tirsdag 30. oktober 2012

Solstenkede Mendoza

Mendoza. Fontenen bruser. En hund går forbi. En annen legger seg ned i gresset. Mosaikk på Plaza Espana. Et gammelt palmetre på Plaza San Martin. Gribber av messing på parkporten. Sol. Skyer. Vinranker og roser. En olivenoljefabrikk. Malbec, Cabernet Sauvignon og Syrah på vingården til Don Arturo. Mørkhårede skjønnheter. Gamle kelnere. Bife de Lomo. Duer. Sukkerspinn på Plaza Independencia. Sol. Stekende sol. Mørke skyer uten regn. Gitarklimpring på Plaza Italia. Små, brunlige bekker. En avlang innsjø. Marmorskulpturer og roser. Gule, hvite og i all slags nyanser av rosa. Fuksia (både fargen og blomsten). Stillhet. Brus med sugerør. Mozarella og tomater. Pizza. Kaffe. Kaffe med melk. Kaffe med is. Bare is. Blonder, kniplinger og silke. Blå gatelykter. Lysebrune benker. Maur.

Er et måltid uten kjøtt egentlig et måltid?
Må alle Park Hyatt-hoteller ligge i nærheten av en park?
Hva er egentlig forskjellen mellom en Malbec og en Syrah?
Spørsmål som du, Mendoza, drukner i fuglekvitter ...

(Jeg dedikerer denne til Witoldo; til hans kjedelige Tandil og solstenkede Santiago) 

torsdag 25. oktober 2012

I'm busy dancing tango

Jepp, kjære lesere, og denne gangen er det faktisk sant, det er akkurat det jeg har bedrevet de siste dagene med. Og jeg kan nå til min store glede bekrefte at dette er dansen over alle danser, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle den «dansen i mitt liv» (selvfølgelig ved siden av balletten, som jo alltid vil ha en meget spesiell plass i mitt hjerte).

Vi har altså hatt en privat tangotime med Rebecca, en petit tangodame vi først så danse på Plaza Dorrego i San Telmo sammen med den like skjønne Bernie, og som jeg falt for umiddelbart (altså Rebecca, og ikke Bernie: skjør, søt, har gått på Royal [as in Royal Ballet School], med andre ord en beslektet sjel). Og, etter min mening, en meget god tangolærer. Hun snakket et dansespråk som gikk rett hjem hos undertegnede, om connection mellom partnere, om å nyte de glidende øyeblikkene der vekten forflyttes, om pust, oppmerksomhet, nærvær og følelse, og om at kroppen innerst inne vet hva den skal gjøre. Vi lærte tre forskjellige armposisjoner, å gli majestetisk bortover gulvet på i alle fall to ulike måter, og vi har også gjort noen forsøk på å skifte retning og snu.

Men det viktigste er at jeg etter denne 90-minutters seansen føler dette snevet av tango ha blitt plantet i kroppen min, jeg kjenner den bruse i blodet og smake søtere enn den søteste dulce de leche, og jeg blir mer og mer sikker på at i denne dansen ligger løsningen, at dette er svaret på det evinnelige spørsmålet om meningen med livet, universet og alt det andre.

Eller i det minste svaret på hvordan lykkes med og i en relasjon. For det dette egentlig handler om (slik jeg har forstått det så langt) er det å stole nok på partneren til å lene seg mot ham, så mye at man nesten er off-balance, men likevel står på egne bein (men bare såvidt), å ha nok is i magen til å vente med å ta et eneste skritt før han beveger seg, men heller ikke henge et sekund etter, bare være fullstendig oppmerksom på den andres pust og det minste vektskifte, lese de små signalene man egentlig ikke kan lese, men bare fornemmer, være fullstendig oppmerksom på den andre, og samtidig utnytte alle mulighetene hans bevegelser gir deg, men uten å noen gang overskride rammene for dansen. Er ikke dette oppskriften på et lykkelig ekteskap, så vet ikke jeg.

Jeg vet ikke, kanskje det også er denne nærmest ruslignende følelsen av å være en del av noe som tilsynelatende initieres og styres av noen andre, men som samtidig er helt fullstendig avhengig av din bevegelse og ditt svar, denne balansen mellom det å vente og handle, timingen og vissheten om når man skal gjøre noe, og når man skal avvente, eller la det være. Jeg er i alle fall fortryllet og henført av de (foreløpig) ytterst få øyeblikkene av flyt, da jeg trodde at jeg kunne kjenne den virkelige tangoen i kroppen, og klarer nesten ikke å vente på fortsettelsen. 

lørdag 20. oktober 2012

Lost in the tango

San Telmo. Ja, denne bydelen minner meg om Montmartre eller Notting Hill, med andre ord et av disse stedene som er blitt fotografert og filmet til døde, som har brent seg inn på netthinnen vår og som kanskje ikke bringer noe nytt, men bare gir glans til gamle bilder som er en så kjent og kjær del av den etterhvert så store glansbildeboken vi alle er i besittelse av. (Her ser dere at melankolsk-dramatiske-romantiske Buenos Aires allerede har utøvd en merkbar påvirkning på skrivingen min, men jeg lar det gå.)

Ok, hvor var jeg? Jo, jeg elsker San Telmo. Vi dro første gang forrige søndag, for å få med oss det berømte søndagsmarkedet, og det skuffet i alle fall ikke mine forventninger: antikviteter, vintage-klær, gamle fotografier og partiturer i skjønn forening; fortauskafeer, argentinere som går rundt og tviholder på kopper og termoser, mens de drikker maté til den store gullmedalje; marionetter, gatekunstnere samt gamle og unge tangodansere. Og her må jeg komme med en bekjennelse / avsløring. Jeg vet ikke om dette skyldtes kvaliteten på danserne vi så, men tangoen, denne ekstremt sofistikerte dansen virket ikke så intrikat ved nærmere betraktning. Ja, den virker som en utrolig formalistisk dans, men hvis du kan trinnene, så er det bare å gjøre dem i utallige varianter, danse med halvlukkede øyne, lene hodet mot partnerens skulder, og du er klar for Buenos Aires natten. Så pass opp, tango, jeg er i ferd med å dechiffrere ditt språk og avmystifisere din dunkle, forførende sjarm.

...

Nei, nei, jeg trekker alt tilbake! Nå, etter å ha sett virkelige tangodansere på El Viejo Almacén (og det finnes nok dem som er mye bedre enn dette også) så må jeg utbryte: Tango, du er min nye lidenskap, min nye mestringsstrategi, min terapi, yoga og min nye måte å leve livet på, jeg har endelig kommet hjem! Her, i denne dramatiske, lidenskapelige, intrikate dansen finnes livets sanne uttrykk, og ja, dere vet hva som kommer: Tangoen er den nye Bach!!! (Ok, kanskje den nye Mozart, ettersom jeg ikke vil gå så langt som å si at tangoen uttrykker universets sanne vesen, men i alle fall mennesket, mennesket i hele sin stygghet og prakt, dydighet og synd, tilslørthet og åpenhet, i sin sårbare nakenhet og distanserte eleganse!) Det kommer mer, det kommer mer, kjære lesere, men akkurat nå må jeg må jeg må jeg springe ut og finne meg en tangolærer. Hasta luego!

onsdag 17. oktober 2012

What's new, Buenos Aires?

Selv om den første linjen i den desidert kuleste sangen i Evita-musikalen har surret mer eller mindre non-stop i hodet mitt siden vi ankom Sør-Amerikas Paris, så må jeg si at så langt er det ikke det nye, men det gamle som har gjort størst inntrykk på meg i denne byen, som er «like Europe, with a melancholic twist». Jeg snakker selvfølgelig om kirkegården i Recoleta, The city of the dead. Stedet der Argentinas rich and famous stedes til hvile (ok, kanskje mer presist rich, famous and aristocratic, for i dette landet er navnet viktig til og med i det hinsidige, så hvis du heter Alvear, Anchorena, Mitre eller Sarmiento, er du pretty much sikret et gravsted with a view, mens det var så vidt Eva Peron fikk lov til å gravlegges her, selv om hun etter min mening gjorde opp for sin lack of aristocracy med en rekke andre kvaliteter jeg dessverre ikke rekker å gå inn på her). Graven til Evita er nå likevel den mest besøkte, folk legger ned blomster, tar hundre bilder, mens Don't cry for me Argentina går på repeat i de ærbødig bøyde hodene deres. Eller noe sånt.

Cementeria Recoleta er nå i alle fall et helt magisk sted, very Vindens skygge meets de skumleste kirkegårdsscenene i Harry Potter, og man nærmest venter å se «The one who must not be named» stige frem fra bak et hjørne. (Denne følelsen av skrekkblandet fryd forsterkes ytterligere av at the hubby prøver å gjemme seg bak en eller annen sarkofag hver eneste gang jeg stopper for å ta et bilde av et spindelvev eller en engel, som er sånn ca. en gang i minuttet) Jeg har egentlig lyst å gå tilbake hit hver eneste dag som gjenstår av oppholdet i BA, gå meg vill i labyrintene eller kjenne frysningene krype oppover korsryggen ved synet av edderkopper, krusifikser og tunge mahognikister tildekkede med gulnede kniplingslaken.

Konklusjonen så langt er at argentinerne vet å sette pris på sine avdøde. Noen vil kanskje si at de er morbide og «obsessed with mortality», men jeg liker det. Jeg trives veldig godt i de dødes by, og skjønner godt at dette er noen av de dyreste eiendommene in town. Eller som de lokale pleier å si: «It's cheaper to live extravagantly all your life than to be buried in Recoleta».   

søndag 14. oktober 2012

Back to the future

Ganske så ofte på slutten av en ferie sitter man igjen med en følelse som best kan oppsummeres som: «ka farsken va det egentli som skjedde», eller, for å si det på riksmål: «hva er det vi egentlig har brukt de siste syv, ti, evt. fjorten dagene på». Heldigvis har man bilder, og dette bringer meg elegant over til noe annet jeg har tenkt en del på disse siste dagene: Hva er denne manien med å hele tiden ta bilder av alt mulig? Nå skal det sies at Fernando var full av par på bryllupsreise, så jeg kan til en viss grad skjønne dette behovet for å fange hvetebrødsdagene på film, for denne lykken varer aldri, mwhahahahahaha (ond latter) (NB: Jeg snakker absolutt ikke av erfaring, jeg er meget lykkelig gift og vil faktisk si at jeg blir lykkeligere og lykkeligere for hver dag som går). Uansett, hvorfor driver folk og tar bilder i hytt og pine, med armene opp, med armene ned, med armene til siden for å etterlinge Kristus-statuen på Corcovado, med skilpadden, under skilpadden, skilpadden alene, etc. etc. etc. Er det for å huske bedre? Neppe. Jeg mener at hvert bilde man tar stjeler oppmerksomheten fra øyeblikket, det er anti-mindfulness virkeligggjort. I det sekundet det sier «klikk» er man allerede i fremtiden, der bildet skal vises frem og skrytes av, postes på facebook, instagram og blogges om, man har tapt øyeblikket for alltid, opplevelsen er til for alle andre enn deg selv. Nemlig. Ok, nå sier vi takk til Mischka, aka sinnabloggeren: Her er noen bilder som oppsummerer oppholdet på Fernando (eller i alle fall slik jeg ønsker at dere skal oppfatte det, for alle vet jo at what happens on the island, stays on the island ...)

Skilpis-show i havnen, som vi var så heldige å få med oss pga. motorstopp.
 Praia de Leon (en av de mer ville og værutsatte strendene på sørsiden)
 On the road again
 Calling home
 En av de utallige Aqua de Cocos jeg drakk under oppholdet på øya, her i versjonen «my super-skinny beach look», eller for å sitere Polly: «Du er jo bare skinn og brain».
    Frokostrommet på pousada Mar Aberto. Legg merke til den funky takdekorasjonen, og den meget kule blandingen av ute og inne, et «in-between room».

fredag 12. oktober 2012

Jumping the shark

Det viste seg å være utrolig fristende å iscenesette hver minste ting vi foretok oss på øya, slik at de lignet mest mulig på scener fra et knippe av mine favorittfilmer og TV-serier med noe jeg vil kalle «øy-problematikk», nærmere bestemt The Beach og Lost. (Shocker!) Dette viste seg å være veldig enkelt, i og med at Fernando rett og slett florerer av øde strender, tropiske skogstier og faktisk også en og annen stige i fjellveggen som leder inn i mørke, mystiske grotter. Noe som var ytterligere en inspirasjon var det faktum at øya faktisk kryr av brasiliansk movie & soap opera glitteratzi. Så ikke nok med at du går rundt og nærmest forventer å se Locke eller Desmond sprette frem fra bak et tre; før du vet ordet av det sitter du der og drikker en aqua de coco vis à vis den brasilianske versjonen av Dr. Drake Ramoray (evt. hans onde tvillingbror) fra Days of our lives (som selvfølgelig her heter Dias de nossas vidas, thank you google translate). Anyway, her er bildebevisene.

The Beach
Undertegnede som Virginie Ledoyen aka Francoise
The hubby som Leo aka Richard

The hubby som Sawyer eller Jack, alt etter som.
   

Undertegnede som (what did you expect) Kate

The hatch

onsdag 10. oktober 2012

The Office

Kjære alle arbeidsgivere og alle andre som måtte tro at undertegnede er reist til Sør-Amerika for å «jobbe», mens hun egentlig bare drikker caipifrutas og driver dank: Her er noen billedbevis på at det finnes så mange slags kontor, og så mange slags måter å jobbe på. Eller for å sitere Ibsen (eller egentlig en venninne som siterer Ibsen, så jeg garanterer ikke for nøyaktigheten her): «Min gode mann, jeg sitter kanskje ved min arbeidspult kun fra åtte til tolv, men her oppe (og her er det veldig viktig at dere ser for dere hvordan Henrik tar seg til den flosshattbekledde pannen med en megetsigende gest), her oppe arbeider jeg hele tiden». 

Med vennlig hilsen,
Mischka, den omreisende oversetteren





mandag 8. oktober 2012

Can you hear the drums Fernando?

Fernando de Noronha. Det var kanskje ikke akkurat denne Fernando Abba skrev sang om den gangen, men jeg må likevel få utbryte: For et sted! Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da the hubby etter sin andre caipirinha på en av Ipanemas mange barer ytret et håp om at denne øya 350 kilometer utenfor nordøst-kysten av Brasil var et slags paradis på jord, men etter mindre enn et døgn var jeg solgt. Her er det vel på sin plass med en liten unnskyldning for at jeg noen dager igjen har forsvunnet fra cyberspace, for noe denne lille perlen ikke hadde, var stødig internettforbindelse. Til gjengjeld hadde den noen helt fantastiske strender (kritthvit, silkemyk sand, asurblått, virkelig asurblått, krystallklart vann, en svimlende horisontlinje så langt øyet kan se, og Atlanteren som dundret inn uten stans). I tillegg til dette har øya et dramatisk landskap, med en stor monolitt-klippe av en stein som troner over det hele (blanding av et romskip, en Vogoner fra Hitchhiker's Guide [for de som fortsatt ikke har lest den: de ekstremt stygge vesenene som Arthur og Ford Prefect haiker med aller først, som ELSKER å plage publikum med sine endeløse diktopplesninger] og et vaskeekte norsk troll) og et yrende dyreliv. Vi bodde på en liten pousada, som er det lokale hotell/motell/ B&B-konseptet med delfiner i stedet for stjerner, deilig, avslappende stemning med kaktuser (eller er det «kakti» i flertall?), hengekøye, palmesus og muligheter for små, søte firfisler på badet. Med ettermiddagskaffe med noe attåt hver dag klokken fem. For et liv! Følg med, følg med, kjære lesere, jeg kan love flere innlegg om livet på øya raskere enn dere klarer å si «praia da cacimba do padre fernando de noronha», og enn så lenge får dere kose dere med noen bilder!  

 Kveldsbølgene renner inn i strandbaren på Praia de Cachorro (som betyr hundestranden, og der det, som navnet tilsier, var veldig mange store og små, litt småslitne og sjaskete, men svært så vennlige hunder, altså «cachorros»).
 Et eksempel på litt lokal skilpaddekunst, med en noe desperat skilpadde. 
 En tidlig morgenstund etter et varmt regnskyll på Praia de Meio. 
 Vogoneren / Trollet i all sin prakt.
Praia de Conceicão i noe dramatisk vær.