fredag 30. mars 2012

Dr. Mischka and Mr. Rat

Pinterest, for en genial oppfinnelse. Jeg har lenge ment at det å skape noe nytt og originalt er fullstendig oppskrytt, collagen og samplingen er de nye kunstformene, en uventet sammensetning av elementer er den nye kreativiteten. Eller for å si det med Adolf Loos (jeg tror jeg har sitert ham tidligere, men det han sier er så bra at det tåler en gjentagelse): "The best form always already exists and no one should be afraid of making use of it, even if it's elements derive from someone else's work. We have enough original genius. Let's repeat ourselves ad infinitum."

Og mark my words, om et par måneder vil de tradisjonelle brainstorming møtene i redaksjoner verden over være historie, i stedet kommer redaktørene til å smile hånlig og si "That's great Tanya, but I want to see a board on why green is the new red. You've got one hour", før de strener ut, klikkende på sine fuksiafargede louboutins. Og når vi snakker om Louboutin, dere husker kanskje at jeg hadde en liten fashion meltdown her for et par dager siden. Vel, I'm back. Dere finner alle mine favoritter fra moteukene i New York, London, Millano og Paris (pluss noen old loves) på pinterest, på boarden A girl's best friends.

P.S. I tiden fremover vil det nok være vel så mye aktivitet på pinterest som på denne bloggen. Målet er å se de to som to deler av samme sak (den saken er kort sagt min selviscenesettelse), og undertegnede som en slags Dr. Jekyll og Mr. Hyde (evil laughter again), der Mischka fokuserer på tekst, og Rotta på bilder.

tirsdag 27. mars 2012

Scrapbooking in cyberspace

OMG, I'm in love! Nei, ikke i Ryan Gosling, selv om hans reserverte, kjølige coolness får ham til å stadig klatre oppover på min top 5-liste, og gjør meg mer og mer sikker på at emotionally unavailable is the new hot (good for you, Polly!), men i Pinterest, a virtual pinboard. Stedet der du kan lage dine egne boards og pinne i vei (kjenner at det norske språket blir litt fattig her), ta i bruk alt det vidunderlige the world wide web har å by på og bruke dette til skape nye sammenhenger som ingen trodde var mulig! Men nok skryt, dere får se og bedømme selv. Dere finner meg her.

Ok, først en liten forklaring om mitt pinterest navn, nemlig Rotta, selv om alle dere som har vært flittige følgere av denne bloggen og har lest innlegget Trophy Rat egentlig burde vite hvorfor jeg (eller rettere sagt the hubby) valgte dette som mitt pseudonym. Men for sikkerhets skyld: Polly mener at jeg har noe gnageraktig over meg, ja, han ser faktisk en striking resemblance med Rémy i Ratatouille, ekornet i Ice Age, og nå sist søndag med en ørken pungrotte han så på Discovery. What can you do.

Tilbake til Pinterest. Jeg er hektet! The hubby har sett seg nødt til å begrense min pinningtid til en time hver dag, et forbud jeg selvfølgelig bryter uten et snev av dårlig samtivittighet, og jeg pinner og pinner as if my life depended on it. Dette er akkurat det jeg har ventet på. Enda en horcrux der ute i cyberspace, som Shini så elegant beskrev det, der jeg i likhet med en viss dark lord Who-Must-Not-Be-Named kan legge igjen et lite spor av meg selv som will live on forever, mwahahaha ... (evil laughter). Greit, jeg skal ikke gå helt Darth Vader on you, men heller gi dere litt tid til å check it out. Enjoy!

fredag 23. mars 2012

Why read papers?

I Tim Parks' fine artikkel Why finish books skriver han noe som jeg leser som et forsvar for å ikke fullføre ting (men her tar jeg visse forbehold, for jeg har ikke lest artikkelen ferdig. Nei, ikke bare som et metalitterært eksperiment, men fordi jeg bare leser NYR Blog i lunsjen, den artikkelen er j... lang, og denne uken har jeg hatt veldig korte lunsjpauser). Uansett: Shopenhauer mente at livet var for kort til å lese dårlige bøker, og et par sider var tilstrekkelig til å avgjøre om en bok var verdt vår opmerksomhet. Jeg sier meg enig med Arthur og tilføyer følgende påstand: livet er for kort til lese, se på, skrive om dårlige ting, ofte trenger vi bare en liten smakebit for å finne ut om dette er noe for oss, og ved det minste antydning til tvil er det helt på sin plass å rett og slett move on.

La oss for eksempel ta Flipboard, som er en annen stor favoritt blant appene på min padde (som forresten heter Paddington, for fremtidige referanser). På Flipboard lager man et eget magasin med utelukkende de tingene man interesserer seg for. Det jeg vil ha nyheter om er kanskje ikke så overraskende mote, kunst, fotografi, dans, yoga og litteratur. Så på min Flipboard er Elle, Vogue, Harpers Bazaar, Pointe Magazine, Moma og The New York Review of Books, bare for å nevne noen. Disse oppdateres kontinuerlig, bildene skifter som i et kaleidoskop, og jeg er til enhver tid oppdatert på hva som er på coveret av Italian Vogue eller hvilke utstillinger som kommer opp på The Met.

Men dette er langt fra uproblematisk. Først vil jeg ta for meg de moralske implikasjonene: For dette er ikke helt enkelt moralsk, i og med at jeg her har skapt meg en verden som egentlig ikke har noe til felles med den virkelige, og i stedet for å forholde meg til krig, fred, politikk og sånt leser jeg enda en editorial om hvorfor grey is the new black. Men hvis vi her legger godviljen til så kan vi blame this, dessverre ikke lenger on my youth, men på det at jeg faktisk må gjøre dette fordi jeg er for empatisk, jeg bryr meg for mye og ikke for lite, og hvis jeg virkelig hadde forholdt meg til alt det fæle som skjer i verden, så ville jeg vært et vrak (presisering: et større vrak enn jeg er nå). Jeg velger å skape meg en fantasiverden med nyheter som gjør meg lykkelig, rett og slett som en mestringsstrategi, som min superlighte versjon av Prozac.

tirsdag 20. mars 2012

Dessillusjonista

Jeg vet at vi bare er kommet til C, men det føles dessverre litt som fashionpiffen har gått ut av meg. Kanskje ble det for heftig å skulle dra lynskarpe paralleller mellom fashion og art (let's face it, det er forsatt mye mer popkultur enn highbrow som renner gjennom årene mine), kanskje ble min beste venn fra februar erstattet av en annen i mars, eller muligens er det bare slik at det inntrykksbombarderende livet anno 2012 ubarmhjertig presser og pusher meg videre, noe jeg gjerne vil utdype i et annet innlegg.

Så bare for å oppsummere lynraskt, sånn at alle dere hardcore fashionistaer ikke slutter å være followers: mye artists, bohemian (i begge ordets betydninger) aristocrats, 40- og 50-tallet, både i sin rene form og dekonstruert, gothic darkness, baRock og en oppdatert Daisy Buchanan-look er det vi har i vente fall 2012. Men hovedintrykket er (og her er det kanskje bare jeg som begynner å bli litt desillusjonert på mine gamle dager) we've seen it all before!

Og er det ikke uansett sånn at når dere leser min oppsummering av moteukene, så sier denne egentlig mye mer om meg og mine interesser og darlings, enn det som faktisk skjedde. Og det er kanskje vel og bra, for de fleste leserne av denne bloggen har vel en viss, mer eller mindre bevisst, interesse for undertegnede, men det skjuler ikke det triste faktum at dere egentlig ikke har fått vite en dritt om fashionweek, som igjen impliserer at jeg er en dårlig fashionreporter og at Suzy Menkes' jobb fortsatt er trygg.

But I couldn't help but wonder... Er det egentlig mulig å formidle noe som helst, eller er konklusjonen like trist som i min (om jeg må få lov å si det selv) glimrende semesteroppgave i emnet Modernitet og erindring: Vi erkjenner umuligheten av å formidle, samtidig som vi drives av nødvendigheten til å prøve.

lørdag 17. mars 2012

B.

Balenciaga. Jeg digger de grafiske mønstrene blandet med en oppdatert versjon av leopardmønsteret (en litt mindre organisk og litt mer dataanimert leopard, om dere skjønner hvor jeg vil hen). Chiffon og skinn, det virker forresten som om chiffon virkelig er kommet tilbake, og det varmer selvfølgelig en ballettdansers hjerte. Det er noe Girl Interrupted / Catcher in the Rye over dette, et eller annet snev av galskap og ungdommelig vrede. I don't quite get it...

Da er saken en annen med Balmain, som ikke skuffer i år heller. Dette er Zorro meets Marie Antoinette, eller med andre ord spansk ildfullhet meets fransk dekadanse. Her er det broderier, fløyel og gull, mye av materialene ser ut som noe som kommer rett fra møblene og teppene på Versailles. Miks dette med noen spanske roser og dress down med en dressjakke, og du har en av årets aller beste kolleksjoner.

Og til slutt Burberry. Her er jo Sherlock og Irene Adler assiosasjoner som presser seg på, men også Wuthering Heights, spøkelseshyl over heden, "may you not rest, as long as I am living, you said I killed you - haunt me then", og alt det der. Jeg har ingen problemer med å forestille meg Catherine Earnshaw i noen av disse antrekkene, mens de mer infantile hadde glidd rett inn i korridorene på Hogwarts (det er til og med en del av klærne som har uglemønster).

onsdag 14. mars 2012

A.

Nå er det en uke siden de siste modellene stavret seg over catwalken i The City of Light, og det er på tide med en aldri så liten oppsummering. Legg merke til at dette er høstkolleksjonene 2012, så kanskje ikke noen vits å kaste seg over alle trendene øyeblikkelig, men samtidig er jo våren og høsten her oppe i nord unektelig lengre og kaldere enn på de aller hotteste fashionstedene, og det har vel dessuten aldri vært feil å være litt forut sin tid (bortsett fra når det gjaldt Galileo Galilei og et par andre i historien som ikke jobbet i moteindustrien).

Jeg begynner litt sånn alfabetisk, for et eller annet system må vi forholde oss til. Jeg vil også forsøke (igjen sterkt inspirert av Fashion vs Art-bloggen) å sette disse visningene inn i en litterær sammenheng, å nær sagt nærlese de og forsøke å henge de på noen av litteraturens knagger. Det kan hende dette går rett til h..., men fortune (and fashion) favors the bold (and the beautiful, uten at det siste nødvendigvis gir meg en fordel her), så jeg gir det et forsøk.

Ann Demeulemeester. Hmm, jeg vet ikke helt om de fugleredelignende frisyrene er noe jeg kommer til å gå for på neste fest, men det varmer mitt hjerte at de lårlange støvlene (tenk mer Puss in Boots enn Pretty Woman her) er tilbake, da jeg faktisk eier at slikt par. Ellers elsker jeg den dype midnattsblå 'a new cinderella is born' fargen, de lange hanskene, de skjeve glidelåsene og blandingen av silke og skinn. For meg er dette the gothic novel meets The Matrix (greit, det siste kanskje ikke helt litterært, men litt popkulturelle referanser må jeg få lov å blande inn).

En god del av det som ble sendt nedover catwalken hos Alexander McQueen minner mistenkelig mye om et snøprinsesse-kostyme jeg hadde på meg i barnehagen (mamma, hvis du finner de bildene, kan du være så snill å sende de over, slik at jeg har bevis på at jeg faktisk her også var mye forut min tid). Det er hvitt og fluffy, ispedd snøroser og sølvdetaljer og en og annen pompong (is that even a word?). Litt sånn snøhvit møter Yeti (dere trodde vel ikke at jeg kom til å utelukkende bruke litterære klassikere?), men noen av de fuksiafargede kjolene som kom mot slutten av visningen begynner å nærme seg noe Emma Bovary kunne hatt på seg i et av sine litt mer desperate øyeblikk.

søndag 11. mars 2012

Clinging to the clothes

Men først bare et par ord til om posing (eller kanskje rettere sagt atter et innlegg i min ongoing forsvarstale for vogue-posen). På den eminente Fashion vs. Art bloggen leste jeg i går et innlegg om blant annet Roland Barthes. Til min store overraskelse og glede viser det seg at godeste Roland ikke bare var interessert i poststrukturalisme og semiotikk, litteraturens nullpunkt, kjærlighetens språk og lysten ved teksten, men også fotografiet (ja da, jeg vet dere visste det siste også, alle hjem med respekt for seg selv har vel et eksemplar av La Chambre Claire stående i bokhyllen) og nærmere bestemt: fashionfotografiet.

I boken med den fengende tittelen The Fashion System (som jeg ikke har lest, men som definitivt er på min reading list, rett etter Moshe Feldenkrais' Body & Mature Behavior, A study of Anxiety, Sex, Gravitation and Learning og Édouard Levés Selvportrett) skriver Barthes visstnok hvordan fashionfotografiet virker, og jeg siterer fra FVA-bloggen: "He describes the world as a backdrop, that sets the stage for an exorcism in which everything is made unreal but the clothing. The unreal images leave us clinging to the clothes as the only recognizable sign of reality."

The world as a backdrop, exorcism, everything is made unreal but the clothing ... Ah, jeg trenger vel ikke å si at dette er som musikk i mine ører. Men hvis vi nå ser på dette i forhold til vogue-posen, som vi allerede har stadfestet som en forvridning og forvrenging av menneskekroppen (og som jo i visse ekstreme tilfeller ikke er så langt unna det meget uttrykksfulle kroppspråket til den lille jenta i The Exorcist) blir modellens kropp også her frattatt sin kroppslige, eller i alle fall menneskelige kvalitet, den fjerner seg fra den naturlige kropp for å la klærne spille hovedrollen, eller som Barthes så fint sier det: være the only recognizable sign of reality. I ubehaget som vekkes av de forvrengte, ofte sykelig tynne lemmene som stikker ut og stikker frem, som flytter senteret til periferien og balanserer på den smale knivseggen mellom skjønnhet og stygghet, der, i akkurat det punktet kommer klærne fullstendig til sin rett. Så vogue-posen er kanskje intet annet enn en utvisking av selvet, en erkjennelse av gjenstandenes overmakt. Eller, for å si det med ord som Roland forhåpentligvis hadde nikket anerkjennede til: En utladning av virkelighetseffekten (!)

torsdag 8. mars 2012

Mischka Grande





Litt blurry og out of focus, men like fullt herlige bilder fra årets familiejulebord på Maemo. Gratulerer med dagen, min kjære søte mamma! Utrolig glad i deg!

tirsdag 6. mars 2012

The Artists

Men først en liten avsporing. Jeg må dessverre si at jeg var dypt skuffet over det NRK hadde klart å skrape sammen av "moteeksperter" på Oscar Night, og det får meg virkelig til å lure på hva lisenspengene mine egentlig går til (nei, jeg synes ikke kjolene til Marte Stokstad og pyroeffektene på eurovisionsendingene er kule.) Kommenteringen før oscarshowet kan best beskrives som vag, slapp og uinteressant, og jeg tror at mange av dere fashionistaer der ute lengter etter en litt mer sparkly fremstilling av det som, let's face it, egentlig er den viktigste delen av Oscarutdelingen, nemlig the red carpet.

Michelle Williams, I love you! Denne dama er min nyeste girlcrush. Jeg tilgir henne alle fadesene i Dawson's Creek (de tilgav jeg egentlig etter den første halvtimen av My week with Marilyn), etter denne røde Louis Vuitton kjolen hadde jeg tilgitt henne om hun hadde begynt sin karriere på Full House (beklager Mary Kate og Ashley, men dere er selvfølgelig også tilgitt, way to go når det kommer til å virkelig pull off den boho-looken!). Og med det korte håret og den rosa clutchen til. Perfection! En annen rød kjole som også falt i smak var Emma Stones Giambattista Valli, nydelig til det røde håret og den bleke huden, og jeg syntes virkelig ikke den enorme sløyfen var over the top: It's the Oscars! Go big or go home!

Over til de hvite kreasjonene: Gwyneth Paltrow i sin Tom Ford kroner right up there, selv om jeg kanskje synes hun kunne gjort noe annet med håret. Jeg liker ikke de slappe hestehalene, og til denne kjolen tror jeg faktisk det hadde vært bedre med en stram hestehale a la Sandra Bullock, men vi kan gjerne ta en diskusjon på dette, kjære lesere. Kjolen var i alle en fulltreffer, gresk gudinne meets Star Trek. Og når vi er inne på Gwynnie, her må jeg faktisk si at jeg var enig med den svenske NRK-kommentatoren, både i hans dom om denne kjolen, men også det han sa om hennes fashionmistake i 2002, da hun gikk i en Alexander McQueen. Jeg vet, Alexander McQueen og fashionmistake i en og samme setning høres ut som en oxymoron, men det stemmer: Hun så ut som en trashy gypsy. And not in a good way.

Rooney Mara gikk også for en hvit Givenchy, meget effektfullt til den vampete kullsvarte panneluggen og den knallrøde leppestiften. Noomi Rapace er og forblir min favoritt Lisbeth Salander, men jeg liker Rooney. Rock Chick meets Wednesday Adams, what's not to like. En annen hvit / sølv favoritt var Milla Jovovich i Ellie Saab, Bingbing Li i Georges Chakra Couture og like sparkly og henrivende, om enn i gull, var Jessica Chastain i Alexander McQueen. Av mennene likte jeg Gary Oldman i Paul Smith, Jean Dujardin i Lanvin, med sløyfa på snei og fransk charme, og selvfølgelig vår alles kjære mr. Darcy aka Colin Firth i Tom Ford. For ikke å glemme Christopher Plummer (82), som gikk for en spennende midnattsblå fløyels smoking. Jeg sier det igjen: De gamle er eldst!

lørdag 3. mars 2012

A girl's best friend

Fashion is an art form. It is probably one of the most profoundly interesting art forms we have.

Vel. Jeg vet ikke helt om jeg kan si meg helt enig med Nick Knight (sitatet fant jeg forresten på Fashion Vs. Art, som raskt kryper oppover på min favorittblogg liste). For meg er jo naturlig nok fortsatt både litteratur og dans sterke og egentlig uslåelige kandidater i denne kåringen, men fashion kommer absolutt på en sterk bronseplass, som den riktignok deler med malerkunst og musikk. Nevertheless har jeg tilbragt store deler av februar sammen med min nye bestevenn: iPad-appen The Collection, som rett og slett er en ansamling av 'the best of' av det The New York Times skriver om mote, eller for å si det med andre ord: The stuff that dreams are made of. At least my dreams.

Så her har jeg altså sittet kveld etter kveld, og latt de fantastiske bildeseriene ta meg med til moteukene i New York, London, Milano og nå Paris (og jeg sier dere, dette er det nærmeste man kommer first row, de har bildeserier fra de aller fleste kolleksjonene, og 40-50 bilder fra hver kolleksjon.) I tilllegg til dette kommer alle in depth analysene av inspirasjoner og assosiasjoner, intervjuer (oftest gjort av den noe eksentriske Suzy Menkes, det tar meg alltid cirka halve intervjuet å komme over hvor rar hun egentlig er på håret og ikke minst komme over bitterheten jeg føler over at jeg ikke har hennes jobb), bilder fra backstage og behind the scenes, fun facts fra catwalken, modelmoments, streetstyle, how to get the look og whatnot. Det er filmer, bilder og tekster, oppdateringene kommer på løpende bånd, det første jeg gjør når jeg våkner og det siste jeg gjør før jeg sovner er å sjekke hvilke nye kolleksjoner som har hit the catwalk, and it just never seems to stop.

Jeg begynte New York fashion-week med å notere meg nye og ukjente designere som jeg hadde en helhjertet intensjon om å fordype meg mer i, men så kom Ralph Lauren med sin Downton Abbey / The Great Gatsby-inspirerte, british aristocrat meets Daisy Buchanan-kolleksjon, og jeg skjønte det: De gamle er eldst, og hva er egentlig vitsen med å bry seg med småfiskene når mennesker som Miuccia Prada og Christian Dior skaper mote som virkelig er stor kunst, når Balmains, Lanvins og Balenciagas visninger får det til å kaldt nedover ryggen på deg, og det eneste du klarer å tenke er: This is the shit.

Så denne måneden blir ikke, som jeg opprinnelig hadde tenkt, viet til oppdagelse til nye fashionperler, men til en studie av moteverdenes harde, glitrende, fullkomne diamanter, ikke the underdogs, men the stayers, de som ikke nøyer seg med å bare være quite continental, men som virkelig er a girl's best friends.