tirsdag 4. januar 2011

We're still here

Men først et lite steg til siden, med det som på mange måter avsluttet høsten. Utstillingen jeg så på Astrup Fearnley før jul. Intimacy.

Ernesto Netos installasjoner er myke, store og fine å være i. De føles trygge i begynnelsen, men så åpenbarer de skjulte rom, åpninger, rifter. De strekker seg ut i rommet, er organiske og levende, men samtidig trekker de med seg kulturelle assosiasjoner som katedralen, søylen, stolen, sengen. Avrundede former uten slutt. Det lukter kanel og anis, stoffet er gjennomsiktig og virker skjørt, strukket ut til bristepunktet, likevel er det nettopp denne utstrekningen som skaper balanse og den nødvendige tyngden. Så er det berøringen, de runde formene man kan lene seg inntil eller mot. Og hullene man kan stikke hendene eller hodet ut gjennom, luften og rommet som bryter seg inn i installasjonene, åpner de opp.

-Hi, how's it going? -Fine, what about you? -I'm okay, still there? -Yes, we're still here, where should we go? -I don't know! (...)
Dette er Alice i Eventyrland, rosa og hvitt gress, tyggegummi og sukkerspinn. Glatt, tilsynelatende uten motstand. Barnslig glede i å ta av skoene, gå rundt og rundt, sitte ned på golvet. Organisk form og en stol. Men hvis man setter seg ned i stolen går man glipp av installasjonen, man må forbi den første impulsen som sier "sett deg ned i stolen og tenk". Heller erfare, intuitivt og naivt, gå rundt og rundt, ligge ned i den, ligge helt nært noen andre, oppheve en grense, men veldig uforpliktende, uvirkelig og lett.

While Nothing Happens
En stor sopplignende ting som henger fra taket, den svake lukten av nellik, sterkere jo dypere under jeg beveger meg. Og det skjer veldig mye, mellom de hengende trådene fylte med krydder, det tynne stoffet som strekkes mot jorden, gravitasjonen synliggjort, balansen som er der et øyeblikk, for så å bli forsyrret av den minste bevegelse. Men det er derfor det virker levende. Det skjer ingenting, for alt har allerede skjedd, og samtidig skjer det igjen og igjen i dette øyeblikket, i gjentagelsen av noe som man egentlig forstår for første gang, og samtidig har visst hele tiden.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar