Bare et lite postskriptum til gårsdagens, eller rettere sagt, nattens innlegg. Og ikke av typen «jeg mente ingenting av det jeg skrev, for jeg var full /trøtt/ deppa/manisk e.l.», men heller en slags fortsettelse, akkurat som om tankene har fått utvikle seg videre i drømme og ting har blitt klarere eller til og med annerledes i løpet av et par timer.
For det jeg tror gårsdagens tre filmer også handler om, er motet til å la noe lite bety noe stort. Det å våge å innrømme for seg selv at av og til er det små, bitte små ting som kan være det som faktisk utgjør en forandring. I forhold til Hvit kommer dette kanskje mest til uttrykk i Kieslowskis opptatthet av detaljer. Jeg så to korte dokumentarer om måten han arbeider på etter å ha sett filmen, og ble utrolig fascinert av hvor opptatt han var av måten Julie vinket på, tok i Karols hånd, tok imot nøklene. Akkurat som om personligheten hennes kom til uttrykk i nettopp disse små tingene.
I de to siste filmene handler det vel også om å tillate seg selv å føle noe igjen. Det synes jo å være problemet både for Celine og Jessie, og Charlotte og Bob. De er numne, kanskje ikke deprimerte, men det er akkurat som om de på et tidspunkt har bestemt seg for at ting ikke lenger får lov til å bety noe, har lukket seg for alt de opplever, blitt fjerne, både fra verden og følelsene sine. Mot slutten av begge filmene er det noe som løsner. Man ser det kanskje klarest i Lost in Translation, der både Scarlett og Bill plutselig blir så utrolig menneskelige og varme i ansiktene. Og dette har kanskje ikke så mye med verken menneskene eller situasjonene man befinner seg i. Ja, de er den utløsende faktoren, men det løsner først og fremst i oss selv. Det er der endringen skjer, og det er vi som må invitere den inn («Mr. Northman, would you please come in?»-style).
Og apropos ingenting: tenk at nå, etter gårsdagens year of the flood- / dommedagstemning skinner solen inn på rommet mitt, som om ingenting hadde skjedd.
For det jeg tror gårsdagens tre filmer også handler om, er motet til å la noe lite bety noe stort. Det å våge å innrømme for seg selv at av og til er det små, bitte små ting som kan være det som faktisk utgjør en forandring. I forhold til Hvit kommer dette kanskje mest til uttrykk i Kieslowskis opptatthet av detaljer. Jeg så to korte dokumentarer om måten han arbeider på etter å ha sett filmen, og ble utrolig fascinert av hvor opptatt han var av måten Julie vinket på, tok i Karols hånd, tok imot nøklene. Akkurat som om personligheten hennes kom til uttrykk i nettopp disse små tingene.
I de to siste filmene handler det vel også om å tillate seg selv å føle noe igjen. Det synes jo å være problemet både for Celine og Jessie, og Charlotte og Bob. De er numne, kanskje ikke deprimerte, men det er akkurat som om de på et tidspunkt har bestemt seg for at ting ikke lenger får lov til å bety noe, har lukket seg for alt de opplever, blitt fjerne, både fra verden og følelsene sine. Mot slutten av begge filmene er det noe som løsner. Man ser det kanskje klarest i Lost in Translation, der både Scarlett og Bill plutselig blir så utrolig menneskelige og varme i ansiktene. Og dette har kanskje ikke så mye med verken menneskene eller situasjonene man befinner seg i. Ja, de er den utløsende faktoren, men det løsner først og fremst i oss selv. Det er der endringen skjer, og det er vi som må invitere den inn («Mr. Northman, would you please come in?»-style).
Og apropos ingenting: tenk at nå, etter gårsdagens year of the flood- / dommedagstemning skinner solen inn på rommet mitt, som om ingenting hadde skjedd.
Norske spilleautomater gratis spill er nå tilgjengelig 24 \ 7 for alle våre lesere - besøk nettstedet for å se nye anmeldelser av spilleautomater gratis
SvarSlett