A.

Nå er det en uke siden de siste modellene stavret seg over catwalken i The City of Light, og det er på tide med en aldri så liten oppsummering. Legg merke til at dette er høstkolleksjonene 2012, så kanskje ikke noen vits å kaste seg over alle trendene øyeblikkelig, men samtidig er jo våren og høsten her oppe i nord unektelig lengre og kaldere enn på de aller hotteste fashionstedene, og det har vel dessuten aldri vært feil å være litt forut sin tid (bortsett fra når det gjaldt Galileo Galilei og et par andre i historien som ikke jobbet i moteindustrien).

Jeg begynner litt sånn alfabetisk, for et eller annet system må vi forholde oss til. Jeg vil også forsøke (igjen sterkt inspirert av Fashion vs Art-bloggen) å sette disse visningene inn i en litterær sammenheng, å nær sagt nærlese de og forsøke å henge de på noen av litteraturens knagger. Det kan hende dette går rett til h..., men fortune (and fashion) favors the bold (and the beautiful, uten at det siste nødvendigvis gir meg en fordel her), så jeg gir det et forsøk.

Ann Demeulemeester. Hmm, jeg vet ikke helt om de fugleredelignende frisyrene er noe jeg kommer til å gå for på neste fest, men det varmer mitt hjerte at de lårlange støvlene (tenk mer Puss in Boots enn Pretty Woman her) er tilbake, da jeg faktisk eier at slikt par. Ellers elsker jeg den dype midnattsblå 'a new cinderella is born' fargen, de lange hanskene, de skjeve glidelåsene og blandingen av silke og skinn. For meg er dette the gothic novel meets The Matrix (greit, det siste kanskje ikke helt litterært, men litt popkulturelle referanser må jeg få lov å blande inn).

En god del av det som ble sendt nedover catwalken hos Alexander McQueen minner mistenkelig mye om et snøprinsesse-kostyme jeg hadde på meg i barnehagen (mamma, hvis du finner de bildene, kan du være så snill å sende de over, slik at jeg har bevis på at jeg faktisk her også var mye forut min tid). Det er hvitt og fluffy, ispedd snøroser og sølvdetaljer og en og annen pompong (is that even a word?). Litt sånn snøhvit møter Yeti (dere trodde vel ikke at jeg kom til å utelukkende bruke litterære klassikere?), men noen av de fuksiafargede kjolene som kom mot slutten av visningen begynner å nærme seg noe Emma Bovary kunne hatt på seg i et av sine litt mer desperate øyeblikk.