Wild Flowers

Jeg skal se forestillingen i dag, så dette er uferdige notater, noen tanker jeg gjør meg, som forhåpentligvis vil bli mye klarere etter at jeg har sett ballettene live på scenen.

No more play (1988): presise, men uvante former. Inspirert av en skulptur av Giacometti og et brettspill: livet som et spill der reglene ble skrevet for lenge siden, og der ingen lenger kan huske de. ”We learn the rules by mistake”. Om kjærlighet, men aller mest om relasjoner. Om at man egentlig ikke kjenner reglene før man begynner å spille, og det er for sent. Om reglene som blir til underveis. Om et forhold. Mennesker som er fanget av ”the game of life”. Markerte en ny periode i karrieren hans, begynnelsen av en ny kreativ periode. Dette stykke var hans renessanse som koreograf. Det var begynnelsen på ”Black and White” perioden, med seks balletter med kostymer og scenebilder uten farge. Hvorfor ”Black and White”? Fordi vi alle har i oss et mørke og et lys, ”we are a vessel filled with black and white”.

Sarabande (1990): bare menn som danser. Handler om det maskuline vilkår, om det å være mann. Den mannlige identitet, det mannsjåvinistiske, aggresjon og komplekser, tragikomisk. De løper et sted og skriker, og så vet de ikke helt hvordan den skal komme seg tilbake. For en motsats til Bach’s Sarabande, til den forfinede hoffdansen. Men er det egentlig det? I følge Kylian var sarabanden en dans med en sterk erotisk undertone, ofte danset av menn i drag. (I Wild Flowers går han for første gang rett fra No More Play til denne. Mulig tolkning: det han lærer i relasjonen tar han med seg videre – evt. må han avreagere som mann, som et selvstendig individ.)

Tar and Feathers (2005): en ballett om kunsten og det å uttrykke. Om identiteten som kunstner. Koreografen er den eneste kunstneren som må skape foran andre mennesker: utforsker sårbarheten forbundet med dette. Underbevissthet, virkelighet og hallusinasjon, mellom liv og død. Er vi allerede død? Men: kan kunsten være en løsning? Har vi en mulighet til å overleve og lykkes dersom vi lykkes som kunstnere? Og må vi (og her frykter jeg at svaret er ja) rulle oss i tjære for at fjærene skal feste seg? Er det den eneste måten vi kan redde (engle)vingene våre på?

Symphony of Psalms (1978): veldig klassisk i formspråket. Grahamske kjoler, et backdrop av orientalske tepper: hver danser er en del av mønsteret, og alle deler er like viktige. Handler om religion, spiritualitet, stolene symboliserer stolene i en synagoge. 1st movement: kjærlighet. 2nd movement: håp. 3d movement: tro. Begynner med kjærlighet og ender med spiritualitet og spørsmålet: hvorfor skal vi lovprise Gud? En av hans mest emosjonelle koreografier, skapt ut av en vanskelig periode i livet hans. Og det evige spørsmålet: kan det virkelig sterkt emosjonelle få et vellykket kunsterisk uttrykk? Det at de velger å avslutte kvelden med denne gir meg et lite håp om at svaret i dette tilfelle er ja.