lørdag 30. april 2011

The biggest secrets

”to probe around in the hidden corners of the soul and bring things to light that usually remain hidden in the darkness.”

Ok, jeg prøver meg på en oppsummering. Kylian sier altså at alle ballettene hans handler om kjærlighet og død, for det er det livet handler om. ”Everything comes out of love and death”. Vi lengter alle etter å elske: blir født med en visshet om at vi skal dø, men ikke noen garanti for at vi vil få muligheten til å elske.

Legger stor vekt på de tre i’ene: det irrasjonelle, det intuitive og det ironiske (”I don’t really understand my own work”). Han begynner å lage balletene sine med et enormt materiale: ting han leser, ser, hører: Beckett, Giacometti, Mozart – så absorberer han, internaliserer det, og kaster alt før han begynner å koreografere. Materialet blir gradvis uttynnet, forfinet, presisert, til det eneste som er igjen er bevegelsen, som kan virke abstrakt, men som aldri kunne blitt til dersom man ikke hadde gravd seg gjennom alle lagene, helt inn til det man virkelig er interessert i.

Han ser på scenen som jødens hage: ”den er kanskje ikke så stor, men se hvor høyt det er”. Og ikke nok med at det er høyt, det er også utrolig dypt, hvis man først begynner å grave. Det spirituelle og erindringen, religion og arkeologi. Den vertikale linjen er den interessante. Alt kan skje på det begrensede stedet, i det lukkede rom. Og nå tilbake til dikotomien: Kylian ønsker både disiplin og frihet – disiplinen dannes av det begrensede rommer, og friheten er den vertikale linjen.

Men hvorfor dansen? Fordi språket ikke er nok, fordi det ikke strekker til. Som i diktet: ”What is the word” av Beckett. Og med Kylians ord: ”For the biggest secrets in life, in us, there are no words.”

torsdag 28. april 2011

Tar and feathers

Så hvordan var det? Ut fra tittelen på innlegget er det lett å se hva som var min favoritt, men jeg skal være rettferdig og beskrive de, en etter en. No more play først, fine linjer, intrikate mønstre, energi som skal et sted og som på en eller annen måte kommer dit den skal. Veldig fint partnerarbeid, både i duettene og kanskje særlig i trioen. Tilfredstillende, rent og tydelig. Fin overgang til Sarabande, selv om jeg synes at slutten på det første stykket forsvinner litt. Det er en veldig vakker slutt, med de fem danserne som setter seg ned på scenekanten med ryggene mot publikum, de tre guttene som legger armene rundt de to jentene, og alle fem som puster ut, før de legger hodene bakover. Jeg ville litt at det bildet skulle fastholdes til sceneteppet gikk ned, mens her overtok Bach, og Sarabande-mennene kom løpende inn. Intensiteten skiftet helt, energien ble fordoblet, men mistet helt retningen, skarpt, slitsomt og støyende, men skrikene avløses av Bach på et veldig riktig tidspunkt, og slutten fungerer bra.

Og så Tar and Feathers. Et høydepunkt for min del, fra begynnelse til slutt. Det Dalí-aktige pianoet på tynne bein, pianisten som spiller stående, dansernes forvridde kropper og ansikter. Hundegneldringen som plutselig kommer inn fra siden og skremmer, forstyrrer, akkurat som det er noe i oss som stopper oss fra å skrive eller vise eller uttrykke ting akkurat som de er, fordi det er for sårende, for vondt, for skremmende. Eller rett og slett fordi vi ikke finner ord. Det insisterende: what is the word, what is the word med Kyliáns stadig hesere, mer slitne stemme, og bildene (kanskje litt banale, men fungerer veldig fint for meg): det å tråkke på noen andre for å komme seg frem, det å gå inn i det ukjente mørket, det å prøve å se hva som ligger under grunnlaget vi står på, og til slutt den lille, spinkle danseren som prøver å gå gjennom haugen med bobleplast uten å lage lyd, men som selvfølgelig mislykkes fullstendig, for hvert skritt ødelegger illusjonen (boblene, såpeboblene), forstyrrer kunsten, understreker umuligheten av å uttrykkke, og nødvendigheten av å fortsette, fortsette, fortsette å prøve. Fail again. Fail better.

Og jeg vil egentlig slutte her, for som jeg fryktet var Symphony of Psalms et slags antiklimaks. Det er veldig vakkert, men også veldig gammeldags, med de grahamske kjolene, linjene som brytes, det sterke senteret. Vi har sett det så mange ganger før, og det mangler humor, ironi, det viser at det faktisk ikke er mulig (eller i alle fall veldig vanskelig) å gi et vellykket uttrykk til de virkelig skjellsettende opplevelsene. Men slutten rører meg litt, med fire intenst vakre duetter, danserne som forsvinner inn i mørket, og koret som synger Halleluja mens teppet senkes over de tomme stolene. Det er en verdig slutt, tross alt.     

onsdag 27. april 2011

Wild Flowers



Jeg skal se forestillingen i dag, så dette er uferdige notater, noen tanker jeg gjør meg, som forhåpentligvis vil bli mye klarere etter at jeg har sett ballettene live på scenen.

No more play (1988): presise, men uvante former. Inspirert av en skulptur av Giacometti og et brettspill: livet som et spill der reglene ble skrevet for lenge siden, og der ingen lenger kan huske de. ”We learn the rules by mistake”. Om kjærlighet, men aller mest om relasjoner. Om at man egentlig ikke kjenner reglene før man begynner å spille, og det er for sent. Om reglene som blir til underveis. Om et forhold. Mennesker som er fanget av ”the game of life”. Markerte en ny periode i karrieren hans, begynnelsen av en ny kreativ periode. Dette stykke var hans renessanse som koreograf. Det var begynnelsen på ”Black and White” perioden, med seks balletter med kostymer og scenebilder uten farge. Hvorfor ”Black and White”? Fordi vi alle har i oss et mørke og et lys, ”we are a vessel filled with black and white”.

Sarabande (1990): bare menn som danser. Handler om det maskuline vilkår, om det å være mann. Den mannlige identitet, det mannsjåvinistiske, aggresjon og komplekser, tragikomisk. De løper et sted og skriker, og så vet de ikke helt hvordan den skal komme seg tilbake. For en motsats til Bach’s Sarabande, til den forfinede hoffdansen. Men er det egentlig det? I følge Kylian var sarabanden en dans med en sterk erotisk undertone, ofte danset av menn i drag. (I Wild Flowers går han for første gang rett fra No More Play til denne. Mulig tolkning: det han lærer i relasjonen tar han med seg videre – evt. må han avreagere som mann, som et selvstendig individ.)

Tar and Feathers (2005): en ballett om kunsten og det å uttrykke. Om identiteten som kunstner. Koreografen er den eneste kunstneren som må skape foran andre mennesker: utforsker sårbarheten forbundet med dette. Underbevissthet, virkelighet og hallusinasjon, mellom liv og død. Er vi allerede død? Men: kan kunsten være en løsning? Har vi en mulighet til å overleve og lykkes dersom vi lykkes som kunstnere? Og må vi (og her frykter jeg at svaret er ja) rulle oss i tjære for at fjærene skal feste seg? Er det den eneste måten vi kan redde (engle)vingene våre på?

Symphony of Psalms (1978): veldig klassisk i formspråket. Grahamske kjoler, et backdrop av orientalske tepper: hver danser er en del av mønsteret, og alle deler er like viktige. Handler om religion, spiritualitet, stolene symboliserer stolene i en synagoge. 1st movement: kjærlighet. 2nd movement: håp. 3d movement: tro. Begynner med kjærlighet og ender med spiritualitet og spørsmålet: hvorfor skal vi lovprise Gud? En av hans mest emosjonelle koreografier, skapt ut av en vanskelig periode i livet hans. Og det evige spørsmålet: kan det virkelig sterkt emosjonelle få et vellykket kunsterisk uttrykk? Det at de velger å avslutte kvelden med denne gir meg et lite håp om at svaret i dette tilfelle er ja.

mandag 25. april 2011

Paradox



Dette var (kanskje ikke så overraskende) tittelen på den første koreografien Jiri laget. I mange av stykkene sine utforsker han dikotomien mellom danseren som en feilfri kunstner, og den fysiske og psykiske utfordringen det å danse innebærer. Det er for eksempel det balletten Falling Angels handler om. Om kvinner, og kvinnelige dansere som i sine forsøk på å oppnå perfeksjon må gi etter for følelser og hendelser som ambisjon, forelskelse, graviditet, fødsel, død og selvbevissthet. Balletten handler om alt det som både trekker en danser nærmere, og som fjerner henne fra dansen og det kunstneriske uttrykket i sin rene form. I Bella Figura viser Kylian denne dikotomien ved hjelp av det avkledde, slik man alltid må utlevere en del av seg, og det påkledde, fordi det alltid er en del som må forbli skjult.

Kylian veksler hele tiden mellom det romantisk lyriske og det komiske. Det er for ham umulig å forholde seg til verden med et fullstendig alvor, men samtidig gir han oss en latter som stanser i halsen. Veldig teatralsk, men på en mer menneskelig måte. Danserne er mye nærmere menneskeligheten sin. En følsom, komisk erotikk. Myk absurditet. Det hverdagslige iblandet det opphøyde, og ja, jeg sier det: postmodernisme. Eller post- post- postmodernisme.

Så hva forventer han av oss som publikum? At vi selv skal fylle ut de svart-hvite strukturene han lager med våre egne erfaringer (og farger), med våre loves and hates. At vi skal anerkjenne og spille med i den kompliserte trekanten: koreograf – danser – publikum.

tirsdag 19. april 2011

Addressing the ambiguity


”addressing the ambiguity of aesthetics, performances and dreams”

Jeg skal ikke lyve: det er (selv for meg) litt vanskelig å få en helhetlig mening i Kylians koreografier, og det er kanskje ikke meningen at det skal være en mening. Kanskje det bare skal være et nærvær. Hmm, det er litt vagt. Ok, den fysiske tilstedeværelsen av danserne på scenen uttrykker et annet nærvær som er der uansett om koreografen mislykkes med å uttrykke det han egentlig skal uttrykke. Ikke stort bedre, men i alle fall bittelitt Beckettsk (Litt fritt sitert: De er der, verken mer eller mindre. Det essensielle ved en danser er at han er på scenen, der.). For ja (ta da da da!!!!) Litteraturviteren / danseren / part-time-modellen (I wish!) skal bruke Samuel Beckett som en inngang til Jiri Kylians koreografi. That’s a shocker! utbryter dere kanskje, men hør på dette: Beckett er faktisk favorittforfatteren til Jiri, og ikke nok med det; i stykket Tar and Feathers resiterer faktisk koreografen selv et dikt av Beckett. Men mer om dette litt senere. En annen inspirasjon for Jiri er filmen, og det er med dette det sterke visuelle aspektet i stykkene hans forklares med.

Astonish me! utbrøt visstnok Diaghilev mer enn en gang, og han ville nok vært veldig fornøyd med Jiri. For helt kort om Kylians stil: tidlig ble han inspirert av slavisk folkedans, deretter den klassiske og neo-klassiske teknikken, og deretter jazz: ”fordi han likte det dynamiske og ekspressive ved den”. Til sammen har stilen blitt lettere eklektisk: de rene, elegante og klassiske linjene blir etterfulgt av skarpe, forvridde rykninger; de vakre, harmoniske duettene oppløses plutselig og blir fullstendig formløse. Og apropos duetter eller pas de deux’er (som de jo heter på fagspråket): Kylian var visstnok selv en elendig partner, og han prøver å gjøre bot på dette med å fokusere så mye på partnerarbeid – ved å la andre (evt. tvinge andre) til å perfeksjonere det han selv aldri fikk helt til.

søndag 17. april 2011

Kylian


”Maybe many of my later works are full of questions more than answers but I find it extremely exciting to be able to come nearer to the question to which I am pretty sure there are no answers. But just to be able to ask the questions I find very exciting”

Og det er sånn jeg begynner min leting etter Kylian. Med letingen etter de rette spørsmålene. Jeg har gått en omvei om litteraturen og (verre) litteraturvitenskapen, men det tror jeg kanskje Jiri (Jurek, Juruś?!?) hadde likt. For også for ham handler det litt om omveier, gjør det ikke?

Livet hans begynte i Praha, med en balletdansende mor og timer i akrobatikk på den andre siden av muren. Så swinging sixties i London, med Rambert og Christopher Bruce (faren til kjekke Mark Bruce, som kom til fredagstimene med Barry i slitt skinnjakke), og LCDC under Robert Cohen (som jo var læreren til min modernelærer Ross Mc Kim), deretter Stuttgart under Cranko, og til slutt Amsterdam og NDT. Selv nevner han Martha Graham og Balanchine som største innflytelse, vridningen av balletten mot det neoklassiske hos B., og contract-release-grounding, men også nikket mot litteraturen hos M.

(Men hvorfor denne plutselige vendingen mot dans, spør dere, og hvorfor dette snevre fokuset? Jo, det har seg sånn at undertegnede var på mestermøte med Kylian og Espen Giljane på Operaen forrige lørdag, ble aldri så lite starstruck, og har dessuten bestemt seg for å komme ordentlig forberedt til Wild Flowers-programmet hun skal se 27. april.)

fredag 15. april 2011

Notes on a Scandal





Og hva er vel bedre enn å mikse stilen til Alabama Whitman med Cate Blanchett i Sheba Hart's skikkelse. Moralsk svært problematisk, javel, men det er få som klarer å pull off den britiske upperclass-luksusbohemen som henne! Alabama meets Sheba, True Romance meets Notes on a Scandal: en litt merkelig miks, tenker dere kanskje, men fortune favours the bold, og jeg har tenkt å prøve den ut i sommer. Hvis det blir vellykket, lover jeg bildeserie på bildeserie!

torsdag 14. april 2011

True Romance





Dette er definitivt den store fashion-inspirasjonen for denne sommeren. Ok, jeg vet at jeg ikke kan kjøre både rosa leopardtights, turkis bh og pelsjakke samtidig (eller vent litt, det er jo akkurat det jeg skal gjøre på en del upcoming eurovision / eurotrash-fester), men brukt med omhu og class er elementene i Alabamas stil uslåelige. 

tirsdag 12. april 2011

Cool





Dere spør kanskje: hvor kult er det egentlig at to mennesker som for lengst har fylt tretti stiller opp for å bli fotografert med en stor tre-bever, og i alle fall den ene av dem ser ut som om det er det morsomste hun har gjort denne uken? Men det var i alle fall cool i betydningen kaldt denne siste dagen på isbreen, noe som kanskje ikke er spesielt overraskende i 3000-meters høyde.

fredag 8. april 2011

tirsdag 5. april 2011

Adrenalin Junkies










Vel, kanskje not so much, hvis jeg skal være helt ærlig (but where's the fun in that?), men så lenge jeg tror at hver gang jeg treffer på noen små busker, så kjører jeg off-piste, og så lenge min frykt for å kjøre meg bort i fjellet gjør at jeg følger Paal som en skygge, kan i alle fall ikke jeg klage på mangel på adrenalin.

fredag 1. april 2011

A-listers and royalty









Ok, jeg traff kanskje ikke på Polański, og heller ikke Andrea og Charlotte Casiraghi, verdens vakreste søskenpar (og hvorfor gifter egentlig ikke prins William seg med henne, det må jo være en match made in heaven), men den første sitter vel fortsatt i husarrest i en av de elegante chaletene litt lenger ned i dalen, og for Casiraghi-søsknene er nok aprés-ski langt viktigere enn the on-slope action. Uansett: pelsfaktoren er høy i Gstaad, det vrimler av socialites og fashionistaer med vogue-sigaretter, små hunder eller Louis Vuittons på armen og med pastell-pashminaer nonchalant knyttet rundt halsen.