billige poenget med janus-ansiktet forgreiner seg på en måte som i alle fall for meg blir interessant. (Det må også sies at jeg sikkert kunne brukt resten av livet til å studere ansiktet til Johnny Depp, han er kanskje den eneste mannen på min topp 5 liste der ordene «dødelig kjekk» doesn't even begin to cover it.)

Den andre grunnen er at jeg mener at Venezia muligens bare overgås av Paris og New York når det kommer til å være bra filmscenografi, og selv om de nok kunne ha kjørt litt mer på med masker, fjær og kappekledde menn i dårlig opplyste bakgater (men nesten enhver film kunne med fordel hatt mer av dette, spør dere meg), så er dette kanaleldorado et nydelig bakteppe for både romantiske candlelight-suppers og ville båtjakter. Den tredje, og kanskje viktigste grunnen til at The Tourist er tilfredstillende som mer enn bare billig søndagsunderholdning, er klærne til Jolie. Fra den første kaféscenen, til båtturen gjennom Venezias mørke, til ballet på en eller annen Palazzo er Angelina ulastelig antrukket, klærne og smykkene er ekstravagante nok til at de ikke blir overskygget av denne gresk gudinne / Sophia Loren-tingen hun har going, og det er virkelig godt gjort av stylisten. Hun gikk rett inn på pinterest-boarden Epic film fashion, dere kan se henne og andre unforgettable moments and even more unforgettable clothes her.        

Lightfoot & León

Ja, da har vi lagt årets Mesteraften bak oss, og jeg må si at jeg er meget fornøyd med Giljanes siste mesteraften, og veldig spent på hva Ingrid kommer til å følge opp med etter dette. I år ble det altså satset på en helaften med Lightfoot og León, the wonderboy- and girl i danseverdenen anno 2012, elever og arvtakere av den store Kylian. Og de skuffet absolutt ikke i denne triple bill'en, som bestod av Safe as Houses, Shoot the Moon og Same Difference.

Safe as Houses er musikkmessig (til min store glede) en aldri så liten Bach-bonanza, her kjører de på med suite i C-moll, konsert for 4 cembali i a-moll, Brandenburgkonsert nr. 3 og mange andre godsaker, og ikke overraskende mener jeg at dette stykket handler om livet, universet og alt det andre (men det kan selvfølgelig også bare skyldes Bach, denne musikken som bare går og går og går, like there's no tomorrow). Uansett, Maiko, spiderman-aktige Ole-Willy Falkhaugen og Philip Currell er svartkledde demiurger som begynner og avslutter hele showet, og de hvitkledde, hoppende og sprettende alvene som danser rundt i midten av stykket tolker jeg som menneskene, som, ja nettopp, hopper og spretter intetanende rundt, lykkelig uvitende om at de hvert øyeblikk kan bli tilintetgjort av en stor hvit vegg (dette er ikke en metafor, det er faktisk en stor hvit vegg som går rundt og rundt på scenen) og her åpner det seg jo et hav av assosiasjoner, de litt banale «møte veggen», «med ryggen mot veggen», men også veggen som en mur mellom de sorte og de hvite (det gode og det onde, kanskje i oss selv?), og veggen som en klokkeviser som nådeløst går og går og går, som livet, som Bach, som ... ja, you get my point.

Jeg kommer ikke til å si noe om Shoot the Moon, annet enn at det fortsatt kroner rett der oppe, selvfølgelig sammen med Duatos White Darkness, når det kommer til mine favorittstykker. Same Difference er derimot supersært. Det byr imidlertid på et meget hyggelig gjensyn med Richard Suttie som The one who isn't, en herlig Kristian Alm som El Soldado (Alm gjør forresten igjen en helt strålende figur i Shoot the Moon, og hans svev ut av vinduet er intet mindre enn et episk øyeblikk i balletthistorien), og kjekkasen Andreas Heise som Le Poete (jeg bare digger den fyren!). Jeg må si at denne koreografien gjør et meget respektabelt forsøk på å si noe universelt om skaperprosessen, fiksjon vs virkelighet og det å være kunstner, i tillegg til å ha meget kule sekvenser med trapperulling i høhælte sko. Dessverre er det litt for mye støy, både scenografisk og bokstavelig, til at det skal fange meg helt. Men alt i alt, meget bra helaften, og anbefales på det sterkeste.     

Will it float?

Bare et par ord om Titanic. De aller fleste har vel fått det med seg at på søndag var det altså hundre år siden skipet som ikke kunne synke likevel sank, og jeg må si at jeg kjenner den gode, gamle Titanic-fascinasjonen komme over meg igjen. Vi har vel alle grått oss gjennom Cameron-filmen, mens vi dypt og inderlig ønsket at det var vi som kjente Leos armer rundt våre sjalbekledde skuldre, og de fleste av oss har vel også stått i baugen (for det er det den fremste delen på skipet heter, ikke sant? Nå setter vel the hubby kaffen i halsen med tanke på seilkurset han sponset i sommer, men jeg kan trøste ham med at jeg fortsatt er en racer på pålestikk) på diverse ferger og hurtigruter og gaulet «I'm the queen of the world» av våre lungers fulle kraft, men det er likevel ikke den gode gamle filmatiseringen som opptar meg nå. På lørdagskvelden sendte nemlig NRK en britisk film ved navn Titanic, som var såpass bra at jeg holdt meg våken til halv to om natten, og faktisk felte en tåre eller to. (Det er litt pinlig å innrømme dette, men jeg tror at den egentlige grunnen til at jeg holdt meg våken var at jeg innerst inne håpet på at det skulle gå bra denne gangen, og at Titanic ikke skulle gå ned)

Historien er jo den samme, og (surprise, surprise!) skipet går ned på slutten. Skipet går faktisk ned allerede etter en time, men da gjør filmen et snedig lite krumspring, og vi går tilbake til tiden før skipet forlot havn, og får sjansen til å bli bedre kjent med de viktigste karakterene, som så selvfølgelig drukner, eller i beste fall blir ødelagt for livet ettersom deres kjære drukner, i filmens siste time. Men jeg liker det, liker også at filmen poengterer den kanskje litt rustne og klisjéaktige sannheten om at det er de små tingene som kan redde liv, og om at de slemme egentlig er de snilleste når alt kommer til alt, og jeg liker virkelig godt den kjekke russiske gangsteren Peter the Painter, som selvfølgelig viser seg å være den edleste av dem alle. Så uten å røpe for mye (men jeg gjentar, skipet synker, so don't get your hopes up), anbefaler jeg denne versjonen, ikke i stedet, men som et tillegg til Camerons meget hederlige forsøk, som vel nå er ute i 3D, for de som liker denslags. Og for de mer kultiverte av dere anbefaler jeg denne leselisten fra Quite Continental, med linker til noen kule tekster og ikke minst fantastiske bilder fra superskipet. 

Flere former for langsomhet

Fredag den trettende igjen? Jeg synes liksom det nettopp har vært fredag den trettende, var det ikke en i januar også? To fredager den trettende, skuddår, jeg begynner seriøst å frykte at Mayaene hadde helt rett og tror det er i aller høyeste grad nødvendig å intensivere Zombie-treningen ytterligere (det er jo den som skal hjelpe meg å overleve i den fryktinngytende verden som med meget stor sannsynlighet vil møte oss etter 21. desember 2012, for som the hubby pleier å si «let's face it, det er nok flight som vil være din eneste mulighet». Så i stedet for å slåss med zombiene, sjøuhyrene, dragene (!) som kommer til å herje planeten i begynnelsen av 2013 fokuserer jeg rett og slett på å klare å springe fra dem, klatre opp i trær og over murer, og til nøds kaste en eller annen stein fra trygg avstand).

But I digress. Jeg vil gjerne fortsette litt i det musikalske sporet og si et par ord om spillelisten Easter Delights, som har fulgt meg (og alle som har vært så heldige å befinne seg i samme rom som meg) fra palmehelgen og gjennom den stille uken. Her er jeg musikkanmelderen i Stavanger Aftenblad en stor takk skyldig, det var nemlig han som foreslo dette som tidenes påskemusikk, og jeg må si at jeg langt på vei er enig (selvfølgelig bortsett fra Mattheus-pasjonen av Bach, som kanskje er det beste stykke musikk som er skrevet ever). Årets påskeliste begynner selvfølgelig også med Bach, hans messe i H-moll, fremført av The Monteverdi Choir & The English Baroque Soloist. Så følger litt mer Bach med kantater og kantateutdrag, deretter Tomás Luis de Victoria med hans Missa Prodefunctis og Allegris Miserere, for så å avslutte med Mozarts Rekviem, messe i c-moll, Exsultate jubilate og Ave Verum Corpus. Glimrende saker, ikke bare i påsken!  

I'm building a still to slow down the time

Men jeg føler ikke at tiden er moden for å skrive et innlegg om Karl Ove riktig ennå, og vil heller si noen ord om en annen tekst i Vinduet, nemlig Øyvind Buenes «Former for langsomhet». En utrolig fin tekst om å lytte til «den langsomme musikkens dunk», som Vinger beskriver det, om langsomhet og ensomhet, en slags meditasjon. Inspirert av den laget jeg en spilleliste med noen utvalgte musikkstykker (jeg er dessverre ikke en profesjonell nok lytter til å takle hele spillelisten Buene foreslår, men jeg tror kanskje han hadde syntes det var greit at leseren bruker den etter sine egne behov, interesser, og ikke minst evner).

Så jeg endte opp med følgende liste:
Junip: «Loops»
Johannes Brahms: Klaverkonzert no. 2 (tredje sats)
Steve Reich: Music for 18 Musicians (bare det første sporet)
Bon Iver: «Babys»
Bon Iver: «Woods»
Gyorgi Ligeti: Piano Concerto (andre sats)
D'Angelo: «Untitled (How does it feel)»
Franz Schubert: Sonate b-dur D.960 (andre sats, Andante Sostenuto, fremført av Mitsuko Uchida)

Og det er en fantastisk meditasjon på 58 minutter, som jeg lyttet til for første gang påskesøndag, som en verdig og veldig riktig avslutning på den stille uken. Bliss.    

The Mythmaker

Og her kommer som lovet et innlegg om The Children's Book. Litt mer usikker på om jeg skal rusle ned memory lane denne måneden, eller om jeg bare skal la sommeren flyte av gårde og poste det som faller seg inn, uten noe tema eller plan. Keep reading this blog to find out!

Anyway, The Children's Book av fabelaktige A.S. Byatt, eller Dame Antonia, som Toril Moi tiltalte henne under samtalen på Litteraturhuset 8. juni. Dame Antonia har en utrolig evne til å snakke om veldig komplekse ting på en forståelig måte. Hun svarer på spørsmål om meningen med livet med en utrolig ro og overbevisning: "Well, for some people the children are the meaning, and for some their children's children. For me, right now, it is about the structures in language". Ok, dette er veldig fritt sitert, but you see what I mean. Jeg var den første i køen for å få signaturen i min kopi, totalt starstruck av hennes nærvær. Hun er en forfatter as they should be: klok, interessert, lyttende. Og litt gal.

Og boken: et kaleidoskop av eventyrlige verdener, uhygge, historiens kraft, menneskelig styrke og svakhet, barndom, kunst, kunsten som liv, livet som litteratur, skygger som blir borte, desperasjon og kjærlighet. Verden som en scene, der teaterstykkene som settes opp plutselig er mer virkelige enn det som skjer blant publikum, bøker med makt til å drepe, men også kunst som noe som kan løfte opp og redde, og endre det som alle trodde var uforanderlig. Om barn som blir både frelst og fortapt, med foreldre som kan inspirere, men ikke beskytte.

Alle personskildringene er utrolig presise. Ved hjelp av beskrivelsen av noen utsnitt av utvalgte situasjoner i livene til disse menneskene står de plutselig frem for oss: skarpe, levende, uregjerlige. For å bruke en klisjé: man elsker og hater disse personene. Og kanskje særlig Olive Wellwood: kvinnen som er dette universets sentrum, som i likhet med øyenstikkeren på forsiden av boken tiltrekker med sin skjønnhet, og likevel, når man kommer helt nært, er farlig, uforståelig, overveldende. Hun er tilsynelatende en fri kvinne, men hun betaler en enorm pris for denne friheten.

Men er egentlig noen pris for høy for å være en "mythmaker", en som har "a true sense of what is beyond window and mirror alike"? En som har talent nok til å skrive frem en "otherworld", som har evnen til å skrive en bok til alle sine barn, bøker som er "a form of love, a form of separateness"? Jeg vet ikke. Men det finnes jo ingen klare svar når det kommer til foreldre og barn, liv og død, kunst og virkelighet. For meg er i alle fall det å lykkes med å skrive en roman om alt dette et slags svar på det første spørsmålet som ble stilt denne kvelden: hva er meningen med livet?

The biggest secrets

”to probe around in the hidden corners of the soul and bring things to light that usually remain hidden in the darkness.”

Ok, jeg prøver meg på en oppsummering. Kylian sier altså at alle ballettene hans handler om kjærlighet og død, for det er det livet handler om. ”Everything comes out of love and death”. Vi lengter alle etter å elske: blir født med en visshet om at vi skal dø, men ikke noen garanti for at vi vil få muligheten til å elske.

Legger stor vekt på de tre i’ene: det irrasjonelle, det intuitive og det ironiske (”I don’t really understand my own work”). Han begynner å lage balletene sine med et enormt materiale: ting han leser, ser, hører: Beckett, Giacometti, Mozart – så absorberer han, internaliserer det, og kaster alt før han begynner å koreografere. Materialet blir gradvis uttynnet, forfinet, presisert, til det eneste som er igjen er bevegelsen, som kan virke abstrakt, men som aldri kunne blitt til dersom man ikke hadde gravd seg gjennom alle lagene, helt inn til det man virkelig er interessert i.

Han ser på scenen som jødens hage: ”den er kanskje ikke så stor, men se hvor høyt det er”. Og ikke nok med at det er høyt, det er også utrolig dypt, hvis man først begynner å grave. Det spirituelle og erindringen, religion og arkeologi. Den vertikale linjen er den interessante. Alt kan skje på det begrensede stedet, i det lukkede rom. Og nå tilbake til dikotomien: Kylian ønsker både disiplin og frihet – disiplinen dannes av det begrensede rommer, og friheten er den vertikale linjen.

Men hvorfor dansen? Fordi språket ikke er nok, fordi det ikke strekker til. Som i diktet: ”What is the word” av Beckett. Og med Kylians ord: ”For the biggest secrets in life, in us, there are no words.”

Tar and feathers

Så hvordan var det? Ut fra tittelen på innlegget er det lett å se hva som var min favoritt, men jeg skal være rettferdig og beskrive de, en etter en. No more play først, fine linjer, intrikate mønstre, energi som skal et sted og som på en eller annen måte kommer dit den skal. Veldig fint partnerarbeid, både i duettene og kanskje særlig i trioen. Tilfredstillende, rent og tydelig. Fin overgang til Sarabande, selv om jeg synes at slutten på det første stykket forsvinner litt. Det er en veldig vakker slutt, med de fem danserne som setter seg ned på scenekanten med ryggene mot publikum, de tre guttene som legger armene rundt de to jentene, og alle fem som puster ut, før de legger hodene bakover. Jeg ville litt at det bildet skulle fastholdes til sceneteppet gikk ned, mens her overtok Bach, og Sarabande-mennene kom løpende inn. Intensiteten skiftet helt, energien ble fordoblet, men mistet helt retningen, skarpt, slitsomt og støyende, men skrikene avløses av Bach på et veldig riktig tidspunkt, og slutten fungerer bra.

Og så Tar and Feathers. Et høydepunkt for min del, fra begynnelse til slutt. Det Dalí-aktige pianoet på tynne bein, pianisten som spiller stående, dansernes forvridde kropper og ansikter. Hundegneldringen som plutselig kommer inn fra siden og skremmer, forstyrrer, akkurat som det er noe i oss som stopper oss fra å skrive eller vise eller uttrykke ting akkurat som de er, fordi det er for sårende, for vondt, for skremmende. Eller rett og slett fordi vi ikke finner ord. Det insisterende: what is the word, what is the word med Kyliáns stadig hesere, mer slitne stemme, og bildene (kanskje litt banale, men fungerer veldig fint for meg): det å tråkke på noen andre for å komme seg frem, det å gå inn i det ukjente mørket, det å prøve å se hva som ligger under grunnlaget vi står på, og til slutt den lille, spinkle danseren som prøver å gå gjennom haugen med bobleplast uten å lage lyd, men som selvfølgelig mislykkes fullstendig, for hvert skritt ødelegger illusjonen (boblene, såpeboblene), forstyrrer kunsten, understreker umuligheten av å uttrykkke, og nødvendigheten av å fortsette, fortsette, fortsette å prøve. Fail again. Fail better.

Og jeg vil egentlig slutte her, for som jeg fryktet var Symphony of Psalms et slags antiklimaks. Det er veldig vakkert, men også veldig gammeldags, med de grahamske kjolene, linjene som brytes, det sterke senteret. Vi har sett det så mange ganger før, og det mangler humor, ironi, det viser at det faktisk ikke er mulig (eller i alle fall veldig vanskelig) å gi et vellykket uttrykk til de virkelig skjellsettende opplevelsene. Men slutten rører meg litt, med fire intenst vakre duetter, danserne som forsvinner inn i mørket, og koret som synger Halleluja mens teppet senkes over de tomme stolene. Det er en verdig slutt, tross alt.     

Wild Flowers

Jeg skal se forestillingen i dag, så dette er uferdige notater, noen tanker jeg gjør meg, som forhåpentligvis vil bli mye klarere etter at jeg har sett ballettene live på scenen.

No more play (1988): presise, men uvante former. Inspirert av en skulptur av Giacometti og et brettspill: livet som et spill der reglene ble skrevet for lenge siden, og der ingen lenger kan huske de. ”We learn the rules by mistake”. Om kjærlighet, men aller mest om relasjoner. Om at man egentlig ikke kjenner reglene før man begynner å spille, og det er for sent. Om reglene som blir til underveis. Om et forhold. Mennesker som er fanget av ”the game of life”. Markerte en ny periode i karrieren hans, begynnelsen av en ny kreativ periode. Dette stykke var hans renessanse som koreograf. Det var begynnelsen på ”Black and White” perioden, med seks balletter med kostymer og scenebilder uten farge. Hvorfor ”Black and White”? Fordi vi alle har i oss et mørke og et lys, ”we are a vessel filled with black and white”.

Sarabande (1990): bare menn som danser. Handler om det maskuline vilkår, om det å være mann. Den mannlige identitet, det mannsjåvinistiske, aggresjon og komplekser, tragikomisk. De løper et sted og skriker, og så vet de ikke helt hvordan den skal komme seg tilbake. For en motsats til Bach’s Sarabande, til den forfinede hoffdansen. Men er det egentlig det? I følge Kylian var sarabanden en dans med en sterk erotisk undertone, ofte danset av menn i drag. (I Wild Flowers går han for første gang rett fra No More Play til denne. Mulig tolkning: det han lærer i relasjonen tar han med seg videre – evt. må han avreagere som mann, som et selvstendig individ.)

Tar and Feathers (2005): en ballett om kunsten og det å uttrykke. Om identiteten som kunstner. Koreografen er den eneste kunstneren som må skape foran andre mennesker: utforsker sårbarheten forbundet med dette. Underbevissthet, virkelighet og hallusinasjon, mellom liv og død. Er vi allerede død? Men: kan kunsten være en løsning? Har vi en mulighet til å overleve og lykkes dersom vi lykkes som kunstnere? Og må vi (og her frykter jeg at svaret er ja) rulle oss i tjære for at fjærene skal feste seg? Er det den eneste måten vi kan redde (engle)vingene våre på?

Symphony of Psalms (1978): veldig klassisk i formspråket. Grahamske kjoler, et backdrop av orientalske tepper: hver danser er en del av mønsteret, og alle deler er like viktige. Handler om religion, spiritualitet, stolene symboliserer stolene i en synagoge. 1st movement: kjærlighet. 2nd movement: håp. 3d movement: tro. Begynner med kjærlighet og ender med spiritualitet og spørsmålet: hvorfor skal vi lovprise Gud? En av hans mest emosjonelle koreografier, skapt ut av en vanskelig periode i livet hans. Og det evige spørsmålet: kan det virkelig sterkt emosjonelle få et vellykket kunsterisk uttrykk? Det at de velger å avslutte kvelden med denne gir meg et lite håp om at svaret i dette tilfelle er ja.

Paradox

Dette var (kanskje ikke så overraskende) tittelen på den første koreografien Jiri laget. I mange av stykkene sine utforsker han dikotomien mellom danseren som en feilfri kunstner, og den fysiske og psykiske utfordringen det å danse innebærer. Det er for eksempel det balletten Falling Angels handler om. Om kvinner, og kvinnelige dansere som i sine forsøk på å oppnå perfeksjon må gi etter for følelser og hendelser som ambisjon, forelskelse, graviditet, fødsel, død og selvbevissthet. Balletten handler om alt det som både trekker en danser nærmere, og som fjerner henne fra dansen og det kunstneriske uttrykket i sin rene form. I Bella Figura viser Kylian denne dikotomien ved hjelp av det avkledde, slik man alltid må utlevere en del av seg, og det påkledde, fordi det alltid er en del som må forbli skjult.

Kylian veksler hele tiden mellom det romantisk lyriske og det komiske. Det er for ham umulig å forholde seg til verden med et fullstendig alvor, men samtidig gir han oss en latter som stanser i halsen. Veldig teatralsk, men på en mer menneskelig måte. Danserne er mye nærmere menneskeligheten sin. En følsom, komisk erotikk. Myk absurditet. Det hverdagslige iblandet det opphøyde, og ja, jeg sier det: postmodernisme. Eller post- post- postmodernisme.

Så hva forventer han av oss som publikum? At vi selv skal fylle ut de svart-hvite strukturene han lager med våre egne erfaringer (og farger), med våre loves and hates. At vi skal anerkjenne og spille med i den kompliserte trekanten: koreograf – danser – publikum.

Addressing the ambiguity

”addressing the ambiguity of aesthetics, performances and dreams”

Jeg skal ikke lyve: det er (selv for meg) litt vanskelig å få en helhetlig mening i Kylians koreografier, og det er kanskje ikke meningen at det skal være en mening. Kanskje det bare skal være et nærvær. Hmm, det er litt vagt. Ok, den fysiske tilstedeværelsen av danserne på scenen uttrykker et annet nærvær som er der uansett om koreografen mislykkes med å uttrykke det han egentlig skal uttrykke. Ikke stort bedre, men i alle fall bittelitt Beckettsk (Litt fritt sitert: De er der, verken mer eller mindre. Det essensielle ved en danser er at han er på scenen, der.). For ja (ta da da da!!!!) Litteraturviteren / danseren / part-time-modellen (I wish!) skal bruke Samuel Beckett som en inngang til Jiri Kylians koreografi. That’s a shocker! utbryter dere kanskje, men hør på dette: Beckett er faktisk favorittforfatteren til Jiri, og ikke nok med det; i stykket Tar and Feathers resiterer faktisk koreografen selv et dikt av Beckett. Men mer om dette litt senere. En annen inspirasjon for Jiri er filmen, og det er med dette det sterke visuelle aspektet i stykkene hans forklares med.

Astonish me! utbrøt visstnok Diaghilev mer enn en gang, og han ville nok vært veldig fornøyd med Jiri. For helt kort om Kylians stil: tidlig ble han inspirert av slavisk folkedans, deretter den klassiske og neo-klassiske teknikken, og deretter jazz: ”fordi han likte det dynamiske og ekspressive ved den”. Til sammen har stilen blitt lettere eklektisk: de rene, elegante og klassiske linjene blir etterfulgt av skarpe, forvridde rykninger; de vakre, harmoniske duettene oppløses plutselig og blir fullstendig formløse. Og apropos duetter eller pas de deux’er (som de jo heter på fagspråket): Kylian var visstnok selv en elendig partner, og han prøver å gjøre bot på dette med å fokusere så mye på partnerarbeid – ved å la andre (evt. tvinge andre) til å perfeksjonere det han selv aldri fikk helt til.

Kylian

”Maybe many of my later works are full of questions more than answers but I find it extremely exciting to be able to come nearer to the question to which I am pretty sure there are no answers. But just to be able to ask the questions I find very exciting”

Og det er sånn jeg begynner min leting etter Kylian. Med letingen etter de rette spørsmålene. Jeg har gått en omvei om litteraturen og (verre) litteraturvitenskapen, men det tror jeg kanskje Jiri (Jurek, Juruś?!?) hadde likt. For også for ham handler det litt om omveier, gjør det ikke?

Livet hans begynte i Praha, med en balletdansende mor og timer i akrobatikk på den andre siden av muren. Så swinging sixties i London, med Rambert og Christopher Bruce (faren til kjekke Mark Bruce, som kom til fredagstimene med Barry i slitt skinnjakke), og LCDC under Robert Cohen (som jo var læreren til min modernelærer Ross Mc Kim), deretter Stuttgart under Cranko, og til slutt Amsterdam og NDT. Selv nevner han Martha Graham og Balanchine som største innflytelse, vridningen av balletten mot det neoklassiske hos B., og contract-release-grounding, men også nikket mot litteraturen hos M.

(Men hvorfor denne plutselige vendingen mot dans, spør dere, og hvorfor dette snevre fokuset? Jo, det har seg sånn at undertegnede var på mestermøte med Kylian og Espen Giljane på Operaen forrige lørdag, ble aldri så lite starstruck, og har dessuten bestemt seg for å komme ordentlig forberedt til Wild Flowers-programmet hun skal se 27. april.)

We're still here

Men først et lite steg til siden, med det som på mange måter avsluttet høsten. Utstillingen jeg så på Astrup Fearnley før jul. Intimacy.

Ernesto Netos installasjoner er myke, store og fine å være i. De føles trygge i begynnelsen, men så åpenbarer de skjulte rom, åpninger, rifter. De strekker seg ut i rommet, er organiske og levende, men samtidig trekker de med seg kulturelle assosiasjoner som katedralen, søylen, stolen, sengen. Avrundede former uten slutt. Det lukter kanel og anis, stoffet er gjennomsiktig og virker skjørt, strukket ut til bristepunktet, likevel er det nettopp denne utstrekningen som skaper balanse og den nødvendige tyngden. Så er det berøringen, de runde formene man kan lene seg inntil eller mot. Og hullene man kan stikke hendene eller hodet ut gjennom, luften og rommet som bryter seg inn i installasjonene, åpner de opp.

-Hi, how's it going? -Fine, what about you? -I'm okay, still there? -Yes, we're still here, where should we go? -I don't know! (...)

Dette er Alice i Eventyrland, rosa og hvitt gress, tyggegummi og sukkerspinn. Glatt, tilsynelatende uten motstand. Barnslig glede i å ta av skoene, gå rundt og rundt, sitte ned på golvet. Organisk form og en stol. Men hvis man setter seg ned i stolen går man glipp av installasjonen, man må forbi den første impulsen som sier "sett deg ned i stolen og tenk". Heller erfare, intuitivt og naivt, gå rundt og rundt, ligge ned i den, ligge helt nært noen andre, oppheve en grense, men veldig uforpliktende, uvirkelig og lett.

While Nothing Happens

En stor sopplignende ting som henger fra taket, den svake lukten av nellik, sterkere jo dypere under jeg beveger meg. Og det skjer veldig mye, mellom de hengende trådene fylte med krydder, det tynne stoffet som strekkes mot jorden, gravitasjonen synliggjort, balansen som er der et øyeblikk, for så å bli forsyrret av den minste bevegelse. Men det er derfor det virker levende. Det skjer ingenting, for alt har allerede skjedd, og samtidig skjer det igjen og igjen i dette øyeblikket, i gjentagelsen av noe som man egentlig forstår for første gang, og samtidig har visst hele tiden.

Surviving the night

Mothers Milk

Surviving the night

I know I have lost

Roots and Ruin

Boom! II

Extended Wall

Høstutstillingen. Jeg liker mange av fotografiene, kanskje særlig Onbalanced av Ingrid Eggen og Boom I, II og III av Annar Bjørgli. Først de unge kvinnene, minimalistisk kledd, mistilpasset i sine omgivelser, men det er nettopp dette som gjør dem interessante, som gjør at deres kropper vrir seg mellom de begrensende interiørene og blir estetiske forlengelser av det indre ubehaget. Så mennene med hoder som har forsvunnet opp i røyk, det normale blir utvidet av noe kunstig, røyken som noe de kan gjemme seg bak og som samtidig gjør dem til noe mer enn mennesker, drar dem ut av naturen og inn i det mystiske.

Så er det maleriene. Jeg tiltrekkes av det eventyrlige og surrealistiske, men også av tekst som bilde, som utvidelse av bildet, eller bare som tekst. Roots and Ruin med nettopp blandingen av røtter og ruiner, trærne som strekker seg over og omfavner bygninger og mennesker, trær som minner om mennesker, bygninger med forvridde perspektiver og der forfallet er i ferd med å fullbyrdes. De tre små dragene i Mothers Milk, en forlengelse av Narnia, Den Uendelige Historien, Ringenes Herre.

Jeg liker skulpturen av Randi Nygård, kanskje fordi jeg aldri ville tenkt på den som en skulptur. Komplekse system oppstår gjennom ei rekke enkle interaksjonar 3 er et nummer av National Geographic som det er klipt i, slik at de forskjellige reportasjene og fotografiene flettes inn i hverandre og blir til en virvel av inntrykk som suger oss inn i malstrømmen på forsiden. Enkelt, og samtidig veldig sammensatt.

Videokunsten har jeg litt problemer med. Jeg liker følelsen av å ta på meg hodetelefonene, forsvinne inn i små verdener av lys, lyd og bilde, og kanskje særlig den som er filmet på t-banen i Oslo, men som likevel viser denne underverdenen som noe fullstendig fremmed, med loddrette og vannrette forskyvninger, små bruddstykker av liv som presser seg på meg og gjør at jeg ser de som om for første gang. Og til slutt Human av Thomas Østbye. Underlig, vakker film som for meg formidler denne utstillingens hovedstrømning: den menneskelige svakhet, skjørhet og skjønnhet, en bønn om å få oppleve en dag til, om å "survive the night".

So much responsibility in place of a vanished tail

Fra Dinosaur Egg til Dinosaur Skeleton. Her er Szymborskas dikt i engelsk oversettelse, oversatt av Barańczak og Cavanagh. Dette og mange andre av hennes dikt kan man finne på google books. 

Dinosaur Skeleton
Beloved Brethren, 
we have before us an example of incorrect proportions.  

Behold! the dinosaur skeleton’s looms above –   

Dear Friends, 
on the left we see the tail trailing into one infinity,  

on the right, the neck juts into another – 

  
Esteemed Comrades,  

in between, four legs that finally mired in the slime  

beneath this hillock of a trunk –   

Gentle Citizens,  

nature does not err, but it loves its little joke:  

please note the laughably small head –   

Ladies, Gentleman,  

a head this size does not have room for foresight,  

and that is why its owner is extinct –   

Honored Dignitaries,  

a mind too small, an appetite too large,  

more senseless sleep than prudent apprehension –   

Distinguished Guests,  

we’re in far better shape in this regard,  

life is beautiful and the world is ours –   

Venerated Delegation,  

the starry sky above the thinking reed  

and moral law within it –   

Most Reverend Deputation,  

such success does not come twice  

and perhaps beneath this single sun alone –   

Inestimable Council,  

how deft the hands,  

how eloquent the lips,  

what a head on these shoulders –   

Supremest of Courts,  

so much responsibility in place of a vanished tail –