Viser innlegg med etiketten Paljetter diamanter fløyel og fjær. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Paljetter diamanter fløyel og fjær. Vis alle innlegg

søndag 17. mars 2013

Saints, sinners & intellectual superstars

Tenk at det har gått en hel måned siden sist! Men sånn er det, moteukene og pavevalget har krevd sitt, jeg har dessuten vært en aldri så liten tur på Trollfjellet (og som vi alle vet er det ikke sjeldent det på slike Trollfjell sniker seg inn en slags, hva skal jeg si, sløvhet i tilværelsen, og det er lettere sagt enn gjort å komme seg ut og ikke minst ned). Men noe jeg i alle fall har hatt rikelig med tid til er å sette meg inn i visningene for høsten 2013, og har plukket ut tre favoritter jeg anbefaler dere alle å sjekke ut så snart dere har anledning.

Oscar de la Renta
Dette var først og fremst en stor overraskelse, i og med at jeg ikke kan huske å bli spesielt begeistret for denne designeren de siste årene. I fjor likte jeg forsåvidt de grandiose «a new Cinderella is born»-kjolene helt mot slutten av visningen, men ellers vekket disse klærne ingen store følelser. Men i år var det kjærlighet fra første blikk, noe som nok delvis skyldes at årets kolleksjon var et samarbeid mellom herr de la Renta og Galliano. Hvis jeg skulle beskrevet den med et ord, ville jeg sagt «mellomkrigstid»: uroen som ulmer mellom linjene, men som dempes ned av en ekstravagant eleganse og noe jeg vil kalle «silkedesperasjon».

Prada
Miuccia har klart det igjen (og nei, jeg snakker ikke om det faktum at den forrige paven la sin elsk på de røde skoene fra nettopp dette motehuset)! Flere enn meg har beskrevet denne kolleksjonen som «done-undone». Det litt tilfeldige, skjødesløse, som samtidig understreker en stilsikkerhet som er få forunt. Fantastiske snitt som brytes opp på en dristig måte, en voksen, men likevel uforutsigbar eleganse som får meg til å tenke «intellectual superstars».

Dolce & Gabbana
Som alltid en strålende kolleksjon som strømmer rett ut av hjertet på den italienske baRocke sjelen, og som denne gangen skriver seg rett inn i både den politiske og kirkelige debatten ved å rett og slett være noe Suzy Menkes i New York Times kalte «a metaphor for church and state». Og for å å sitere Suzys dom: «The mix was already mindblowing. With a sound track from Federico Fellini's films and a finale of lace dresses glowing fire red, the effect was surreal.» Dette var ikke engler og demoner, men gypsy royalty meets saints & sinners, og i år som i fjor bøyer jeg meg i støvet. Bedre kan det ikke gjøres!

  

tirsdag 6. mars 2012

The Artists

Men først en liten avsporing. Jeg må dessverre si at jeg var dypt skuffet over det NRK hadde klart å skrape sammen av "moteeksperter" på Oscar Night, og det får meg virkelig til å lure på hva lisenspengene mine egentlig går til (nei, jeg synes ikke kjolene til Marte Stokstad og pyroeffektene på eurovisionsendingene er så kule.) Kommenteringen før oscarshowet kan best beskrives som vag, slapp og uinteressant, og jeg tror at mange av dere fashionistaer der ute lengter etter en litt mer sparkly fremstilling av det som, let's face it, egentlig er den viktigste delen av Oscarutdelingen, nemlig the red carpet.

Michelle Williams, I love you! Denne dama er min nyeste girlcrush. Jeg tilgir henne alle fadesene i Dawson's Creek (de tilgav jeg egentlig etter den første halvtimen av My week with Marilyn), etter denne røde Louis Vuitton kjolen hadde jeg tilgitt henne om hun hadde begynt sin karriere på Full House (beklager Mary Kate og Ashley, men dere er selvfølgelig også tilgitt, way to go når det kommer til å virkelig pull off den boho-looken!). Og med det korte håret og den rosa clutchen til. Perfection! En annen rød kjole som også falt i smak var Emma Stones Giambattista Valli, nydelig til det røde håret og den bleke huden, og jeg syntes virkelig ikke den enorme sløyfen var over the top: It's the Oscars! Go big or go home!

Over til de hvite kreasjonene: Gwyneth Paltrow i sin Tom Ford kroner right up there, selv om jeg kanskje synes hun kunne gjort noe annet med håret. Jeg liker ikke de slappe hestehalene, og til denne kjolen tror jeg faktisk det hadde vært bedre med en stram hestehale a la Sandra Bullock, men vi kan gjerne ta en diskusjon på dette, kjære lesere. Kjolen var i alle en fulltreffer, gresk gudinne meets Star Trek. Og når vi er inne på Gwynnie, her må jeg faktisk si at jeg var enig med den svenske NRK-kommentatoren, både i hans dom om denne kjolen, men også det han sa om hennes fashionmistake i 2002, da hun gikk i en Alexander McQueen. Jeg vet, Alexander McQueen og fashionmistake i en og samme setning høres ut som en oxymoron, men det stemmer: Hun så ut som en trashy gypsy. And not in a good way.

Rooney Mara gikk også for en hvit Givenchy, meget effektfullt til den vampete kullsvarte panneluggen og den knallrøde leppestiften. Noomi Rapace er og forblir min favoritt Lisbeth Salander, men jeg liker Rooney. Rock Chick meets Wednesday Adams, what's not to like. En annen hvit / sølv favoritt var Milla Jovovich i Ellie Saab, Bingbing Li i Georges Chakra Couture og like sparkly og henrivende, om enn i gull, var Jessica Chastain i Alexander McQueen. Av mennene likte jeg Gary Oldman i Paul Smith, Jean Dujardin i Lanvin, med sløyfa på snei og fransk charme, og selvfølgelig vår alles kjære mr. Darcy aka Colin Firth i Tom Ford. For ikke å glemme Christopher Plummer (82), som gikk for en spennende midnattsblå fløyels smoking. Jeg sier det igjen: De gamle er eldst!

lørdag 3. mars 2012

A girl's best friend

Fashion is an art form. It is probably one of the most profoundly interesting art forms we have.

Vel. Jeg vet ikke helt om jeg kan si meg helt enig med Nick Knight (sitatet fant jeg forresten på Fashion Vs. Art, som raskt kryper oppover på min favorittblogg liste). For meg er jo naturlig nok fortsatt både litteratur og dans sterke og egentlig uslåelige kandidater i denne kåringen, men fashion kommer absolutt på en sterk bronseplass, som den riktignok deler med malerkunst og musikk. Nevertheless har jeg tilbragt store deler av februar sammen med min nye bestevenn: iPad-appen The Collection, som rett og slett er en ansamling av 'the best of' av det The New York Times skriver om mote, eller for å si det med andre ord: The stuff that dreams are made of. At least my dreams.

Så her har jeg altså sittet kveld etter kveld, og latt de fantastiske bildeseriene ta meg med til moteukene i New York, London, Milano og nå Paris (og jeg sier dere, dette er det nærmeste man kommer first row, de har bildeserier fra de aller fleste kolleksjonene, og 40-50 bilder fra hver kolleksjon.) I tilllegg til dette kommer alle in depth analysene av inspirasjoner og assosiasjoner, intervjuer (oftest gjort av den noe eksentriske Suzy Menkes, det tar meg alltid cirka halve intervjuet å komme over hvor rar hun egentlig er på håret og ikke minst komme over bitterheten jeg føler over at jeg ikke har hennes jobb), bilder fra backstage og behind the scenes, fun facts fra catwalken, modelmoments, streetstyle, how to get the look og whatnot. Det er filmer, bilder og tekster, oppdateringene kommer på løpende bånd, det første jeg gjør når jeg våkner og det siste jeg gjør før jeg sovner er å sjekke hvilke nye kolleksjoner som har hit the catwalk, and it just never seems to stop.

Jeg begynte New York fashion-week med å notere meg nye og ukjente designere som jeg hadde en helhjertet intensjon om å fordype meg mer i, men så kom Ralph Lauren med sin Downton Abbey / The Great Gatsby-inspirerte, british aristocrat meets Daisy Buchanan-kolleksjon, og jeg skjønte det: De gamle er eldst, og hva er egentlig vitsen med å bry seg med småfiskene når mennesker som Miuccia Prada og Christian Dior skaper mote som virkelig er stor kunst, når Balmains, Lanvins og Balenciagas visninger får det til å kaldt nedover ryggen på deg, og det eneste du klarer å tenke er: This is the shit.

Så denne måneden blir ikke, som jeg opprinnelig hadde tenkt, viet til oppdagelse til nye fashionperler, men til en studie av moteverdenes harde, glitrende, fullkomne diamanter, ikke the underdogs, men the stayers, de som ikke nøyer seg med å bare være quite continental, men som virkelig er a girl's best friends.

tirsdag 14. februar 2012

Poseringens pseudo-nærvær (dvs. "Marilyn og meg")

Men samtidig tror jeg Marilyn brukte kroppen sin som et forsvar mot kameraets misbruk, at hun (bevisst eller ubevisst) forsto det Susan Sontag skriver om i essayet "I Platons hule", nemlig at "å fotografere er å tilegne seg den tingen som fotograferes". Og videre:"Å fotografere folk er å begå et overgrep mot dem, man ser dem som de aldri ser seg selv, man får kunnskap om dem som de aldri kan ha om seg selv; det gjør folk til objekter som man kan eie rent symbolsk."

Og blir det ikke da slik at den eneste måten man kan forsvare seg mot dette overgrepet er nettopp å posere og på den måten ta en slags kontroll over erfaringen andre mennesker har av deg? Jeg har alltid (bevisst eller ubevisst) følt meg nærmest tvunget til å posere med en gang det var et kamera i nærheten, og nå ser jeg en gylden anledning til å bevise at dette var langt fra bare betinget av min forfengelighet og selvsentrering. Nei, dette var mitt hederlige forsøk på å ta kontroll over den visuelle koden, og om ikke ta kontroll så i alle fall være i et samspill med fotografen, et svar til hans uutalte aggressivitet, et forsvar mot å blir fortolket uten å ha den minste innvirkning på dette, en protest mot at dette utsnittet av mitt liv skulle bli fanget uten min innvirkning. Ved å posere (og da gjerne i en så kunstig pose som mulig, nettopp ved å prøve å suge inn kinnene, kaste frem den ene skulderen og presse navlen langt inn i korsryggen) speilte jeg på en måte den fordelen man får ved å holde et kamera foran ansiktet, også jeg ble plutselig en aktiv part, jeg mestret situasjonen.

Og ikke nok med det. Jeg vil faktisk si at jeg gjorde mer enn å mestre den, av og til klarte jeg faktisk å skape en illusjon av at jeg for eksempel har høye kinnbein (noe som er så langt fra sannheten som mulig, noe som alle som har sett mine hamsteraktige bollekinn live kan bekrefte), og på den måten ikke bare kontrollerte jeg fortolkningen: Jeg skapte faktisk en fortid som var uvirkelig. Og ikke nok med det: Jeg har også lagt til meg vanen å se gjennom folks kameraer før jeg går hjem fra fest, for å slette de dårlige bildene jeg kan finne, og gjennom min nøye utvalgte profilbildesamling på Facebook har jeg faktisk klart å få noen av vennene mine til å tro at alle bildene som tas av meg er bra. Hvis ikke dette kan regnes som en meget aktiv bearbeidelse og nykonstruksjon av fortiden, så vet ikke jeg.

Men nå ble det kanskje litt mye om meg og litt lite om Marilyn (og inni meg ber jeg inderlig om noen av dere nå tenker: Men er ikke egentlig det two sides of the same coin?). Uansett, jeg lover å trekke meg mer i bakgrunnnen i neste innlegg, og håper at Marilyns veldreide skikkelse skal bli et fruktbart utgangspunkt for mine videre undersøkelser av fotografiet.

fredag 6. januar 2012

Y. S. Laurent & J. J. Astor




Jeg drømte at Yves Saint Laurent insisterte på designe en ringkolleksjon for Tiffany's med undertegnede som inspirasjon, til John Jacob Astors IV* store begeistring. Ringene han skapte kan best beskrives som beyond baRock meets art nouveau, og jeg trenger vel ikke å si at champagnen fløt.

* Regner selvfølgelig med at dere vet hvem J. J. Astor IV er, men for ordens skyld: Forretningsmannen, investoren og forfatteren, den av Astor'ene som gikk ned med Titanic.

Denne drømmen glir nå rett inn på listen over mine favoritter og 'drømmer jeg vil bruke for å forklare min personlighet', selvfølgelig rett ved siden av den der jeg er på et slags tivoli, tar en rutsjebane som visstnok skal avsløre min rolle i det store bildet (altså i kosmos), og til min store tilfredsstillelse (men kanskje ikke så store overraskelse) på slutten av turen ser et enormt, blinkende neonskilt med den velklingende tittelen "Founder of the Universe". Jeg tenker at både Freud og Jung ville vært stolt!

Vil gjerne høre "the best of" av deres drømmer, kjære lesere! Og i og med at minst to av mine faste lesere er høyst profesjonelle vandrere i psykens uttgrunnelige univers, så tenker jeg vi her vil kunne få en fruktbar og berikende diskusjon.

P.S. Bildene har egentlig ingenting med saken å gjøre, men samtidig er jo forbindelsene i drømmer noen helt andre enn de i virkeligheten, og dessuten går jeg inn i 2012 minst like selvopptatt som jeg har vært hittil, og fashion kan jo alltid settes i sammenheng med fashion. Derfor benytter jeg anledningen til å presentere den mest klassiske av de to versace-kjolene in action, denne gangen sammen med et fantastisk pilgrimsmykke jeg har fått låne av min mamma.

fredag 16. desember 2011

Leopard, palmer og paljetter



eller med andre ord Versace for H&M. Og dette blogginnlegget vil jeg benytte til å uttrykke min takknemlighet overfor Donatella, Gianni, men også Dolce & Gabbana, Miuccia Prada, Marc Jacobs, Balmain, Dior, ja, you get the picture. Jeg er takknemlig for fashion generelt, for at det gjør livet mitt så mye mer fargerikt og festlig (det er tross alt bedre eller i det minste litt mer interessant og ikke minst effektfullt å få et panikkanfall i en Lanvin-kjole, eller et nervøst sammenbrudd i en jakke fra Chanel). Så for å presisere: fashion gjør ikke livet noe bedre eller lettere, men man har i det minste muligheten til å dress the part og go out (and in) with a bang.

PS. Og den som fortsatt har den minste tvil i sitt hjerte om at fashion er kunst, MÅ bare ta en titt på juleutstilllingene til Bergdorf Goodman! Årets tema er The Carnival of the Animals, med små mesterverk som The Brass Menagerie, den fantastiske vannverdenen med en Alexander McQueen-kjole tronende i sentrum, Teachers Pet-vinduet (very Chanel-like i svart og hvitt, laget av 300 forskjellige slag papir), og min absolutte favoritt: The North Pole Garden Party, med isbjørner besatte med svarovski-krystaller og aper som spretter champagne. I love it!

fredag 9. desember 2011

Sequins and Bach



Noe av det jeg kanskje liker aller best med juletiden er det faktum at man denne tiden av året egentlig kan bruke paljetter hver eneste dag. I følge Man Repeller, som er en annen av mine favorittblogger for tiden, er riktignok paljetter back for good og man kan go ahead og bruke dem hver eneste dag, men likevel er det liksom noe ekstra passende og riktig i å slenge på seg den glittrende herligheten når snøkrystallene virvler i luften, glühweinen flyter og Bachs juleoratorium durer ut fra høytalerne. (Jeg er forresten også veldig takknemlig for de tre sistnevnte tingene: ganske takknemlig for glühwein, veldig takknemlig for snø, og ekstremt takknemlig for Bach. Jeg er i likhet med Douglas Adams overbevist om at Bach er det største geni som noen gang har ferdes blant oss, og at "uansett hva slags nye yttergrenser for oppdagelse eller forståelse vi når fram til, later det til at Bach har satt sine fotspor der allerede")

fredag 11. november 2011

Liar, liar










But what did you wear, roper dere nå, utsultede fashionistas som synes det har vært så altfor mye kunst, og altfor lite mote på denne blogen den siste måneden. Jeg var jo tross alt i Miuccia Pradas og Valentinos hjemland, men må skuffe dere: dette er tross alt ikke Milano, så I dressed down for the occasion. Dere har sett det meste før: pistasjefarget, småblomstret buksedrakt fra Mango, worn with øredobber fra Pilgrim og gammelrosa Chipie Shoes, med en genser fra Gina Tricot på kjøligere morgener; den midnattsblå kjolen i organisk (nei, ikke ayurvedisk, Polly) bomull fra samme butikk, paired med en Chanel-inspirert topp fra H&M en sen kveld ved Trevi-fontenen; og en nykommer: flower-power kjole fra Bohemian Modern by Indiska, worn with lilla wayfarers: perfekt både foran Colosseum og Hadrians tempel.

fredag 23. september 2011

Blå stol, oransje plast & tretten kasser med øl










Igjen, helt umulig å la være å posere når omgivelsene kaster seg mot meg med rekvisitter, og når kveldssolen fremhever brunfargen. Har på meg min elskede dongerishorts, en pistajsgrønn silketopp med supertynne stropper som bare fungerer til gyllen hud, og øredobber fra arts & crafts, de med steiner i sakralt lilla og hedensk oransje. Jeg hadde noen sko også, men av og til er less more.

tirsdag 13. september 2011

Floo Powder










Fortsatt Astros, denne gangen en dampende het formiddag blant ruiner. Rom som det er helt umulig å ikke posere i, men når fotografen ikke kommer med så altfor mange utbrudd av typen "love the camera", så må modellen selv ta ansvar. Inspirasjonen her er mellomrommene, the in-betweens, girl interrupted og vinduet på lukket avdeling, casual coolness og et hint av Harry Potter-feel når de tar på Floo Powder og transporterer astrallegemene sine gjennom pipa (vent litt, var det sånn det var?) Spiller ingen rolle, så lenge det funker.

fredag 9. september 2011

Astros










I'm wearing: jeansshorts fra H&M, gladiatorsandaler fra Miss Sixty, skjorte fra Gina Tricot. Accesoirs / kulisser: sommerlig statementsmykke fra en liten butikk i Puerto Mogan, Gran Canaria, opprørt hav, slitte fiskebåter (igjen! Hva er det med denne fascinasjonen med fiskebåtene?!) og sennepsgult garn i havnen på Astros.

tirsdag 23. august 2011

Midnattsblå





Som de mer oppmerksomme leserne nok la merke til dukket denne kjolen opp allerede i forrige innlegg, og da håper jeg dere tenkte: men hvorfor bare ett bilde, vi vil se mer! Inspirert av jentene på stripa (det høres ikke bra ut, jeg ser den, men la meg bare understreke at hvis disse kvinnene kan kalles falne, så er det på den aller beste, mest glamorøse måten) kastet jeg på meg en midnattsblå (å, som jeg elsker det ordet, og for å svare på ditt spørsmål Polly, så ja, jeg tror jeg er i ferd med å bevege meg fra min asurblå periode, vekk fra fuksia og inn i det midnattsblå) lang kjole, og satte opp håret i en slags tilfeldig Brigitte Bardot-inspirert frisyre.