”to probe around in the hidden corners of the soul and bring things to light that usually remain hidden in the darkness.”
Ok, jeg prøver meg på en oppsummering. Kylian sier altså at alle ballettene hans handler om kjærlighet og død, for det er det livet handler om. ”Everything comes out of love and death”. Vi lengter alle etter å elske: blir født med en visshet om at vi skal dø, men ikke noen garanti for at vi vil få muligheten til å elske.
Legger stor vekt på de tre i’ene: det irrasjonelle, det intuitive og det ironiske (”I don’t really understand my own work”). Han begynner å lage balletene sine med et enormt materiale: ting han leser, ser, hører: Beckett, Giacometti, Mozart – så absorberer han, internaliserer det, og kaster alt før han begynner å koreografere. Materialet blir gradvis uttynnet, forfinet, presisert, til det eneste som er igjen er bevegelsen, som kan virke abstrakt, men som aldri kunne blitt til dersom man ikke hadde gravd seg gjennom alle lagene, helt inn til det man virkelig er interessert i.
Han ser på scenen som jødens hage: ”den er kanskje ikke så stor, men se hvor høyt det er”. Og ikke nok med at det er høyt, det er også utrolig dypt, hvis man først begynner å grave. Det spirituelle og erindringen, religion og arkeologi. Den vertikale linjen er den interessante. Alt kan skje på det begrensede stedet, i det lukkede rom. Og nå tilbake til dikotomien: Kylian ønsker både disiplin og frihet – disiplinen dannes av det begrensede rommer, og friheten er den vertikale linjen.
Men hvorfor dansen? Fordi språket ikke er nok, fordi det ikke strekker til. Som i diktet: ”What is the word” av Beckett. Og med Kylians ord: ”For the biggest secrets in life, in us, there are no words.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar