Exitus

I've seen a Dying Eye

Run round and round a Room

-- In search of Something -- as it seemed --

Then Cloudier become --

And then -- obscure with Fog --

And then -- be soldered down

Without disclosing what it be

'Twere blessed to have seen --

Emily Dickinson

Widziałam - jak Oko w Agonii

Omiata spojrzeniem Pokój -

Jakby szukając Czegoś -

Potem zabrakło w nim Wzroku -

Potem - zaćmiła je Mgła

Potem - Powieki się zwarły -

Nie ujawniając - czym było -

To - w czym szukał zbawienia Zmarły.

S. Barańczak

After great pain

After great pain, a formal feeling comes

The nerves sit ceremonious, like Tombs

The stiff Heart questions was it He, that bore,

And Yesterday, or Centuries before?

The Feet, mechanical, go round

Of Ground, or Air, or Ought

A Wooden way

Regardless grown,

A Quartz contentment, like a stone

Emily Dickinson

Wielki ból zastępuje rutyna cierpienia -

Jak trawa Grób, tak Nerwy porasta konwenans -

Zdrętwiałe serce nie wie - czy to w nim te ćwieki

Naprawdę tkwiły? kiedy - Wczoraj? czy przed Wiekiem?

Stopy drepczą bezwiednie po Chodniku wąskim

Zdrewniałego Powietrza, Ziemi, Obowiązku -

I niezauważalnie

Twardnieje cierpienie

W Kwarc pogodzenia - w uciszenia Krzemień

S. Barańczak

Theatrum Anatomicum

Sykdom som kroppens skriftemål. Legene som alltid har prøvd å trenge inn i denne kroppen for å finne årsaken. Fascinasjonen med anatomi, for å se det som virkelig finnes inne i mennesket, den verden som er lukket inne i oss. Hos Da Vinci og hos Rembrandt. Åpne opp. Slippe inn lys. Se.

Anatomien var noe helt annet for meg. Noe som skulle ende opp i perfekte arabesker, triple piruetter på tåspiss, som ble perfeksjonert ved barren og i senter, som lenge bare betydde navlen mot korsryggen, skulderbladene innover, ribbeina mot gulvet. Om det bare hadde vært så enkelt.

Slangen

Men kanskje døde ikke Asklepios, men fortsatte å leve i jordens dyp som en tenkende og snakkende slange. Til Asklepios templer kunne man komme for å renses fra sin skyld og for å forenes med guddommen. Fram fra de mørke hjørnene kom det slanger. Morgenen etter våknet man frisk, eller som lille Kassandra: med evnen til å se fremtiden like klart som nåtiden.

But never met this fellow,
Attended or alone,
Without a tighter breathing,
And zero at the bone.

Emily Dickinson, Snake

Livseliksiren

Medisin fødtes av ild og kjærlighet. Apollos hevngjerrige kjærlighet til Koronis, Asklepios som blir født på bålet der moren hans brenner. Medisinens gud, han som våget å vekke de døde. For dette ble han straffet hardt: Zevs drepte han med et lyn, og også Asklepios ble til aske.

Likevel har menneskene fortsatt jakten på et middel som kan gi oss evig liv, en helbredende eliksir. Det begynte med plantene, med å etterligne dyrene, men først og fremst med letingen etter De vises stein (philosophi lapis), også kjent som Diamantsjelen. Letingen begynte i Kina mange århundrer før Kristus, og fortsatte helt til Newtons tid. Slik fikk alkymien sin storhetstid - Ars Magna, det holistiske verdenssyn, evnen til å påvise sammenhenger.

"Full many a glorious morning have I seen
Flatter the mountain-tops with sovereign eye,
Kissing with golden face the meadows green,
Gilding pale streams with heavenly alchemy"

Shakespeare, Sonnet 33

Tell all the Truth

Tell all the Truth but tell it slant --

Success in Circuit lies

Too bright for our infirm Delight

The Truth's superb surprise

As Lightning to the Children eased

With explanation kind

The Truth must dazzle gradually

Or every man be blind --

Emily Dickinson

Fordi det er ingen som tåler hele sannheten. Fordi det kanskje ikke finnes noen sannhet, bare mange historier, et mangfold av fortellinger, tusen perspektiver. Som fortellingene til baron Münchhausen, usannsynelige og absurde, men likevel med et snev av realisme. Og hvorfor tror vi på det? Kanskje fordi sannheten og virkeligheten aldri kan være nok, vi må dikte våre egne liv.

Konstellasjoner

Forbindelsene mellom mennesket og universet, mellom makrokosmos og mikrokosmos. Medisinen og kunsten som har samme kilde, nemlig magien - systemet som baserer seg på ordets allmakt. Ordet som kan trøste og helbrede, som kan innskrive sammenhenger i alt som omgir oss, som har evnen til å omdanne kaos til fortellinger. De vi forteller om våre liv, som vi hele tiden er nødt til å justere, omskrive, som alltid er litt på siden av sannheten, til en viss grad konstruksjon, til en viss grad erindring brukt til å si noe om nåtiden, og forhåpentligvis fremtiden. En historie som aldri slutter å forandres, som kontinuerlig former og forklarer våre avgjørelser, dommer og valg.

Nettet

Personifikasjonen av Nødvendighet heter Ananke. Homer gir ikke henne noen skikkelse, vi får bare se de tre døtrene hennes, Moiraene. Det er de som er spinnerskene av livets tråd. Den ene spinner tråden, den andre passer på trådens lengde, og den tredje klipper den av når tiden er inne. Ananke råder over dem, og hennes avgjørelser er endelige.

Det er et nett som omslutter oss. Det er like gammelt som verden, det kommer ned fra himmelen i sirkler og omslutter alt som finnes. Vi kan ikke se det til daglig, for hvis vi kunne det, hadde vi ikke klart å foreta oss noe som helst. Det hadde vært i veien, vi hadde snublet i det, viklet oss inn i tråder vi ikke har mulighet til å forstå og kontrollere. Men det er der, i de store øyeblikkene kan vi skimte trådene som binder alt sammen. I situasjoner som gjelder ære eller død, seier eller offer, renselse eller sorg. Da blir nettet en bekreftelse på meningen i alt, på de store forbindelsene, på det som gjør at eksistensen vår er større enn vårt lille liv. Det svøper oss inn i nødvendighet.

We're still here

Men først et lite steg til siden, med det som på mange måter avsluttet høsten. Utstillingen jeg så på Astrup Fearnley før jul. Intimacy.

Ernesto Netos installasjoner er myke, store og fine å være i. De føles trygge i begynnelsen, men så åpenbarer de skjulte rom, åpninger, rifter. De strekker seg ut i rommet, er organiske og levende, men samtidig trekker de med seg kulturelle assosiasjoner som katedralen, søylen, stolen, sengen. Avrundede former uten slutt. Det lukter kanel og anis, stoffet er gjennomsiktig og virker skjørt, strukket ut til bristepunktet, likevel er det nettopp denne utstrekningen som skaper balanse og den nødvendige tyngden. Så er det berøringen, de runde formene man kan lene seg inntil eller mot. Og hullene man kan stikke hendene eller hodet ut gjennom, luften og rommet som bryter seg inn i installasjonene, åpner de opp.

-Hi, how's it going? -Fine, what about you? -I'm okay, still there? -Yes, we're still here, where should we go? -I don't know! (...)

Dette er Alice i Eventyrland, rosa og hvitt gress, tyggegummi og sukkerspinn. Glatt, tilsynelatende uten motstand. Barnslig glede i å ta av skoene, gå rundt og rundt, sitte ned på golvet. Organisk form og en stol. Men hvis man setter seg ned i stolen går man glipp av installasjonen, man må forbi den første impulsen som sier "sett deg ned i stolen og tenk". Heller erfare, intuitivt og naivt, gå rundt og rundt, ligge ned i den, ligge helt nært noen andre, oppheve en grense, men veldig uforpliktende, uvirkelig og lett.

While Nothing Happens

En stor sopplignende ting som henger fra taket, den svake lukten av nellik, sterkere jo dypere under jeg beveger meg. Og det skjer veldig mye, mellom de hengende trådene fylte med krydder, det tynne stoffet som strekkes mot jorden, gravitasjonen synliggjort, balansen som er der et øyeblikk, for så å bli forsyrret av den minste bevegelse. Men det er derfor det virker levende. Det skjer ingenting, for alt har allerede skjedd, og samtidig skjer det igjen og igjen i dette øyeblikket, i gjentagelsen av noe som man egentlig forstår for første gang, og samtidig har visst hele tiden.

Katharsis

Jeg begynte juleferien med å lese Trollfjellet av Thomas Mann. Jeg kom aldri lenger enn til side 15. Var det omgivelsene; julen som kom med blandingen av det bittersøte, infantile og tilbakeskuende, eller noe i meg som strittet mot å følge Hans Castorp til det sveitsiske sanatoriet for å legge meg ned og vente på helbredelsen? I stedet ble det Katharsis av den polske legen Andrzej Szczeklik, om naturens og kunstens helbredende makt. Det føles riktig å begynne 2011 med tankene som fulgte lesningen, med håpet om nye begynnelser og sannere fortsettelser.