What's new, Buenos Aires?

Selv om den første linjen i den desidert kuleste sangen i Evita-musikalen har surret mer eller mindre non-stop i hodet mitt siden vi ankom Sør-Amerikas Paris, så må jeg si at så langt er det ikke det nye, men det gamle som har gjort størst inntrykk på meg i denne byen, som er «like Europe, with a melancholic twist». Jeg snakker selvfølgelig om kirkegården i Recoleta, The city of the dead. Stedet der Argentinas rich and famous stedes til hvile (ok, kanskje mer presist rich, famous and aristocratic, for i dette landet er navnet viktig til og med i det hinsidige, så hvis du heter Alvear, Anchorena, Mitre eller Sarmiento, er du pretty much sikret et gravsted with a view, mens det var så vidt Eva Peron fikk lov til å gravlegges her, selv om hun etter min mening gjorde opp for sin lack of aristocracy med en rekke andre kvaliteter jeg dessverre ikke rekker å gå inn på her). Graven til Evita er nå likevel den mest besøkte, folk legger ned blomster, tar hundre bilder, mens Don't cry for me Argentina går på repeat i de ærbødig bøyde hodene deres. Eller noe sånt.

Cementeria Recoleta er nå i alle fall et helt magisk sted, very Vindens skygge meets de skumleste kirkegårdsscenene i Harry Potter, og man nærmest venter å se «The one who must not be named» stige frem fra bak et hjørne. (Denne følelsen av skrekkblandet fryd forsterkes ytterligere av at the hubby prøver å gjemme seg bak en eller annen sarkofag hver eneste gang jeg stopper for å ta et bilde av et spindelvev eller en engel, som er sånn ca. en gang i minuttet) Jeg har egentlig lyst å gå tilbake hit hver eneste dag som gjenstår av oppholdet i BA, gå meg vill i labyrintene eller kjenne frysningene krype oppover korsryggen ved synet av edderkopper, krusifikser og tunge mahognikister tildekkede med gulnede kniplingslaken.

Konklusjonen så langt er at argentinerne vet å sette pris på sine avdøde. Noen vil kanskje si at de er morbide og «obsessed with mortality», men jeg liker det. Jeg trives veldig godt i de dødes by, og skjønner godt at dette er noen av de dyreste eiendommene in town. Eller som de lokale pleier å si: «It's cheaper to live extravagantly all your life than to be buried in Recoleta».